I fjor ble det arrangert over 650 konserter med norske musikere i Tyskland, og 70 norske litterære titler utgis årlig på tysk. Kunstnere, musikere og forfattere innenfor nær sagt alle sjangre blir mottatt med åpne armer i Tyskland; fra Knerten til Knausgård, fra Casiokids til Carte Blanche, fra Norway Says til Snøhetta.

Berlin har etter Tysklands gjenforening gjenerobret sin status som Europas kulturelle sentrum, noe som bl.a. synliggjøres ved en stor norsk kunstnerkoloni. Berlin er tilbake som arena for norsk kultur. Det bringer tankene tilbake til tidlig 1900-tall, da Edvard Munch og hans samtidige gjorde byen utrygg med utgangspunkt i kneipa ”Zum schwarzen Ferkel”.  

Nysnø i alleen, Edvard Munch 1906. Foto: Schirn Kunsthalle Frankfurt

Det hender at vi får god hjelp fra det hinsidige i arbeidet med å fremme dagens Norge og norsk kultur. Utstillingen ”Edvard Munch: Der moderne Blick”/”Det moderne blikk” vises for tiden i Schirn Kunsthalle i Frankfurt, etter å ha overbevist stort og blitt en kassasuksess i Paris på Centre Pompidou.

Neste stopp er Tate i London. Munch fremstilles som en kunstner av det tyvende århundret, og det tas utgangspunkt i et stort antall fotografier og filmatiske arbeider, samt over 60 malerier. At utstillingen vises i Frankfurt og ikke i Berlin, skyldes at en av kuratorene for utstillingen nettopp er tilknyttet Schirn Kunsthalle, et velrenommert visningssted for moderne kunst i Tyskland. Frankfurterne er selvsagt smigret over å være i selskap med Paris og London, og det har allerede gått sport i å skulle ”toppe” eller, i alle fall, forsøksvis ”matche” Paris . Lokalpatriotisme og kunstinteresse er sterkt til stede i Tyskland. 

Inngangspartiet til Schirn Kunsthalle Frankfurt under den pågående Munch-utstillingen. Foto: Anne-Kirsti Karlsen

Kronprinsesse Mette-Marit og museumsdirektør Max Hollein ved Schirn Kunsthalle. Foto: Schirn Kunsthalle

Smigret ble frankfurterne i særlig grad over at kronprinsesse Mette-Marit valgte å være til stede under utstillingsåpningen 8. februar. Bildene alene hadde neppe samlet 75 pressefotografer til en utstillingsåpning, men det gjør altså kronprinsessen. Hennes evne til å kombinere det jordnære med det glamorøse tar tyskerne med storm, og markedsverdien av et slikt besøk kan knapt måles i kroner og øre. Da kronprinsessen i tillegg valgte å twitre deler av åpningstalen sin, var våre kontakter ved Schirn Kunsthalle over seg av begeistring. Munch-og-kronprinsesse-kombinasjonen bidro til over 6500 besøkende første visningshelg i Frankfurt, og det er rekord i museets 30-årige historie.
 
Edvard Munch er utvilsomt større i utlandet og i internasjonal kunsthistorie enn det vi nordboere flest er klar over. Og ekstra stor er han nok i Tyskland. Munch bodde lenge i Berlin og lot seg forme av byen og dens kunstnerkoloni. Her viste han sine tidlige arbeider og ble faktisk en ”snakkis” fra første stund, da hans debututstilling ble ansett som så provoserende at den måtte stenge etter kort tid. Så sterke skildringer av menneskelige følelser var ikke vanlig den gang.

I en periode på halvannet år holdt dessuten Munch til blant seler og strandturister i den lille badebyen Warnemünde ved Østersjøen. Mot alle odds står huset hans fra den tiden fortsatt, og det brukes i dag som et norsk-tysk kunstnersenter. I Munchs tyske omgivelser kan altså norske samtidskunstnere bo og arbeide for en periode.

En av kunstnerne fortalte meg at hun hadde blitt opptatt av Munchs fremstilling av lys på en helt annen måte etter et stipendopphold der. Ja, kanskje føler enkelte av dagens kunstnere behov for denne fysiske nærheten til Munchs omgivelser? Det kan i alle fall gi inspirasjon.

Selv om Munchs verk i all hovedsak eies og ivaretas av Munch-museet i Oslo, finnes det en del verk også på tyske hender. Blant annet befinner en versjon av maleriet ”Barnet og døden” seg i Bremen. Da Kunsthalle Bremen skulle gjennomføre en omfattende kartlegging i 2005, ble det via røntgen oppdaget at det skjulte seg nok et lerret under bildet. Slik ble maleriet av det relativt ukjente motivet ”Pike og tre mannshoder” oppdaget, og var utgangspunkt for utstillingen ”Gåten bak lerretet” (”Rätsel hinter der Leinwand”) som i fire måneder har trukket fulle hus i Bremen.

Som kulturråd i Tyskland har jeg ikke bare kunnet gledet meg over at Munchs verk trekker fulle hus, men også over hvordan tyske samarbeidspartnere har utnyttet ”Munch-effekten” til å vise frem norsk kultur av i dag. Slik som Olav Christopher Jenssens impresjoner fra et opphold i Åsgårdsstrand. Vist i Bremen og på vei til Warnemünde. Schirn Kunsthalle i Frankfurt har dessuten valgt å introdusere et nyskapende rammeprogram særlig rettet mot barn, som blant annet inkluderer egen vernissasje for de små, samt malerkurs, hvor også besteforeldrene deltar. Samme sted kan også skilte med klubbkonseptet ”Schirn at night”, lørdag 3. mars. Da er selve utstillingen åpen til kl. 01 om natten, ledsaget av nordlys-show og elektronika ved Berlin-baserte Sandra Kolstad. Kvelden har tittelen ”Munchs lengste natt”.

Arbeidet med å fremme norsk kultur i utlandet er pålagt ambassaden via Utenriksdepartementet, som forvalter dette ansvaret på vegne av regjeringen. For Tyskland er ikke bare viktig for oss politisk og økonomisk; dette landet utgjør også det største markedet for norsk kultur utenfor Norge. Det er først og fremst vår jobb å se til at nålevende kunstnere, musikere, forfattere, skuespillere og andre utøvende i kultursektoren får anledning til å vise seg frem ute i verden, til å la seg inspirere i et internasjonalt miljø og prøve ut sine muligheter i større markeder enn det norske.

Norske kulturuttrykk av i dag står generelt fjellstøtt på egne bein. Men så viser det seg altså av og til at ”de gamle er eldst”. Slik Munch får oppmerksomhet på kunstfeltet, har også Henrik Ibsen en helt unik posisjon innenfor scenekunst. Bare i løpet av kommende uke spilles det 16 – seksten – Ibsen-forestillinger ved tyske teatre. Hvor mange Grieg-konserter som fremføres i Tyskland i løpet av et år, evner vi ikke å holde oversikt over, ei heller hvor mye Hamsun selges og leses. Like mye som de alle er representanter for norsk kultur, er de lysende eksempler på fremragende, i noen tilfeller banebrytende, arbeid innenfor sine sjangre. Slik utgjør de en bro for erfaringsutveksling, kulturfremme og omdømmebygging det ikke er lett å finne paralleller til innenfor politikk, næringsliv eller forvaltning.

Mange norske kunstnere, musikere, forfattere og representanter for andre spennende sjangre bor og oppholder seg i dagens Berlin, noen få godt etablerte og de fleste ganske unge. Vil noen av disse om 100 år ha en status tilsvarende Munch og Ibsen i dag? Vil historiebøkene om 100 år fylles av anekdoter om fester, intriger og kunstnerisk utfoldelse blant skandinaviske kunstnere i dagens Berlin? Kanskje vil alt allerede være så grundig dokumentert på Twitter at ytterligere historieskriving er unødvendig.

I påvente av dette og et nytt Munch-museum i Oslo, hva med et ”Munch at night” i Oslo i forbindelse med Munch-året som feires i 2013?  En videosnutt fra Frankfurt til inspirasjon.