09.11.2010 10:44
Asylsøkerbarn som har vært lenge i Norge
Av Justis- og beredskapsdepartementet
77 kommentarer
I forbindelse med arbeidet med meldingen har departementet invitert aktuelle organisasjoner til en serie temamøter. Tema for det første møtet 9. november var barn som har bodd lenge i Norge.
Barn knytter seg raskt til nye steder og mennesker. De lærer seg språk og tilpasser seg kulturelle ulikheter langt raskere enn voksne, samtidig som barn raskere glemmer forholdene i sitt hjemland. Situasjonen med barn uten oppholdstillatelse, men med lang oppholdstid i Norge reiser en rekke dilemmaer for norske utlendingsmyndigheter. Det typiske i saker med lang oppholdstid er at foreldrene har fått avslag på sine asylsøknader fordi det ikke foreligger grunnlag for opphold i Norge. Familien har videre av ulike grunner ikke overholdt sin plikt til å reise ut av Norge innen den fastsatte fristen og familien oppholder seg dermed ulovlig i Norge.
Problematikken med lengeværende barn må møtes med raskere saksbehandling. Men ofte er den lange oppholdstiden et resultat av at foreldrene ikke har akseptert et endelig avslag, og nektet å samarbeide om retur til hjemlandet. En mer effektiv effektuering av endelige avslag, vil kunne forhindre at barn blir værende lenge i Norge etter at foreldrenes asylsøknad er avslått.
Utlendingsforskriften fastslår at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn. Mange har tatt til orde for at det bør settes en absolutt grense for hvor lenge barn kan oppholde seg i Norge, før barnet bør innvilges oppholdstillatelse. En slik regel vil imidlertid kunne innebære at barnefamilier setter sine liv på vent, og vil vanskeliggjøre returarbeidet.
Utlendingsmyndighetene kan gi oppholdstillatelse tre år etter saksopprettelse til personer som har bidratt til å få gjennomført en retur, men hvor retur av praktiske grunner ikke lar seg gjennomføre. Det er blant annet et vilkår at søkeren som hovedregel må ha samarbeidet om avklaring av identitet under hele saksprosessen. Barn vil i denne sammenheng være avhengig av at mor eller far bidrar til identitetsavklaring. I praksis vil de fleste som samarbeider kunne returnere.
Barn med eller uten foreldre som har vært lengeværende her i Norge BØR få oppholdstillatelse! Vi bør ikke ta i fra dem denne friheten. De er ikke skyldig i den situasjonen de er i og står mellom retur til et land de ikke er kjent og ikke kan leve i forhold til et land de er fengslet og integrert i. Disse barna er de store taperne midt oppi dette innstrammingen.
DETTE ER HELT UAKSEPTABELT.
Glemte å nevne:
Hva med de barna som kom når de var under 18 og nå er over 18 og samtidig har bodd her i over 10 år? Bør ikke de også få amnesty på lik linje som barn under 18 år?
De trenger faktisk mer støtte etter å ha blitt fratatt friheten i sitt barndom
Hei
Det beste er å gi amnesty og opphold til barn som har vært ulovlig her i Norge i mer enn 5 eller 10 år.
Å åpne for dette kun en gang, vil hjelpe veldig mange som har vært her i flere år uten mulighet for å gjøre noe, og samtidig bidrar til at loven opprettholdes.
Det kan sammenlignes med skattetiltaket som ble gitt i 2008-2009
Sett FN’s barnekonvensjon foran innvandringsregulerende hensyn!
Og sett hensynet til barnets beste foran alt annet!
Hverken barnet eller foreldre bør sees på som kriminelle – de er mennesker som søker det beste for seg og sine barn i livet. Vi skal hjelpe dem, ikke teste dem, være mistenksomme eller truende. Vi skal møte dem som likeverdige medmennesker. Både regler og fagkyndiges holdninger bør fundamenteres på dette.
Jeg ogsa hvart gift 3 ar i norge men kaste meg utt av norge og pluss jeg er ikke svar fra une.no
kona hvart syk psikisk og jeg gjore allt til hun for bli bedre men slik politi jeg ogsa hvart syk fra flyting og jeg singere papiren for jeg komme tilbake til kosovo. jeg hvart sove til nattehjemme hvart uten kontroll.!
jeg singere papiren de spor til meg du fot penge til kosovo politi etter jeg komme til kosovo de ikke give ingeting.
og pluss jeg har kontakt med kona jeg vet er syk neom gang bli bedre ringe meg.
er vansklig og bor uten meg og jeg uten hun.!
hilse
Som barnepsykiater som arbeider utelukkende med asylbarn ser jeg hvor skadelig det er med lang ventetid i utrygghet, med engstelige, stressede foreldre. Nåværende asylpolitikk skader barn for livet (jfr. Asylbørn i Danmark. 2011). Vi arbeider meg barn som har tydelige tegn på å bli skadet av det stress og utrygghet som preger oppveksten. De må få lov å bli etter en begrenset tid, ellers skapes skadete unge mennesker som får problemer med livet som voksen. Bearbeiding av traumer kan ikke skje før det er etablert trygge rammer for barnet, dvs. oppholdstillatelse.
De papirløse barna må få en anstendig løsning. Når et barn har bodd i Norge i 3 år uten en avklaring, må Norge gi barna og familiene deres opphold.
Dette handler ikke om asylsøkerne, det handler om oss. Det handler om hvordan vi forholder oss til andre mennesker. Om hvem vi ønsker å være. Det er egentlig så enkelt, og det er på tide at vi som samfunn etablerer en grense for anstendighet.
Etter tre år uten rettigheter og uten en avklaring, må Norge ta ansvaret for disse uskyldige barna. La dem bli: http://www.facebook.com/ladembli
Jeg får noen tårer i øyekroken når jeg sitter her og leser om Rahims historie. Hvordan er det mulig å sende en ung gutt til døden? Og attpåtl være frekk nok til å avvise alle feil etterpå? Mange eksperter, blant annet fra FN har pekt på de manglene som forelå ved Rahims sak. Hvem skulle ha tatt ansvar da? Meningen med dette innlegget er ikke kun å fokusere på en enkelt sak, men å si at om vi skal forbedre asylpolitikken, så må Norge også klare å ta innover oss de feil som blir gjort og lære av dem. Det må være mulig å gjøre ting rett igjen. Hvordan skal vi bli bedre hvis vi ikke klarer å motta konstruktiv kritikk?
Hei
Eg vet ikke om innlegget mitt blir lest her eller ikke. Eg har prøvd å få tak i en mailadresse/nettside slik at eg kan få sendt en melding til regjeringen.
Eg er en utlending her i Norge. Eg kom til Norge når eg var 11 år gammel, i år 1990. Nå er eg 32 år gammel og har bodd her i 21 år.
Eg har i min oppvekt opplevd en del kjærlighet fra mennesker rundt meg, både nordmenn og utlendinger. Eg har lært å kjenne et menneske ved sin personlighet og ikke sin rase. Eg har opplevd rasisme, har opplevd å bli sett ned på, men har alltid kommet meg på beina. For en utlendig er det alltid vanskeligere å jobbe seg oppover i karrieren, da jo flinkere du er, jo mer rasisme vil du oppleve. Eg har full forståelse for dette.
Eg kan pr. i dag ikke se så stor forskjell mellom meg og en nordmann, derfor føler eg at bør få lov til å bli hørt. Eg liker ikke å være en av mange stemmer, for eg har aldri klaget på noe, og har aldri motsatt meg det norske systemet.
Eg kan heller ikke sammenligne meg med de menneskene som har en lav utdanning eller har sine ekstreme meninger.
Eg studerer pr. i dag i mitt siste år i master i regnskap og revisjon. Eg har vært i arbeid i ca. 18 år.
Grunnen til at eg har valgt å skrive her, er at eg er blitt forelsket i en jente fra samme land som meg som har bodd ulovlig i Norge i 9 år. Eg har ingen mulighet til å treffe henne eller ingen frihet til å være sammen med henne. Hun har det enda verre enn meg. Hun har ingen rett til fastlege, ingen rett til å ha sin egen bankkonto, ingen rett til ferie, og ingen rett til å jobbe.. Hun bor med andre ord i en fengsel kalt Norge, noe som eg ikke er stolt over.
Tror vi virkelig at alle de utlendinger som kommer til Norge og som har fått oppholdstillatelse, har fortalt sanneheten?
Rundt 1970-årene når den første utlendingen kom til Norge, så ble han tatt i mot med glede og blomster. Han kom i avisen, det var som om Norge opplevde sitt første treff med verden utenfor sine grenser. Senere så kom det flere og Norge var i startsfasen og godtok det meste som ble fortalt fra utlendinger som søkte dekning i Norge… Pr. i dag så har saksbehandlere I UDI og UNE lært at de skal være mer skeptiske til de som søker asyl… Men det som er så tragisk, er at mange av de som har fått oppholdstillatelse, er blitt uførepensjon og ikke ytt noe til det norske samfunn, mens mange av de som ikke får oppholdstillatelse fordi de ikke oppfyller de kravene (de kravene som blir forandret fra år til år), men samtidig har virkelig har mer behov for å få beskyttelse her i Norge og virkelig har lyst å jobbe, men ikke får den muligheten. Da begynner eg virkelig å le over våre politiske kandidater som representerer Norge. Eg tør å si dette for at eg har vært saksbehandler i mange bedrifter, eg har omgått en del mennesker og det er ikke bare lov og regel som kan fortelle deg hva som er rett og galt i verden. Vi må innse at lovverket i Norge ikke er perfekt. Det er blitt gjort en del feil. Det går utover en del uskyldig som ikke oppfyller kravene til lovverket, men samtidig har behov for beskyttelse.
Det eg sitter å tenker på i dag, er at eg er glad i en jente eg har kjent i flere år. Hun har en syk mor som eg har snakket med og fått et godt inntrykk av. Eg ønsker å være sammen med henne. Eg bor i et fritt land, eg har oppfylt det som forventes av meg. Men hvorfor i helsikken skal eg ikke få lov til å være sammen med den eg er glad i? Eg sendte en mail til UNE og spurte hva som skal til for at hun kan få oppholdstillatelse i Norge. Eg fikk som svar at hun måtte først ut av Norge, deretter måtte eg invitere henne hit, så gifte meg, så kan hun søke oppholdstillatelse. Tar de høyde for hva som kan skje med henne når reiser tilbake til Iran. En jente som er så ung at hun ikke har kjenneskap til det landet hun er i fra? Er ikke det tragisk at vi skal blindt stole på regelverket uten å legge inn skjønnsvurderingen i hver enesete sak?
Eg syns at regjeringen bør endre på regeleverket slik at de som har bodd her lenge nok uten tillatelse, at de kan få dette sin søknad om oppholdstillatelse vedtatt. Bare se på mange andre europeiske land hvor utlendinger får automatisk oppholdstillatelse etter en del år. Eg vet at det er mange sleipinger som prøver å utnytte regelverket, men eg ser at det er noen som blir tråkket på her.
Til slutt håper eg at regjeringen setter seg ned og ikke er så stae på dette området, det er nok å ta tak i enn å holde de papirløse fengslet her i Norge. Det er en skam. Den dårlige saksbehandlingen fra UDI bør kompensere for en lettere regeleverk for de som fortjener et normalt liv her i Norge, men ikke får det.
Eg syns det er trist, ikke fordi eg er forelsket, fordi eg setter lit på systemet, eg jobber hardt og prøver å sette et godt eksempel av meg som utlending, eg har integerert meg. Men eg ønsker ikke å bli druknet av et sett av regelverk som ikke engang politikerne kan bli enige om. Tvert i mot, Ola Normann på gaten har i mange tilfeller mer fornuftig å si enn de politikerne som er lært opp til å spille sin drama på “scenen” kalt Norge.
Håper virkelig at noen forstår det eg har prøvd å si her. Eg vet at om noen år så vil regelverket endre seg, ingen regelverk er perfekt slik det ser ut i dag. Vi mennesker er såpass primitive pr idag at det er veldig stort rom for forandring, det er bare snakk om tid om når de som har makt kan endre verden til det bedre. Enn så lenge får vi bare håpe på at de som har makt til å endre regelverket, at de kan ha et mer åpent sinn enn sine forfedre. Eg kommer ikke til å miste håpet og vet at eg og min kjære vil kunne leve sammen i nær fremtid.
Takk for meg.
Barn som har vært lenge i Norge, som har lært seg språket, fått norske venner og som på alle måter har blitt en del av det norske samfunnet, må få bli i landet. Å rive opp en slik tilknytning ved rota, bare for å ta «innvandringspolitiske hensyn», er rett og slett hjerterått! Det er vanskelig å sette en tidsbestemt ramme for når barn har opparbeidet seg en så sterk tilknytning til riket at de må få bli værende. Men det er ingen tvil om at en slik tilknytning skjer mye raskere hos barn enn hos voksne!
På samme måte som at foreldre ikke skal drøye en utsendelsesprosess for å siden bruke barna som grunn for å bli i Norge, skal ikke barna lide for valg de voksne har tatt. Her må hensynet til barna gå foran myndighetenes innvandringspolitikk!
når skal komme meldingen?
Alle barn som har vært i Norge lenger enn 3 år må få oppholdstillatelse.
Norge har underskrevet på og er dermed forpliktet på FNs konvensjon om “barns rettigheter”.
Å innarbeide denne konvensjonen i våre egne regler er vi derfor forpliktet til. Da bør vel dette være det selvfølgelige utgangspunkt for enhver lov eller forskrift vedrørende barn som kommer hit.
Barneombudet bør ha et overordnet ansvar for å påtale og å anmelde om noen norsk institusjon avviker fra dette.
Barn skal ikke arve foreldrenes «spesielle problemer».
ARVET IDENTIETSTVIL
Benytter anledningen for å gi innspill på et viktig spørsmål innenfor tematikken barn på flukt. Forhåpentligvis vil dette spørsmålet behandles raskere enn gjennom meldingen.
I Oktober 2009 var det høringsfrist for arbeids- og inkluderingsdepartementets forslag til endringer i statsborgerloven. Forslaget innebærer blant annet at det skal innføres særregler knyttet til identitetsvilkåret for barn. Som det er nå arver barn sine foreldres identitetstvil, noe som er svært urimelig. Det innebærer at barn som vært lenge i Norge eller er født her aldri får lov til å bli fullverdige medlemmer av samfunnet. Høringen ligger nå hos justisdepartementet og vi har fått beskjed om at det ikke er klart når den vil være ferdigbehandlet. Juss-Buss håper på fortgang i behandlingen slik at en regelendring snart kan være plass.
Livssituasjonen for barn som har vært lenge i Norge er svært vanskelig. Foreldrene er ofte under stort press, og dette smittes over på barna. Barna lever ofte under konstant uvisshet om fremtiden, og forutsigbarhet og trygghet er fraværende i barnas liv. Barn tar skade av at foreldrene ikke klarer å skape trygge rammer rundt deres liv.
Når foreldrer velger å ikke returnere, er dette et valg som ikke barna skal lastes for. De har ingen mulighet til å påvirke situasjonen, og de blir offer for de voksnes beslutninger. Det å leve i frykt og uvisshet begrenser deres mulighet til å være barn og utfolde seg på samme måte som andre i deres alder. Barnas integritet og menneskeverd må anerkjennes. Det er da nødvendig at myndighetene skjærer igjennom og sikrer at barn får ro og stabilitet rundt sin livssituasjon etter så mange år. Barn som har vært i Norge i 3 år må få regularisert deres opphold.
Møre og Romsdal Arbeidarparti vedtok følgande på årsmøtet sitt 26.-27. februar:
Regjeringen legger i løpet av 2011 fram en stortingsmelding om barn på flukt. Møre og Romsdal Ap ønsker initiativet velkommen, og håper forholdene for denne sårbare gruppen vil bli styrket.
Møre og Romsdal Ap vil blant annet at:
• Regelen om midlertidig opphold for barn mellom 16 og 18 reverseres.
• Alle enslige mindreårige asylsøkere må få tildelt en hjelpeverge fra dag en.
• Barn av asylsøkere skal ha rett til å søke selvstendig.
• Bedre etterforskning når barn forsvinner fra asylmottak.
• Styrke tilbudene på asylmottakene.
• Enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år overføres til barnevernet.
• Barn sin tilknytning til riket skal ilegges større vekt i behandling av asylsøknader.
Alle barn som har vært i Norge lenger enn 3 år må få oppholdstillatelse, ! det er skam at dise barn må bo så lenge på asylsøkermottak !
hei .vi kom til norge siden 2003.vi har to barn som født i Norg. De er 7år og 5 år gamel . I 2006 blir vi sendt ut av Norge til hjemelandet men på samme dagen blir vi sendt tilbake til Norge.Fra 2006 er vi står på midten mellom norge og hjemmelandet og har vi ingen plass å dra
barna blir behandlet flere ganger på psykiatrisk senter og står vi på sterke medisiner .
NÅ vi er hopløstog og ser ikke framtid til oss og vårsbarn.
Barna kan ikke snakke morsmål snakker de bare norsk .
Tilføyelse til min siste kommentar:
7) Idag kan,i følge Terje Sjeggestad, innvandringsregulerende hensyn kun brukes som argument MOT opphold. Disse hensyn kan bli anvendt som avgjørende argument for avslag i tilfeller der det foreligger sterkt menneskelige hensyn som taler for opphold.
Dette er i praksis POLITISKE beslutninger anvendt mot menneskelighet og almen sunn fornuft i de enkelte saker.
I forrige versjon av Utlendingsloven var disse kalt med sitt rette navn: «Innvandringspolitiske hensyn».
Embetsverket skal ikke ta politiske beslutninger. De innvandringspolitiske hensyn må derfor fjernes fra § 38 i Utlendingsloven.
Det er rystende å innse at barn blir straffet for foreldres handlinger, for eksempel i tilfellene Fozia og Abbas Butt, barn av etiopierne i domkirken eller Maria Amelie. Hva har de gjort galt som har gjort dem fortjent til så skarpe reaksjoner? Det synes å mangle en menneskelig dimensjon i vurderingene av disse sakene, sakene synes aldri å sees fra søkernes sted.
Psykisk utviklingshemmede er en sårbar gruippe. Jeg regner dem som barn i denne sammenheng.
1) Det må være et overordnet mål å bidra til at alle barn får en best mulig barndom med trygghet, utfoldelse, utviklingsmuligheter og skolegang. Trygghet må også omfatte trygghet mot framtidig utsendelse.
2) FNs barnekonvensjon må implementeres i lovverket og ligge til grunn for behandling av alle søknader om opphold der barn er involvert.
3) Det er ikke lengden på opphold bare i Norge som skal telle ved bruk av §38 i Utlendingsloven. Det som må telle er hvor lenge barnet har vært på flukt, uansett land. Ellers risikerer de å ikke få tilknytning noe sted.
4) Barn over en viss alder, f.eks. 14 år må alltid vurderes individuelt som egen sak
5) Det må være forbudt å la foreldres handlinger påvirke vurdering av barnets oppholdstillatelse i negativ retning, også etter at barnet er blitt voksen (fylt 18).
6) UNEs saksbehandling er lukket. UNE bør derfor nedlegges og erstattes av en åpen domstol.
Jeg poster en sak som er med det verste jeg har hørt om. Her MÅ justisminister eller barne-og familieminister gripe inn!
Down the drain – et norsk syndrom? av EVY ELLINGSVÅG
Når menneskelighet systematisk settes til side, og menneskeverd er et innholdsløst ord uten reell substans, må vi fremdeles la oss ryste til bevegelse. Dritans sak bør ryste oss, inn i kjernen av alt vi står for som nasjon.
For kort tid tilbake ble jeg klar over Dritan. Jeg hadde, som mange av leserne, fått teften av noe råttent i Kongens Rike. Maria Amelie hadde vekket meg ut av min Tornerosesøvn, og oppvåkningen brakte meg fra søvn til mareritt. Jeg søkte mer informasjon, googlet «papirløs» som best jeg kunne og vandret rastløs rundt i Facebooks verden mellom mennesker like nyoppvåknede og forskrekkede som meg. Så dukket Dritan opp, godt skjult mellom større oppslag.
Dritan Kreshpaj er 23, Albaner og har fått avslag på asyl i Norge, isolert sett ikke så oppsiktsvekkende. Albania er en stat der fattigdommen skaper flyktninger, ikke krig. Forfølgelse har også avtatt, Albania erpå rett vei og den beskyttelsen som asylinstituttet gir er strengt regulert for å ivareta forfulgte og torturerte.
Marerittet starter:
Dritan søkte ikke asyl. Hans mor søkte om opphold på humanitært grunnlag for ham. Dritan Kreshpaj kom til Norge som 17-åring i 2005, mor tok ham med til hans bror i Norge for dialysebehandling.
Dritan er multifunksjonshemmet. Han har Downs syndrom, noe som nok er hans minste problem. Dritan er døv. Døvheten er trolig påført ham som følge av slag mot hodet på «skolen» han gikk på i Albania. Mor sier det var krigen. Han hadde språk når han var liten, men språket hans forsvant med døvhet og redsel.
Dritan har også nyresvikt – trolig forårsaket av overmedisinering. . I Albania ville han den gang som psykisk utviklingshemmet ikke fått behandling. Albania hadde ikke råd til å prioritere en som Dritan til dialyse.
Dritan var psykotisk når han kom til Norge. Alt det ovenstående er dokumentert, utredet, rapportert og vedlagt saken hans.
Dritan har arr på kroppen sin og han har arr på fingrene sine. Arrene stammer mest sannsynlig fra vold han har vært utsatt for på institusjon i Albania. Hvordan skal han dokumentere dette? Avkreve svar fra pleierne fra den gang?
Et solskinnskapittel:
Dritan får hjelp i Norge. Dyktige leger ved St. Olavs Hospital sørger for at Dritan får adekvat hjelp, og en møysommelig behandling starter. I dag fungerer Dritans nyrer. Han har ca 40% nyrefunksjon. Han er riktignok avhengig av et strengt regime når det gjelder kosthold og drikke, han må vekkes om natten for å få hjelp til å tømme blæren, men nyrene fungerer!
Han er også heldig og treffer dyktige fagfolk. Miljøterapeuter og miljøarbeidere går inn for å lære ham tegnspråk. Lærer han å kommunisere , vil det gjøre at Dritan kan bli forstått, og hjelpe han å forstå andre. Han lærer tegn, og han kan i dag kommunisere ved hjelp av enkle tegn med menneskene som står han nær og kjenner ham i boligen.
Vi, som i det offentlige Norge, oppnevner en hjelpeverge for ham. Hun skal ivareta Dritans interesser, sikre at han har et faglig forsvarlig og godt hjelpetilbud og være hans talsperson mot offentlige myndigheter. Dritan var heldig igjen. Han fikk en hjelpeverge som er spesielt kompetent på nettopp hans utfordringer!
Han er ikke lengre psykotisk. Han forholder seg til den verden han lever i og menneskene som han har rundt seg. Han vet at stooor kokosbolle betyr at det er lørdag, og han vet at tur ut med hjelpeverge betyr pizza. Dritan er glad i hjelpevergen sin. Hun har fulgt ham i 6 år, så de kjenner hverandre.
Marerittet fortsetter:
Dritans søknad blir ikke innvilget. UDI mener han ikke kvalifiserer for asyl etter §28. Det er på sett og vis riktig for han er ikke forfulgt. Hadde en normalt fungerende 17-åring kunnet rapportere om tilvarende behandling, ville vi kalt dette for tortur. Men Dritans søknad var om opphold på humanitært grunnlag. Til tross for all dokumentasjon så var UDI ubøyelige, Dritan skal hjem til Albania. Saken ankes inn for UNE.
UNE opprettholder UDI’s avslag, og mor flykter til ukjent sted. Mor har også fått avslag på sin søknad, og framfor å risikere utsendelse hjem til Albania så flykter hun.
Neste mulighet er å anke til Tingretten. Å anke koster penger Dritan ikke har. Kr 50 000,- blir samlet inn ved kronerulling, slik at han kan få saken prøvet ved en domsstol. Tross alt var «dommen» fra UDI/UNE ikke en dom men et vedtak. . Dritans advokat stevnet staten på vegne av Dritan, og saken kom opp for Oslo Tingrett.
7. november 2007 møter miljøarbeidere, hjelpeverge og hovedpersonen i Oslo Tingrett. Dritan er høflig, og håndhilser på alle som er tilstede. Deretter setter han seg fornøyd ned når han skal, og har et drops å kose seg med. Heldigvis for Dritan oppfattet han ingenting av sakens framlegg. Han er døv, og dommere og advokater kunne ikke tegnspråk. Hjelpeverge anfører at Dritan må få vitne i egen sak. Dette var ikke retten uten videre enig i, men hjelpeverge sto på Dritans rett. Han hadde tross alt ikke hatt noe asylintervju. På det tidspunktet hvor asylintervju foregikk så var han psykotisk og språkløs, så det var rimelig. Like rimelig var det at han nå skulle vitne for seg selv. Hjelpeverge viste ham et bilde av institusjonen der han bodde, og spurte om han kunne fortelle hvordan han hadde hatt det der.
Dritan er trygg på hjelpevergen sin. Han viste henne med tegn som hjelpeverge tolket for dommere og advokater. Han viste slag mot kroppen sin, han viste stikk mot skulderen, fingrene sine, han viste og viste helt til hjelpeverge sa at «nå holder det». Han var i ferd med å vise tegn på underlivet sitt, og det ville ikke være etisk å be ham fortsette. Han hadde fortalt nok. Dritan satte seg igjen, og fikk mer drops.
Rettens bedømmelse: » Retten kan ikke se at dette tilførte saken noe nytt av nevneverdig betydning. »
Og fortsetter:
Retten opprettholdt vedtaket fra UDI. Dritan skal ut. Han skal til Tirana. Der har Albanske myndigheter funnet et rom i et herberge for rusmisbrukere og prostituerte i byen. Der kan Dritan bo. Politiet har ikke funnet noen familie igjen i Albania som kan bistå han i daglig omsorg.
UDIs advokat har følgende kommentar: «Etter de interne retningslinjene pkt. 6.2.5 er det ikke avgjørende at foreldrene har forlatt hjemlandet. Manglende sosialt nettverk i hjemlandet kan bare anses som et av flere momenter ved helhetsvurderingen».
Albanske myndigheter har bekreftet at de har muligheter for dialysebehandling? De har også bekreftet at dialyse ikke gis til utviklingshemmede, uavhengig av den utviklingshemmedes families økonomi. Dersom Dritan skal uttransporteres, vil dette måtte skje med betydelig tvang og tung medisinering for at det skal kunne la seg gjennomføre. Om nyrene kollapser, vil Dritan ikke få dialyse.
Rettens bedømmelse: «[---] kunne legges til grunn at det foreligger et helsetilbud i Albania som også omfatter psykisk utviklingshemmede, herunder Downs syndrom og et tilbud om dialysebehandling. Etter de interne retningslinjer i nemnda, pkt. 5.1, foreligger det helsetilbud selv om den syke ikke kan benytte seg av det av økonomiske grunner. »
Så, om Dritan har råd til det, kan han få helsehjelp, sier retten. Det er dokumentert fra Albania at utviklingshemmede ikke får den type behandling. Det er også dokumentert fra Albansk helsevesen at han ikke skulle ha rett til å leve, and God Bless Him.
Som en ekstra bonus, ble Dritan idømt saksomkostninger på kr 62 500,-. Betalingsfristen på slike omkostninger er kort og det var ikke lett å samle sammen disse pengene i full fart. Dermed forsvant også Dritans mulighet til å anke videre. Han hadde ikke penger til det.
Dritan er for syk til å bo på mottak, men retten finner ikke grunn til å gi Dritan opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. Heller ikke på grunnlag av tilknytning til riket. Hva slags tilknytning har vel en døv, utviklingshemmet mann? Opphold i riket etter at vedtaket er endelig, gjelder ikke som tilknytningstid, sier reglene som vår regjering har gitt. Dette slo statsministeren fast på Stortingets talerstol når Maria Amelie sin sak ble reist. Likhet for loven.
I debatten som fulgte, uttalte statsministeren at det heller enn ressurssterkhet var ressurssvakhet som skulle vektlegges ved vurdering av om sterke menneskelige hensyn var tilstede. Statsministeren stoler på den grundige og gode saksbehandlingen til etaten som han v/regjeringen ikke lenger kan påvirke enkeltsaker i. Bortsett fra å uttale seg tidlig om at man støtter UNE’s avgjørelse, som om ikke det er en form for påvirkning.
Dritan er personifiseringen av begrepet ”ressurssvak”. Allikevel får innvandringspolitiske, nei omforlatelse, innvandringsregulerende hensyn selv i en slik sak overtrumfe alminnelig gangsyn og menneskelighet. Dritan har jo familie som er på flukt. Tenk om han får opphold og de søker om familiegjenforening? Dritan vil aldri tjene nok penger til å kunne forsørge noen. Sånn er likheten for loven når man er handikappet og uten midler.
Dritan kunne fått midlertidig opphold. For ham er det ett fett om han er MUF’er. Han er ikke opptatt av sin formelle status. Han er bare redd for Albania.
Dersom Dritan hadde hatt penger, kunne han ha betalt et advokatteam for å gjøre jobben for seg. Vi skriver 2011. Likhet for loven. Det har gått 3 år og 3 måneder siden retten slo fast at UDI og UNE handlet rett i denne saken.
I desember skulle Politiets Utlendingstjeneste (PU) deportere ham. PU hadde chartret et fly og hentet inn et antall mennesker til Trandum som skulle sendes ut til Albania, det hadde dukket opp en egnet anledning til å sende Dritan til herberget.
Denne gangen lykkes de ikke for Dritan var ikke i boligen da politiet dukket opp. Hva som skjer neste gang tør jeg ikke tenke på. Kanskje lykkes Norge i å kaste Dritan Kreshpaj ut, kanskje lykkes Norge å ta fra ham helse, språk og psyke. Kanskje lykkes vi i et drap, både på et menneske og vår menneskelighet.
Helt enig med Elisabeth Holm: «Når foreldre over lang tid befinner seg i en fastlåst situasjon som går utover barna, har det norske systemet en plikt til å prøve å finne løsninger som kan gjøre situasjonen bedre for ungene»!
Det som står på spill i denne saken – og alle tilsvarande saker – er Norges SJEL. Hvis ikke det er en grunnleggende norsk interesse – må en spørre hva er det ?
DSliksett har /og bør statsråden ha full anledning til å instruere om oppholdstillatelse i saker der barn har vært lenge i landet.
En annen problemstilling er spørsmål om fagfolk. Jeg har lest bestillingsrapporten fra NTNU om Ventemottakene. Her står det stagig vekk af «fagfolkene vi snakket med», men ingen ting om hvilke fagfolk det er snakk om. Jeg har sjekket UNE sitt organisasjonskart, her står det angitt hvor mange jurister, men ingen ting om alle de anddre fagfolkene som er nødvendig i samhandling med redde utrygge barn eller voksne.
Her må dep. bli tydelige på hva de anser som nødvendig bemanning av fagfolk for å sikre den enkelte et trygt møte med det juridiske systemet, og vi andre som kan noe om det må få innsikt i hvordan dere tenker. Først da får vi en konstruktiv dialog.
Som mange har påpekt allerede; Etter å ha skapt sin verden i sitt nye land, hva er logikken i å rive ned mange års arbeid med språk, skole og venner, og sende et barn ut til intet? Hvor er beskyttelsen og rettighetene til disse barna? Det er graverende at vi har et lovverk som er i stand til å gjøre slike forkastelige ting. Det er helt umenneskelig at unge mennesker skal få livene sine knust på denne måten. Behandlingstiden må bli mye raskere, og personer som ikke kan returneres MÅ få opphold slik at de kan begynne å leve!
Et barn utvikler en livsverden der det lever over tid som utgjør barnets hele horisont. D.v.s. at de tilknytningspersoner som er der, foreldrene og søsken, men også i stor grad venner i barnehage og skole, lærere og naboer, De Er barnets verden.Om denne verden rykkes vekk, så innebærer det tap av en livsverden, og det vil være dypt traumatisk for alle barn. Når du samtidig kanskje mister språket, det du har lært er ikke gyldig lenger, og hele familien er preget sorg, ja da kan dette for noen barn utvikle seg til en sykdomsfremkallende situasjon, og vi kan fremkalle barnedepresjoner, og i noen tilfeller apati. Dette er påtakelige humanitære hensyn i forhold til ivaretakelse av barns beste, som etter mitt syn bør vektlegges langt tyngre enn innvandringsregulerende hensyn. Jeg mener vi er forpliktet til dette.
Mvh Karl Eldar Evang Spesialist i klinisk psykolog, barn og ungdom, og psykoanalytiker.
OM MAN HAR LEVD HELE LIVET I NORGE SÅ BETYR IKKE DET AT DE HAR DET SÅ DÅRLIG Å BO I ET FATTIGERE LAND ENN NORGE.
VI HAR NOEN STOR HUS Å SKILTE MED, MEN STORT MER ER DET IKKE.
DET ER STORE FORDELER Å BO I DE FATTIGE LAND OG.DER ER FAMILIENE AVHENGIG AV HVERANDRE. DET ER OFTE ET GODT SAMHOLD MED ONKLER OG NÆR FAMILIE OG NABOER.
DET Å REISE HJEM TIL SITT FERDRE LAND ER NOK IKKE SÅ GALT NÅR DE IKKE ER FORFULGT.
Det som er trist er at barn etterhvert blir på flukt fra Norsk myndigheter.
Barn bør slippe å bære byrden for deres foreldres flukt, men norsk myndigheter påfører barna nye byrder/ belastninger. Når jeg ser hvordan regelverket praktiseres så skammer jeg meg over å være norsk. Og det klnger veldig hult når noen fra regjeringen bruker ordet solidaritet – hvem var det vi burde vise solidaritet om ikke nettopp de barna som er på flukt.
Et bærende prinsipp bør være at barn ikke må stilles ansvarlig for sine foreldres valg og handlinger. Papirløse er en sammensatt gruppe. Et barn som har levd et liv på flukt – som papirløst – fordi foreldrene har fått avslag på asylsøknaden blir i dag fanget i et system det er umulig å komme ut av. Senest når barnet blir myndig må det få mulighet for studietilatelse/arbeidstillatelse i Norge om det ønsker det. Ønsker barnet å returnere til foreldrenes hjemland, må myndighetene bistå med det på en frivelig og god måte. Det må bli mulig å bryte den onde sirkelen en barnet uforskyldt har havnet i og få en mulighet til å skaffe seg en utdannelse og en sikker jobb og leve et anstendig liv. En 18 åring som kom hit som barn eller har vært på flukt lenge har ikke nødvendigvis noe å returnere til. Da blir en retur, en retur *FRA* et hjem, *IKKE TIL* et hjem.
I agree that children, who were born in Norway should have the opportunity to be here.
because the only place they no is here, and Asylum applications shall be processed within 6 months. than keeping sombody for 3years for they will till the peason to live, after haven friend,s UDI AND UNE children, who were born in Norway should stay .
Asylsøknadene skal behandles i løpet av 6 mnd. Hvis de ikke greier det så må de skaffe arbeid til asylsøkere, MEN gjøre dem oppmerksom på at det KAN bli retur. Barna må få morsmålundervisning og kulturopplæring om sitt eget land i tillegg til norsk. Man må forberede folk til et liv i sitt opprinnelsesland, og ikke gi dem falske forhåpninger.
Jeg er enig i at barn, som ble født i Norge bør ha mulighet til å bli her.
Men voksne, som oppholder seg ulovlig og bryter loven må sendes tilbake.
Madina Salamova (og ikke Marie Amelie) har fått det som hun fortjener.
Å bryte loven, oppholde seg ulovlig i landet og få ulovlig utdannelse på bekostning av skattebetalere må ikke påskjønnes.Tenk på den som ikke fikk plass på skolen pga henne. Det kunne vært din egen sønn/datter. Hun er ikke et forbilde!
Heldigvis har vi fornuftige mennesker her i landet som statsministeren og hans støttespillere.
Det er folk som ikke lar seg påvirke av spekulasjoner i media og press fra unge (og dessverre ikke veldig unge) idealister,som i tillegg er naive. Naiviteten er godt kjent her i landet.
Normenn ønsker å bo i et rettferdig land, hvor alle innbyggere betaler skatt og kriminelle sitter i fengsel. Hvor loven er lik for alle uansett kjønn, status, alder og nasjonalitet.
Men Madina Salamova er plutselig et offer, selv om hun er lovbryter.
Kalles det for demokrati når en som er mer ressurssterk, og av den grunn er godt integrert i det norske samfunn og samtidige er kriminell får lov å bli her i landet? Og ikke den som virkelig trenger beskyttelse men er ikke godt integrert pga dårlig spåk og mørk hud?
Og BRAVO JENS! Du får min stemme ved NESTE VALG. Og mange andre sine stemmer av russiske her i Norge
To helt like familier med likt antall barn i like aldre og med like lang tid i Norge kan fremstå som vidt forskjellige. Derfor er ikke likhet for loven et godt utgangspunkt, mens individuell behandling skal være en réell individuell behandling.
Beklageligvis så er det tydeligvis ikke helt slik det akkurat nå fungerer…
Man må selvsagt se på tilknytningen til Norge i forhold til det opprinnelige hjemlandet.
En fireåring som har oppholdt seg i Norge hele sitt liv vil uansett forholdsvis enkelt tilpasse seg til en annen kultur.
En 30-åring som kommer til Norge, integreres i samfunnet her over en 10-årsperiode, og så må reise tilbake igjen vil uansett i regel være noe bedre integrert i sitt eget hjemland enn i Norge.
En 9-åring som har vært i Norge i 6 år, og blitt 15 her, og som har vandret i tilstrekkelig grad i et Norsk miljø til virkelig å være godt integrert, vil oppleve det som et overgrep å bli sendt til en altfor fremmed og uakseptabel fremtidssituasjon.
Madina Salamova burde ha vært tillatt å bli nettopp på grunn av hennes mye sterkere tilknytning til Norge enn til sitt opprinnelseshjemland. I denne saken har nå samtlige impliserte parter alle blitt til tapere, kun fordi retningslinjene om tilknytning ikke i tilstrekkelig grad ble oppriktig sett og forstått.
I tillegg kommer diskusjonen rundt denne saken om hvorvidt hun selv har en ekte og genuin frykt for tilbakeføring eller ei, en side av saken som knapt nok er blitt kommentert av noen i det hele tatt, faktisk!
For mange andre vil den antatte tilknytningen til Norge i forhold til opprinnelseslandet ikke kunne være like klar som i dette tilfellet.
Det er denne vurderingen man må klare å «sette på trykk» slik at den ikke vil få en altfor stor forskjellsbehandling i ellers like tilfeller.
Det kan selvsagt være svært skadelig for landet å risikere at mange spiller på slike tema, og gjør alt for å kunne få bli, men det bør også være en minst like avgjørende faktor å ikke risikere å bidra til et direkte overgrep mot de svakeste i verdenssamfunnet.
Det er overmåtelig viktig å ha klare definisjoner og retningslinjer, men det er samtidig svært sjeldent at det helt svart/hvite er den korrekte måten å gjøre dette på.
Problemet vil alltid måtte være å unngå at hele familier kommer til landet vårt for at alle skal kunne få bli dersom kun ett eneste familiemedlem oppnår en tilstrekkelig tilknytning og integrering, men det er nettopp dette spm er årsaken til at menneskeverdsfaltoren må stå i samsvar med behandlingstid og en god kontroll over de dette måtte gjelde inntil sakene er avgjort.
I de tilgeller hvor saksbehandlingen faktisk vil dra ut over mange år vil man selvsagt måtte ha et system hvor integrering blir satt i verk og åpningen for at mennesker heller får bli enn å måtte lide blir effektivt satt i system der hvor alder og tilknytningen til Norge, og til det norske miljøet kontra til det faktiske opprinnelseslandet, vil måtte bli sett på som en ny og eventuell avgjørende faktor.
Du skriver- «En 9-åring som har vært i Norge i 6 år, og blitt 15 her, og som har vandret i tilstrekkelig grad i et Norsk miljø til virkelig å være godt integrert, vil oppleve det som et overgrep å bli sendt til en altfor fremmed og uakseptabel fremtidssituasjon.
Madina Salamova burde ha vært tillatt å bli nettopp på grunn av hennes mye sterkere tilknytning til Norge enn til sitt opprinnelseshjemland.»
Du snakker altså om ei 25 år voksen dame som oppholder seg ulovlig i Norge i 8 år. Dvs at hun var 17 da hun kom til Norge. Kanskje 15. Men ikke 9-åringen.Og hun kan godt russisk og husker veldig mye av det russiske samfunn.
Hvorfor skulle hennes sak behandles som et «barnesak»?
Jeg har vært uvitende og blind, men Maria Amelie har åpnet mine øyne. Jeg tenker hvordan kan vår regjering og vi som folk leve med den behandlingen som hun og andre asylanter har fått. Jeg har befunnet meg i en tornerose søvn og ønsker at det blir mere humane lover for denne gruppen.
Har nettopp lest UDIs egne regler for hvem som kan og ikke kan utvises fra Norge. Og der står det svart på hvitt at du ikke kan utvises dersom du er utenlandsk statsborger som er født i Norge og har bodd her hele livet. Hvorfor følges ikke disse retningslinjene når det gjelder barn født i Norge?
For meg spiller det egentlig ingen rolle om foreldrene til barna er kristne eller muslimer – ifølge UDIs egne regler skal ikke utenlandske statsborgere født i Norge utvises! Og likevel brytes dette gang på gang. Dette er uholdbart!
Når det er sagt, synes jeg denne regelen kan utvides til også å gjelde de som har kommet til Norge som mindreårige og har opparbeidet seg et kontaktnettverk her. For om mindreårige blir i Norge ulovlig, så er det faktisk ikke de selv som har tatt avgjørelsen, men deres foreldre.
Og til deg Jan prest: Det er så godt å høre om slike medmennesker som deg og din hustru. Den lille jenta og hennes familie er heldige som har venner som dere.
Min hustru og jeg har i snart syv år vært bestemor og bestefar til en liten pike, hvis foreldre er asylsøkere. Den lille piken heter Dorna og er blitt et veldig integrert og harmonisk barn. Hun går nå i første klasse og er blant de flinkeste i klassen.Hennes mamma og pappa har under hele sitt opphold her i Vang vært en resurs for kommunen.De har oppgitt at de frivillig vil reise tilbake, men å reise til Iran er umulig, da begge bekjenner seg til den kristne tro, og er alle døpt.Som kjent for Utlendingsnemda har Iran i fjor strammet inn vilkårene for kristne, og idag ville nok denne familie, de voksne, måttet bøte med livet.Etter åtte års venting burde det være mulig med opphold på humanitært grunnlag. Vi som bor i kommunen synes det er urimelig at KRISTNE asylsøker får avslag, gang på gang, mens muslimer får opphold etter 6 mnd.
Vi har vel en russisk ambasade her i landet der Maria Ameli kan få «flytte inn» å søke seg tilbake derfra? Det er jo «russisk jord»? Billigere for Norge må det jo også bli? Vi skal ta vare på alle som trenger det. Vi har nok land og nok penger her i landet.
Hei,jeg med kona og tre barn sitter i kirkaasyl siden et år,vi bor i norge snart 4 og halvt år.barnas alder er 13,11,6,år.største gutten går i ungdomskole,alle barna snakker flytende norsk.jeg hadde fast job.barna har beste venner.vi har en lille grav i norge.det er ganske alvorlig for oss å reise tilbake til hjemlandet.vi lever svært vanskelig og tung situasjon som psykisk og fysikk.ydmyke be for hjelp og beskyttelse.
Maria Ameli bør få bli i Norge. Vert ho utvist får ikke Arbeiderpartiet min stenne ved neste VALG.
hei, jeg har endelig avslag og jeg hadde fast jobb ppå 100% men nå de trykke tilbake min arbaids tilatilse,,
jeg er enslig mor og bodde her 8 år ,,eldeste barn er 9 år og den minste født her og har 7 år
jeg håpper at de tar hynsyne at barna mine har integrert nock her i norge
de har vinner og snakker flytende norsk ..
Når foreldre over lang tid befinner seg i en fastlåst situasjon som går utover barna, har det norske systemet en plikt til å prøve å finne løsninger som kan gjøre situasjonen bedre for ungene, uansett hvem sin skyld vi mener det er at ungene har det fælt, og uansett om vi mener at foreldrene burde ha gjort noen andre valg.
Det gjelder for foreldre som har spilt bort alle pengene sine og tatt opp fullstendig irrasjonelle forbrukslån de ikke klarer å betjene, og det bør gjelde for foreldre som ikke har reist fra landet selv om noen har bestemt at de skulle.
«Hvis vi hjelper barn av sjølforskyldte gjeldsofre med mat og klær, vil andre foreldre kunne miste skrupler mot å ta opp lån de ikke kan betjene», kunne vi sagt. Det kan hende det er sant, men vi vil ikke bruke barn som gisler på den måten. Det burde også gjelde utenlandske barn.
Siste dagers kjendis- og mediamarkeringer rundt saken om MA viser hvor irrasjonelle slike saker kan bli. Hva med mindre ressurssterke familier tilbakesendelser til Kosovo f.eks. Jeg mener at mellommenneskelige hensyn bør i større grad anvendes i tilfeller der barn blir skadelidende. Vi trenger folk i dette landet.
Lover har alltid et moralsk fundament. Man kan altså ikke se bort fra moralske vurderinger ved å henvise til lovparagrafer. Da ser man bort fra lovens ånd og stirrer seg blinde på lovens bokstav.
Loven er også til for å beskytte mennesker og særskilt de som fra før er svake og forsvarsløse mot maktovergrep fra de sterkere. Dette er en av lovens hovedoppgaver. Barn er blant de aller svakeste blant oss. Barn som kommer hit og som av en eller annen grunn er på flukt, er enda mere forsvarsløse da de ikke har støtte i nærmiljø. Når da staten med lov i hånd vender seg mot barn og til og med lar de få unngjelde for foreldrenes forseelser som kan være åretalls gamle, da snakker vi ikke lenger om lov og rettferdighet men om maktmisbruk og overgrep.
Staten burde øyeblikkelig stille absolutt alle saker hvor barn er i bildet i bero. Barn burde heller ikke plasseres på asylmottak som hva jeg forstår, blir drevet av private etter lønnsomhetsprinsipper. Det minner sterkt om da barn ble satt bort til de som krevde minst av Fattigkassa. Man burde følge den Barnekonvensjonen som landet har undertegnet. Mennesket må komme i sentrum og spesielt barn. Det burde også være fullstendig uakseptabelt å rive opp familier, slik det har skjedd i flere tilfeller hvor den ene av foreldrene ikke får opphold mens den andre og barna får det. Slike vedtak bør øyeblikkelig avvises og annulleres.
Egentlig burde det ikke mere enn normal anstendighet til for å unngå alle de groteske sakene vi har sett og hørt om i det siste hvor MA-saken bare er toppen av et råttent isfjell av moralsk forkastelige handlinger overfor forsvarsløse individer.
Det bør heller ikke brukes mot hverken barn eller deres foresatte, at det begås mindre forseelser under sterkt, psykisk press og i desperate situasjoner hvor man ikke kan kreve at folk alltid tar de riktige beslutningene, sett med ufølsomme byråkraters øyne.
Dessuten burde et gammelt, anerkjent rettsprinsipp komme i anvendelse – all tvil skal komme tiltalte til gode. Man får inntrykk at det i disse sakene er tvert om. Alt som kan brukes mot dem, blir brukt. Asylsøkere betraktes som i utgangspunktet suspekte og antatt kriminelle. Disse holdningene må endres.
Det er også et spørsmål om ikke alle barnesaker bør komme inn under et overstatlig organ som tilknyttes FN og som alle medlemsstater må rette seg etter. Slik sett slipper vi vilkårlige avgjørelser som er avhengig av den til enhver tid rådende politiske stemning og derav følgende politiske renkespill. De stater som ikke vil gå med på dette, får heller melde seg ut av det internasjonale samfunn.
Norge kunn kanskje ta opp en slik eller lignende idé i FN. Hvem vet, kanskje man hadde gjort seg fortjent til en Nansenpris, om man da ikke er altfor opptatt av å jage etter passløse flyktninger fra Kaukasus?
Barn som har vært her så lenge at de har rukket å smelte inn i et lokalmiljø, lært seg norsk, skaffet seg venner etc., må naturligvis få bli. Burde det være nødvendig å si noe så selvfølgelig? Er de her sammen med sine foreldre, må naturligvis også disse få bli. Begge foreldrene. Noe annet er ikke forsvarlig ut i fra de prinsippene en rettstat bør bygge på og disse bygger som nevnt på vår moralske oppfatning. Har man ingen moral, har man heller ingen lov. Handler man umoralsk og skjuler seg bak lettvinte floskler om rettferdighet og likhet for loven, er man kun en ussel løgner.
Det som virkelig er opprørende, er at det faktisk ikke er gjort noe med dette allerede og at man behøver å nedsette kommiteer og høringer før man handler. Gjør noe og gjør det nå!
Hadde dere ment alvor med denne spørringen – som utad er et pent og kosmetisk utspill til befolkningen med mulighet til å komme med såkalte innspill – så hadde dere tatt tak i denne problematikken nå som den brenner mer enn den noengang har gjort. Da hadde dere stanset prosessen, latt MA få bli her mens dere behandlet et nytt forslag. Istedet prioriterer dere å sende slike som henne ut mens dere slipper narkolangere fri slik at det kan ryddes plass på Trandum.
Jeg har ikke ord lengre for å beskrive denne skandaløse behandlingen av mennesker – en direkte konsekvens av en politikk som stortinget feigt og stilltiende slår en ring om. Det har endt opp som en farse hvor alle agerer som papegøyer og messer at de «handler på ordre» og «følger regelverket».
Skammelig!
La Maria Ameli få bli i Norge uten først ut av Norge for å oppholde seg måneder eller år i Russland. Det må være lov å bruke hodet. Lovgivningen gir rom å vektlegge sterke menneskelige hensyn, men det ser ut til at hjemmelen blir bortfortolket av innvandringspolitiske hensyn.
Hun var et barn da hun kom til Norge. Hun har vært lenge i Norge. I følge de lover vi har i Norge skal barns tilknytning til riket vektlegges. Det har ikke skjedd i denne saken. Hennes søknad har vært behandlet sammen med foreldrenes søknad. Hun har ikke fått belyse sin sak for en nemd. Det er ikke tatt hensyn til barnekonvensjonen. Maria Amelie hadde ikke annet valg enn å følge sine foreldre da hun kom.
Det er meningsløst å sende henne tilbake til et område hun ikke har hatt noe tilknytning til siden hun var 13 år, ikke noe nettverk og hun har sterke barndoms opplevelser av fare knyttet til. Det må også legges vekt på at det å få nødvendige utreisepapirer i Russland i hennes tilfelle, er vanskelig og svært tidkrevende. Jfr. kompromisløsningen som omtales i media.
Hun er et godt eksempel på at lover og forskrifter og ikke minst praksis på dette området må endres og det må gjøres NÅ. Det er jo lovhjemmel for å legge vekt på sterke menneskelige hensyn.
La Maria Ameli få bli i Norge uten utreise og uten utvisning.
Skammelig av en rødgrønn regjering å opptre på en slik måte! Neste gang går min stemme til Frp i stedet: De er i det minste vare for å tape støtte blant folket.
Regjeringen: skam dere!!!!!
Samfunnet vil selv bli skadelidende etter hvert når deler av befolkningen må leve i skjul. Som Fridtjof Nansens etterkommere bør vi stå ved vår arv. Han klarte å finne løsning på de statsløses situasjon. Skulle da ikke vi – velfødde etterkommere – følge opp? Mange papirløses høyeste ønske er å ha en jobb, en bolig, betale skatt og delta i samfunnet som en rettmessig borger. Gi dem sjansen til amnesti i Nansen-året!
Jeg er enig! Om MA er et så typisk eksempel at behandlingen av saken hennes kan gå på ren rutine, er det systemet som er feil. Hun er pen og flink, heldige henne, men kan det være slik at vi reagerer fordi vi endelig ser hva systemet gjør med et enkeltmenneske (papirløse har det med å forsøke å ikke vekke oppmerksomhet), og ikke nødvendigvis så mye med selve MA å gjøre? Jeg har stemt på dere, dere har gitt meg et system jeg skjems over! All ære til MA som åpnet øynene mine. Jeg liker ikke det jeg ser…
Norge bør opprette charterfly fra flyktningeleirer og ta inn alle asylbarna. Og så må vi ta inn foreldrene også.
Norge har bare tatt inn 250.000 ikke-vestlige innvandrere det siste tirået. Det er ALT FOR LITE. Jeg ønsker meg charterfly rett fra flyktningeleirene!
Hvis vi tar inn 750000 per tiår så begynner det å nærme seg humant. De fleste bør være fra asia og afrika. Og vi bør bruke 200.000 kroner per asylsøker til tross for at vi kunne hjulpet 10 ganger så mange hvis de fikk hjelpen i utlandet. Formålet er jo ikke å hjelpe. Formålet er å skaffe oss flest asylsøkere slik at norge kan bli lille afrika. Da viser vi verden at vi er best!!
Det ligger en alvorlig brist mellom det norske Stortingets ord og regjeringens handlinger. Denne regjering bruker svært ofte uttrykket «streng men rettferdig behandling» men når det forklares hva dette innebærer sies det «alle må behandles likt.» Hitler regjeringen behandlet alle jøder likt og veldig strengt, men jeg har sjelden hør det kalt for rettferdig. Det tar ikke en rettsgeni å forklare at jevnt dårlig behandling, selv om selv om utfallet er forutsigbar betyr ikke at behandlingen er rettferdig, bare at det er likt.
Det problemet vi møter at mennesker blir tvunget til å forlate sitt land av ulike grunner og forsøker å bruke regelverket for beskyttelse til støtte. Regelverket som etter hver har vokst fram i Norge og i Europa ellers er kronglete. Jeg tror neppe 5% av alle stortingsrepresentanter kunne forklare mer enn minimalt hvilke regler faktisk gjelder i dag – personer på flukt kan neppe mer om regelverket enn en gjennomsnitts stortingsrepresentant. Det er ikke slik at en person som søker asyl har studert norsk utlendingsjus grundig og har en snedig plan for å snike seg til en plass på asylmottak.
Men myndighetene tror åpenbart at dersom regelveket er håpløs komlpisert og streng nok,vil millioner av flyktninger strømme inn over
landet.
Langt på vei, er det nettopp myndighetenes ivrig paragrafrytteri som tvinger personer og familier å flykte fra fluktsituasjonen.
Det er til å le og gråte over at myndighetene klager over at 65 barn forsvinner fra mottak hver år, og det kan bety at det går galt med dem, men uten problemer uttransporterer myndighetene langt flere barn hvert år til skjebner som er dokumentert til skade for barnet.
Jeg er for en steng innvandringslov, – men når man nå vil sende Maria Amelie ut av landet skammer jeg meg over å være nordmann. Og at jeg har stemt Arbeiderpartiet i over 40 år. Det kommer jeg ikke til å gjøre heretter derrsom man ikke tar til fornuften.
Det er med skam jeg hører på nyhetene at flertallet i Stortinget fortsatt vil sende Maria ut av landet. Dette er et barn som fulgte sine foreldre på flukt da hun var 11 år. Kom til Norge da hun var 16 fortsatt lojal ovenfor sine foreldre. At hun skal straffesfor noe som et lojalt barn alltid vil gjøre er kaldt, kynisk og følelsesløst.Demontrasjonene i går viser med all tydelighet hva som er befolkningens mening.
Når skal vi oppleve at Storting og Regjering lytter????
Jens, hvor er du ? Noen ganger må også en statsminister bruke hode. Vis oss litt handlekraft og de humanitære verdier vi alle liker Norge står for, det vil være det katastrofe for regjeringen hvis dere sender Maria Amelie ut av landet. Politikk er å benytte muligheter, det er det dere er valg til å gjøre, gjør noe !
… satt å så på «Kautokeinoopprøret» på NRK i kveld ….. «Øvrigheta» fra 1852 avviker ikke mye fra «øvrigheta» fra 2011. For en skam!
Det dere ønsker innspill på, er hvordan dere skal behandle, eller helst gå frem på best mulig måte for å sende nordmenn ut av Norge. Disse barna – og barn som har blitt ungdom og voksne i Norge er like norsk som meg selv og regjeringens folk. De mangler et papir. Folks identitet og menneskeverd knyttes opp mot et stykke papir. Ingen gode råd herfra; jeg bare krymper meg over å se hvordan dette virker i praksis.
Maria Amelie ble av sine foreldre brakt til Norge fra Finland som 16 åring,(når man er 16 år i Norge er man juridisk ansvarlig for sine egne hanlinger,men ikke myndig før fyldt 18 år).Det vil si,at hennes fremtid lå i sine foreldres beslutninger og handlinger. Maria Amelie ble med til Norge har. Noen i forvaltningen har skrevet Maria Amelielært inn i norsk skole.Maria Amelie lærte seg norsk, fullført ungdomsskolen,noen i forvaltningen har skrevet Maria Amelie inn i vidergående skole, fullført Norsk videregåendeskole uten Norsk statsborgerskap. Maria Amelie har med sitt vitnemål fra Norsk vidergående skole søkt på NTNU, ble immatrikulert av forvaltningen uten Norskstatsborgerskap gjennomført en matergrad, til bestått uten norsk statsborgerskap.
Maria Amelie har handlet i god tro. Ingen har satt spørgsmåltegn underveis i forvaltningen.
Hvor er vernet for unger, ungdommer som blir brakt hit av sine foreldre ??
Har forvaltningen ingen ansvar ?
Maria Amelie er ikke alene om denne promblem stilling !!
Men hun har satt dette på dagsordenen og må i voksen alder stå til annsvar for sine foreldres handlinger/ situasjon i sitt fødeland Kaukasus, hvor hun i kraft av sin status som barn av sin foreldre selvfølgelig ble med.!
Foreldrene til Maria Amelie har gjort sin plikt i forhold til Norsk lov «alle barn og unge har plik og rett»
Opplæringsloven
§ 2-1. Rett og plikt til grunnskoleopplæring
Barn og unge har plikt til grunnskoleopplæring, og rett til ein offentleg grunnskoleopplæring i samsvar med denne lova og tilhøyrande forskrifter. Plikten kan ivaretakast gjennom offentleg grunnskoleopplæring eller gjennom anna, tilsvarande opplæring.
Retten til grunnskoleopplæring gjeld når det er sannsynleg at barnet skal vere i Noreg i meir enn tre månader. Plikta til grunnskoleopplæring byrjar når opphaldet har vart i tre månader. Departementet kan i særlege tilfelle frita elevar frå denne plikta.
Grunnskoleopplæringa skal til vanleg ta til det kalenderåret barnet fyller 6 år. Dersom det etter sakkunnig vurdering er tvil om barnet er komme tilstrekkeleg langt i utviklinga si til å starte i skolen, har barnet rett til å utsetje skolestarten eitt år dersom foreldra krev det. Etter sakkunnig vurdering og med skriftleg samtykke frå foreldra kan kommunen i særlege tilfelle vedta å utsetje skolestarten eitt år. Dersom foreldra søkjer om det eller samtykkjer, kan kommunen etter sakkynnig vurdering la eit barn ta til på skolen eitt år før når det innan 1. april har fylt 5 år.
Retten og plikta til opplæring varer til eleven har fullført det tiande skoleåret. Etter sakkunnig vurdering og med skriftleg samtykkje frå foreldra kan kommunen heilt eller delvis vedta å frita ein elev for opplæringsplikta dersom omsynet til eleven tilseier det.
Dersom ein elev utan å ha rett til det har fråvære frå den pliktige opplæringa, kan foreldra eller andre som har omsorg for eleven, straffast med bøter dersom fråværet kjem av at dei har handla forsettleg eller aktlaust. Offentleg påtale blir ikkje reist utan når kommunen set fram krav om slik påtale.
I norske skoler sitter mange unger som er brakt hit av sine foreldre av ulike årsaker.
Hvordan kan Justisdepartementet stilltiende forsvare en slik behanling av en «ikke borger» som er blevet til en «møster borger» i eget forvaltningystem
La Mary Amelie få bli i Norge.Hun kom hit som barn, har bodd i Norge over lang tid og har sin identitet basert på et liv i Norge og ikke på en fjern oppvekst i Russland.Det må være lov å bruke sunn fornuft av og til!
Forøvrig er det et tankekors at 8! politimenn nattestid hentet denne unge kvinnen – har vi så mye politiressursser – hvorfor gjør de da ikke sine daglige oppgaver i stedet for all gnellingen etter mer ressursser?
Jeg er flau over aksjonen -
Det er bra at slike mennesker står frem og forteller om den umennekelige utsendingen av unge, papirløse innvandrere som tydeligvis ekstistrer her i landet. Det er synd at det må en pågripelse som dette til for å åpne øynene til folk flest (meg selv inkludert) om hva som foregår «bak vår rygg».
Det er totalt meningsløst slik representanter for regjeringen idag fremstiller det som om det sitter tusener av «lykkejegere» (Schjøtt-Pedersen brukte ordet mange ganger i Dagsnytt 18 idag) rundt om i Norge i samme situasjon som Maria Amelie. Her må det gå an å bruke hue og ikke gjemme seg bak paragrafer og regler som naturlig nok ikke klarer å dekke enhver potensiell sak som dukker opp.
Saken er en skam for Norge. Personer i en slik situasjon må få opphold på humanitært grunnlag.
Trenger en si noe mer om dette?
Eg er også fullstendig enig med forrige talar. Marie Amelie må få bli.
No vil gjerne Justisministeren anføre at han (ho) ikkje har anledning til å instruere i saker med mindre dei angår grunnleggjande norske interesser eller utanrikspolitiske hensyn.
Denne saka gjeld grunnleggjande norske interesser. Skal eg forklare kvifor?
Når vi byggjer oss eit samfunn å leve i, då er det viktigaste av alt at det samfunnet vi lagar oss gjer det mogeleg å utspele vår menneskelighet og la den blomstre. Måten vår menneskelighet fungerer på, er at vi møter, eller blir påverka av, folk vi treff. Vi blir glade i dei, og vi ynskjer dei alt det beste. Dette er ein uendeleg langsom og skjør prosess, akkurat som alle andre andre prosessar som involverer ting som gror.
Når det er slik vår menneskelighet fungerer, har vi to val. Vi kan lage eit samfunn der den slags kan få lov til å spele seg naturleg ut, eller vi kan lage eit samfunn der eit maktapparat kjører som ein bulldoser over alle spirane. Arrestasjonen av Marie Amelie er diverre ein alt for klar indikasjon på at det er den siste typen samfunn vi har enda opp med.
Det som står på spel i denne saka – og alle tilsvarande saker – er Norges SJEL. Hvis ikkje det er ein grunnleggjande norsk interesse – kva er?
Dermed har statsråden full anledning til å instruere om opphaldstillatelse i denne saka. Du kan ikjke gøyme deg bak UDI / UNE og la dei gjere alt drittarbeidet.
Fullstendig enig med forrige taler.
Som helt anynom borger av dette landet forlanger jeg at justisministeren øyeblikkelig viser sunt folkevett og alminnelig anstendighet, og sørger for at Maria Amelie blir løslatt og deretter gitt permanent oppholdstillatelse. Hun er et eksempel på den type innvandrer dette landet har bruk for.
Hei!
Jeg synes at alle barn som har født i Norge eller har bodd her lenge bør få oppholdstillatelse.Jeg kjenner en familie som har 3 barn. 2 av de har født her i Norge og er 2 og 4 år alder går i barnehagen og snakker flytende norsk.Eldste dattera er 11år går i 6 klasse og begynte fra 1 klasse ,har mange venner ,er godt integrert og her bodd her i Norge 5 år.Mamma og pappa snakker godt norsk,mamma har bestått norsk prøven nivå3.
Jeg synes de er godt integrert og har mange grunner for å få opphold her i Norge.
Jeg håper at de barna og alle som har slik situasjon kan få bli.
Barns tilknytning til riket bør tillegges større vekt enn det som praktiseres i dag.
Innledningen til temaet bærer preg av en slags frykt for at barnefamilier skal gjøre feil, ta seg til rette ved å sette sine liv på vent, og at dette så får negative konsekvenser for samfunnet.
Risiko for konsekvenser av feil går imidlertid begge veier. Det bør man ikke glemme.
Feil kan oppstå i forvaltningen. Jeg tror faktisk at det skjer. Jeg ser ikke på UNE som noen garantist for klageres rettssikkerhet.
Risikoen for feil i forvaltingen bør i prinsippet bæres av samfunnet, ikke veltes over på små barn.
Underleg problem. Barnekonvensjonen sine reglar kan ikkje veiast opp mot andre omsyn. Barnekonvensjonen seier ikkje at om barn tåler det; så kan utvising skje, det seier at om det er best for barn heilskapeleg så skal opphald innvilgast!
Kan forstå motstand, men når dei går på ein ksule og bur i eit lokalsamfunn, så er dei ein del av «landsbyen» der. Så uansett kva ein har meint før, så protesterer barn og foreldre når leikekameratar og kllassekameratar vert sendt ut.
Og like mykje som eg bekymrer meg over dei som vert sendt ut, så bekymrere eg meg over det som skjer når vi lukker døra for dei som banker på; det er i strid med vårt humane identitet og kanm foråe som som mennesker.
Jeg mener at når en familie har fått avslag må hjemsendelsen gå fortere. Går det for tregt blir barna integrert i det norske samfunnet og det blir vanskelig for dem å forholde seg til et nytt samfunn og en ny kultur i et annet land.
Jeg mener også det blir feil å gi familier oppholdstillatelse etter at de har oppholdt seg ulovlig i landet fordi barna er integrert i det norske samfunnet. Gjør man det sånn er det bare for familier å bli værende i Norge, for å plutselig få oppholdstillatelse fordi barna er integrert. På en annen side er det vanskelig å bare sende integrerte barn til et annet land som de kanskje ikke kjenner eller kanskje ikke husker.
Hei
I min by bor der 4 asylsøkerfamilier med til sammen 9 barn som har «ventet» lenge på opphold. Disse familien er de som har «ventet» lengst på opphold. Jeg skriver ventet i hermetegn, fordi saken deres er avgjort for lenge siden, men de befinner seg i Norge og på asylmottak likevel. Den familien som har vært her lengst har vært her i over 6 år, de andre familiene har vært her i 5 år. Et av barna går på videregåande skole og skulle i høst bli lærling. Lærlingplassen var skaffet og alt var i orden, men siden han sitter på endelig avslag så får han ikke arbeidstillatelse og kan derfor ikke bli lærling. Hvis tanken er at han og familien skal returnere hadde det ikke da vært et bra returtiltak at han fikk gå ut lærlingtiden sin og fikk med seg fagbrevet hjem igjen? Jeg synes at denne familien burde få opphold siden en stor del av skolegangen til barna har de fått her i Norge. Det er det norske samfunnet de er mest knyttet til, det er her de har sine venner og det er det norske systemet de kjenner best etter så mange år. I to av de andre familiene er barna så små enda at de fortsatt har skolerettigheter i Norge. Men hva skjer den dagen barna fyller 18 år? Skal de da sendes ut, etter så mange år i Norge og i det norske systeme? Barna sine liv stopper ikke opp selv om foreldrene får avslag på opphold, de går fortsatt på skole og har norske venner. Deres hverdag er her i Norge og har vert det i mange år allerede. Det er selvsagt foreldrene sitt ansvar å ta med seg barna sine og reise hjem, men det er barna det går utover til sist. Og kan den norske stat være vitne til dette og syns det er OK at vi oppfostrer barn i en slik usikker situasjone for så å kanskje kaste de ut etter mange år. Problemet med 3 av disse familiene er at de kommer fra Iran og Norge har ingen avtale med Iran om tvangsutsendelse. Så med mindre foreldrene velger frivillig retur så blir de sittende og sittende i asylmottak og årene går og går. Og barna blir mer og mer integrerte. Med mindre Norge klarer å forhandle frem en avtale med Iran om tvangsretur så mener jeg vi burde gi barnefamiliene fra Iran opphold på humanitært grunnlag, evt opphold uten bosetting men med arbeidstillatelse slik at de kan jobbe hvitt. Disse familiene er i en låst situasjon, de nekter å reise hjem og Norge nekter å gi de opphold. Men dette går mest utover barna og hvem skal «gi» seg til slutt? Kan vi som stat være bekjent av denne situasjonen? Vi har undertegnet barnekonvensjonen og det forplikter tenker jeg…
Hei.Jeg forstår foreldrene med barn,som bodde her i Norge i 3,4 og el.i flere år.Barn,som bodde lenge i Norge og kan snakke flytende norsk og har mange venner.. har integrert seg godt og har utviklet seg her i landet, bør få oppholdstilatelse.Sa blir det hjelp til deres videre utvikling og normalt liv.Som mange andre håper jeg at regjeringen vil se etter en ny utfordning for asylbarn.Takk
Hei!
Jeg synes at barn som har født og bodd her i Norge i mer enn 3 år bør få oppholdstillatelse.Disse barna er godt integrert , kjenner livet her i Norge godt enn i hjemmelandet,har opparbeidet seg godt integrasjon gjennom fritidsaktiviteter.De barna som har lært seg norsk livsstillet,kan bli fremmed i hjemmelandet.Barna er uskyldige og de må få stabil liv uten stress,tvang og redd.
Jeg håper at justisdepartamentet kan finne noen løsning for dette problemet som rammer asylbarn så hardt.Det må stå i utlendingsloven en konkret tidsgrense for barnas asylsaksbehandlingstid.
Barn og barnefamilier må ikke satte livet for vente årevis.Barn må få raskere saksbehandling.Men de barna og barnefamilier som har bodd her i 4,5,6 og mere år må automatisk få oppholdstillatelse for å unngå psikisk problemer.
Takk!
Jeg er helt enig med deg.
Asylsøkervoksene som har vært i Norge lenge og har fast jobb i dette landet bør få oppholdstillatelse fordi disse er allerede integrert seg i det norke samfunnet, de som kan omsørge seg selv og har arbeid, i tillegg betaler skatt som de andre . Hvorfor ikke?
Nabolandet Sverige gir oppholdstillatelse til de som kan skaffe fast jobb.
Hei Dere
Barn som har vært lenge, og født i Norge bør få oppholdstillatelse fordi disse barna er allerede integrert seg i det norke livsstil,kultur, og språk ved skolen,barnehagen,idrett,også videre.Disse barn har begynt å se på Norge som deres hjemland;har født her,vært lenge i Norge.De blir jo fremmed i foreldrenes hjemlandene fordi enten de er ikke født der eller de har vært der for lenge side.Derfor menner jeg det at disse barna bør få sett som andre etiniske norskbarn.Det er jo de skal spille en eller annen rolle i det norke samfunne i fram tiden.
Håper justis depertementet tar saken på alvor og kommer med rimelig tiltak så raskt som mulig.
Barn er jo mest utsatte deler av et samfunn
Takk!
Alle barn på flukt må få norsk statsborgerskap uten å måtte bo på ordinære asylmottak, samtidig bør de også få gratis psykologhjelp for å bearbeide traumer. Dette vil alltid bli en vinn/vinn løsning for barna og i samfunnet de skal leve.