FORNYINGS- OG IKT-BLOGGEN

For noen uker siden lanserte Friprogsenteret og foreningen Norwegian Unix User Group (NUUG) nettstedet FiksGataMi. FiksGataMi er et nettsted der man kan rapportere inn hull i veien og andre feil og mangler til det offentlige.

Med lanseringen havnet FiksGataMi i det Morgan Lillegård i Tromsø kommune omtalte som et gateslagsmål. Ordbruken er tabloid og oppmerksomhetsskapende, og fyrer opp under en debatt jeg tror de fleste som er opptatt av temaet stedsbasert innrapportering til det offentlige egentlig håper på.

Der er imidlertid ikke bare Tromsø som reagerer på FiksGataMi. I Oslo har Leif-Arne Kristiansen fra Samferdselsetaten kritisert NUUG og Friprogsenteret for å ha glemt å snakke med Oslo kommune i forkant av lanseringen, noe som skaper mye merarbeid fordi Samferdelsetaten allerede har systemer for denne typen stedsbasert innrapportering til det offentlige. Enda større bruduljer har det imidlertid vært i Trondheim, der Pål Sommerseth har gått så langt som å si at FiksGataMi er en kjempeblemme, og at Friprogsenteret og NUUG er arrogante.

Disse småkranglene har løftet frem mange av de dilemmaene vi står overfor i arbeidet med denne typen innrapporteringer, for det er helt klart en del utfordringer vi må finne gode løsninger på. Det finnes en rekke ulike initiativ, som ikke alltid er like «samsnakket». På den ene siden er dette noe av det som fascinerer aller mest med Web 2.0 og sosiale medier — det er så lett å lansere noe at man kan sette opp et nettsted på kortere tid enn det tar å ringe rundt og sjekke om det allerede finnes lignende tjenester. Dessuten finnes det så mye forskjellig på nettet at det ofte er vanskelig å ha oversikt over hvem man i det hele tatt bør snakke med. På den andre siden er det imidlertid viktig å huske på brukerne, og forsøke å unngå forvirring.

Sist jeg blogget om stedsbasert innrapportering til det offentlige spurte jeg om hva vi bør gjøre videre med dette temaet. Og det spørsmålet stiller jeg gjerne igjen: Hva bør vi gjøre med stedsbasert innrapportering til det offentlige? Bør alle lage sine egne ting? Bør de som er opptatt av dette lage seg en prosjektgruppe og samarbeide? Bør vi lage noe nasjonalt? Bør dette være en sak for kommunene alene, eller bør departementer og etater også inn? Hva med næringsliv og sivilsamfunn? Stedsbasert innrapportering handler tross alt om langt mer enn hull i veien og gate. Hvordan sikrer vi åpenhet og god konkurranse i markedet for tjenester basert på innrapportering til det offentlige, enten det er selve innrapporteringen eller bruk av dataene som har blitt rapportert inn? Hvordan sikrer vi at de aller beste ideene faktisk blir gjennomført?

PS! Bruk gjerne #311no for å snakke om stedsbasert innrapportering til det offentlige, etter det amerikanske telefonnummeret for ikke-akutte henvendelser 311 (311 brukes også om stedsbasert innrapportering i USA).