Tanzanias økonomi er den 5. raskest voksende i verden. Da Heikki Holmås og jeg syklet gjennom Dar es Salaams fattigste nabolag, var det ikke alle som var klar over det.

Mandag var en travel dag i statens tjeneste. Vår nybakte utviklingsminister var ventet på besøk. Uken før diskuterte vi hardt programmet for Heikkis første møte med Afrika. Det er fristende å vise fram Tanzanias økonomiske vekst: Mens krisen rår i Europa opplever land som Tanzania en vekst i økonomien på 7 prosent i året! Internasjonale selskaper som Statoil og Yara investerer store summer. Det popper opp nye kafeer hver uke. Tiden i bilkø til og fra jobb blir lengre fra én uke til en annen. Morgenbladet skriver om Afrika som framtidens kontinent, og vi som har støttet Tanzania med bistand i snart 50 år skal være stolte. Dette er alt helt sant.

Men det er også sant at ikke alt stemmer. Tanzania med sine 42 millioner innbyggere har 554.000 skattebetalere. Norge har med sine fem millioner mennesker har 3,8 millioner som betaler skatt… Økonomien vokser, men hvordan er egentlig sammenhengen mellom økonomisk vekst og et bedre liv for mødre og skolebarn? Kan vi som bistandsgivere gå ut i fra at mer penger inn i landet fører til mer utvikling? At når det regner på presten så vil det etter hvert begynne å dryppe på klokkeren?

For å gi ministeren et inntrykk av hvor mye det egentlig drypper bestemte vi oss for å ta ham med på en sykkeltur rundt i byen, i tillegg til de obligatoriske møtene i Sentralbanken og i regjeringskontorene.

Søndag morgen, et døgn før Heikkis ankomst, er jeg veldig glad for det valget. Det aner meg at noe stort er på gang når jeg kommer til min faste aviskiosk og ser at avisene denne morgenen er revet bort. – Sold out, forklarer avisgutten: President Kikwete har i dag gjort ord til handling og sparket seks ministre fordi de ifølge riksrevisoren ikke har gjort jobben sin og tillatt både korrupsjon og tyveri av skattebetalernes penger. Blant de som er borte er finansministeren, mannen som skulle innlede programmet for Heikki Holmås i Tanzania. På mange måter er nyhetene en god innledning til sykkelturen. Ikke bare blir det mer tid ute i Dar es Salaams nabolag, men selve formålet med sykkelturen blir enda mer aktuelt. For korrupsjon, eller tyveri av statens midler, er en av årsakene til at det drypper mindre enn det burde på de fattige i Tanzania.

Mandag klokka 14 er vi ferdige med den offisielle delen av programmet. Heikki bytter ut dressen med jeans, svarte sko blir til sneakers. Sammen med vår guide Mehja sykler vi inn i de fattigste områdene av Dar.

Heikki Holmås i prat med jordmora Bibi Saidi, som har fått nye naboer. Et hus i tre etasjer og et elektriske gjerde som markerer at de nyrike vil være for seg selv.

Første stopp: Nabolagets jordmor, som tar imot gravide som ikke har råd til å dra på sykehuset. Merker jordmora og hennes familie at de lever i en løve-økonomi? Svært lite er forandret i hennes eget liv, forteller hun, men det skjer noe hos naboen. Nabohuset er revet, nye eiere har bygget moderne i tre etasjer, og det elektriske gjerdet rundt tomta markerer at de nyrike vil være for seg selv. Den samme histioren gjentar seg på markedet for bruktklær. De ser at noen av kundene kommer i finere biler, men det er fortsatt ikke vann i krana eller strøm hver kveld.

Plutselig fløytes det bak oss. Åtte hvite syklister skvetter til siden så hjelmene hopper. Det er en Mercedes på vei over kjerretråkket, hjem til sin inngjerdede plass i verdens 5. raskest voksende økonomi. Det er sant som Morgenbladet skriver at framtiden tilhører Afrika. Det er sant at økonomien går så det suser.  Men det Heikki og jeg så på vår sykkeltur gjennom Dar es Salaam er også sant. Hvordan bistanden kan bidra til at det drypper litt mer, og dermed at økonomisk vekst blir kombinert med rettferdig fordeling, er noe vi som jobber i denne bransjen må tenke nøye over.

Se flere bilder fra besøket på UDs Flickr sider.

Tanzania er et land med veldig mange bilulykker. Fulle busser, fulle sjåfører, dårlige veier. Likevel – det farligste du kan gjøre i Tanzania er å bli gravid. 

Halvparten av alle gravide i Tanzania føder uten helsepersonell tilstede. Det betyr at de føder hjemme. Lenge var dette bare et fakta jeg fortalte alle grupper av studenter og skoleklasser som stikker innom ambassaden for å få en presentasjon av Tanzania fra oss som jobber her. Det var til jeg møtte lille Martha. Én uke gammel og uten mamma. 

Jeg har tidligere blogget om min rundreise med norske politikere fra utenrikskomiteen, og ett av stoppene på denne reisen var det norsk-støttede sykehuset Haydom, nord-vest i Tanzania. Fokus for besøket var hvordan sykehuset arbeider for at mødre og barn skal overleve en fødsel. Statistikken viser at det absolutt viktigste er å få de vanskelige fødslene til sykehus, i stedet for at de føder hjemme uten jordmor eller lege. Derfor har Haydom, med norsk støtte, laget et system med ambulanser, som gratis frakter fødende til sykehuset.

De som kommer dit er heldig, for dødeligheten på fødeavdelingen på Haydom er på nivå med en norsk fødeavdeling. Det er en bragd i et land der mødredødeligheten ellers ikke har gått ned (mens andelen barn som dør før fylte fem er nær halvert er mødredødeligheten like høy).

Men like viktig som fødeavdelingen er de omreisende jordmødrene på Haydom. Langt ute på landsbygda, fjernt fra strøm og sykehuset finner vi graviditetskontroller som minner ganske så mye om de kontrollene jeg selv gikk til da jeg ventet tvillinger. Jordmødrenes oppgave er å undersøke om det finnes risiko for at den gravide kvinnen kan få en komplisert fødsel og sørge for at nettopp disse kvinnene kommer til sykehus. De som er for langt unna til å nå med bil blir besøkt med fly. 

Stortingsrepresentant Sverre Myrli sammen med Martha. Én uke gammel og uten mamma. (Foto: Dorthe Bakke)

Vi har gjort oss ferdig med besøket i landsbyen, nå skal vi innom avdelingen for nyfødte barn som mangler en mamma. Og det er der vi møter Martha. Marthas mor nådde ikke fram til sykehuset i tide. Hun ventet tvillinger, fødte den ene, men den andre jenta brukte for lang tid og blødningene ble for store. Martha mistet både moren og tvillingsøsteren. Jeg har selv tvillinger, jeg hadde selv en dramatisk fødsel. Hadde jeg vært tanzanianer, og tilhørt den halvdelen som føder hjemme, hadde mine døtres historie vært den samme som Marthas: De ville bli født uten en mor til å ta vare på seg. 

I bilen på vei til flyet begynner diskusjonen. Norges støtte til sykehuset i Haydom har vært i fare for å bli kuttet mang en gang. Denne støtten er nemlig et eksempel på den type bistanden vi ikke skal drive med lengre. Støtten til fødeavdelingen på Haydom er det vi kaller ”ikke bærekraftig”. Det vil si at mye av det vi har vært med på å bygge opp kan klappe sammen dersom Norge en dag bestemmer seg for å stoppe bistanden til prosjektet. For å unngå dette, har det lenge vært en trend at vi heller skal støtte helsedepartementet, slik at de en dag kan bli i stand til å drive sykehus som Haydom på egen hånd.

Det er logisk, men det vil ta tid. ”Bærekraftig” er et ord det er vanskelig å argumentere mot. Det er lett å like langsiktige resultater bedre enn kortsiktige. Men hva skjer i mellomtiden med de gravide som i dag får føde på Haydom? Og hvorfor slutte med prosjekter der vi har så god kontroll på resultatene?

Nina Witoszek hevder i en kronikk i Dagsavisen at det er for mye kos i norsk bistand. Fra felten kan jeg melde at det har blitt mindre koselig i Tanzania de siste årene. Det skyldes både norske reaksjoner på korrupsjon, men også konkurransen fra land som Kina.

De siste årene har det strammet seg til i dialogen mellom Norge og Tanzania. Vi har for første gang krevd, og også fått, betalt tilbake penger som vi mente var misbrukt. Tildels som et resultat av forskning har forvaltningen av norsk bistand de siste årene fått nye rutiner.

Da en konkret mistanke om millioner av kroner på avveie kom opp i 2006, leide vi inn uavhengige revisorer til å granske saken. Fra gjennomgangen skjønte vi at korrupsjonen i dette prosjektet kunne finnes også i andre, så vi begynte en rutine der vi på de aller fleste av våre prosjekter nå jobber tett med eksterne revisorer. UD har også de siste årene opprettet en egen kontrollenhet i Oslo for korrupsjonsmistanker. (Disse jobber selvfølgelig ikke bare med Tanzania, men ettersom norske medier har fokusert mye på Tanzania de siste månedene, har nordmenn fått inntrykk av at det er i dette landet udyret bor).

Det har kommet mindre kosete aktører på banen. Kinas inntog i Afrika forandrer vår bistand. Foto: wikipedia

I dialogen med Tanzania har det også blitt mindre tid til kos. Som leder for alle giverne i Tanzania krevde Norge en tett dialog med landets finansminister om de store korrupsjons-sakene som har preget landet.

Hvorfor er vår relasjon til Tanzania i endring? Svar: Dels er det vi som har endret oss, fra veldedighet til politikk, dels har det kommet andre, mindre kosete aktører på banen, som tvinger fram en endring i vår bistand.

Nylig kortet Tanzanias egen finansminister ned sitt årlige besøk til IMF, med følgende beskjed til Washington:  Beklager, jeg har et viktig møte i Kina. Finansminister Mkulu kom hjem fra Kina blant annet med løfter om lån til en storstilt gassledning, som hvis den bygges, vil kunne løse hele energikrisen vi givere har strevd sammen med Tanzania for å løse i tiår etter tiår. Land som Kina, India og Tyrkia har ikke kommet til Tanzania for å eksportere kos, men fordi de har lest IMFs rapport der Tanzania utnevnes til verdens 5. raskest voksende økonomi.
 
Konsekvensen av dette er at bistandssamarbeidet, ja faktisk hele Norges relasjon til det vi lenge har sett som bistandsmottakere, vil bli like relevant som snøen som falt i fjor dersom vi ikke tenker nytt om vår relasjon til land som Tanzania. Og her trenger vi forskerne. Dersom forskere og journalister reduserer debatten til å handle om bistanden er kosete eller ei, debatterer vi snart noe som ikke finnes. Som er gjort irrelevant. I tillegg til å oppfordre til selvpisking (noe bistandsbransjen faktisk er ganske god på, jeg kjenner ingen andre bransjer der paradigmer kommer og går i samme tempo) trenger vi forskere som kan tenke nytt om Norges relasjon til land som Tanzania. Når land som Kina har sørget for å dekke behovet for kapital i store infrastrukturprosjekter, må vi fornye vårt partnerskap med Tanzania, sannsynligvis i retning av fokus på felles interesser.  Vi trenger både en debatt og mer forskning på hva land som Tanzania trenger fra land som Norge i framtiden. For med venner som Kina, hvem bryr seg om kos?

Ambassadør Klepsvik kommer småløpende inn i lunsjrommet, et kvarter for seint, bare tid til en brødskive i hånda. Ok, vi vet, det er Aftenposten igjen.  

Aftenposten har i en serie artikler satt søkelys på bistandspenger og korrupsjon. Norske skattebetaleres penger og korrupsjon. For oss som er satt til å passe på pengene som Stortinget har bevilget til verdens fattige, er det nesten som en lettelse. Flott at det ikke lengre bare er internt vi diskuterer hvordan vi best mulig kan hindre at penger som virkelig trengs  blir borte i overklassens lommer. Tanzania er et land der avisenes forsider hver dag domineres av store korrupsjonssaker som modig tas opp av opposisjonen i parlamentet. Sist uke kalte Transparency International oss sammen for å fortelle at omlag 47 prosent av tanzanianere som har vært i kontakt med politiet har opplevd å måtte betale bestikkelser. Det er klart det er umulig å ikke tenke på hvor norske penger blir av i dette bildet. 

Faksimile fra en kommentar som sto på trykk i avisa Citizen november 2009.

For tiden jobber jeg med å få til en avtale med Tanzanias utgave av Pressens faglige utvalg, Media Council of Tanzania. Ettersom avisene det siste året har vært imponerende frie og stått forrest i kampen mot korrupsjon, er det mange som ønsker å true journalister og redaktører til taushet. Media Council er vaktbikkja som megler og som trener opp journalister og politikere til å forstå hverandres roller. I Norge tenker man at støtte til frie medier er blant det mest effektive vi kan gjøre i kampen mot korrupsjon.

Derfor har jeg nå sittet i noen måneder og flikket og lest for å få på plass avtalen om støtte på omlag 4,5 millioner kroner i året til Media Council. Men saken har foreløpig stoppet opp ved et spørsmål: Kan vi godta at Media Council betaler politikere store summer for å komme og lytte til budskapet deres? Dette kalles her i Tanzania ”sitting allowances” – altså lønn for å holde stolsetet varmt. Ikke direkte korrupsjon, men likevel? Er ikke det å bestikke seg til politikernes tid? Media Council er enige De har egentlig bare ventet på  at bistandsgiverne skal sette foten ned for denne galskapen som alle bedriver, er svaret jeg får når jeg konfronterer deres leder.

Så nå har jeg fått et nytt budsjett, uten bestikkelser til politikerne. Deretter går jeg løs på satser for diett og reisegodtgjørelser for de ansatte. Ikke alt stemmer med reglene, det må justeres. Neste skritt er å be ambassadens eget revisjonsfirma om å gjennomgå hele regnskapet til Media Council hver 6. måned, for å se om de etterlever den avtalen vi har blitt enige om. 

Slik er det vi som passer på skattepengene forsøker å hindre at de havner i feil lommer.  Men nesten hvert eneste prosjekt vi støtter har i seg de samme utfordringene som jeg møtte hos Media Council. Jobben tar tid, og jeg lurer på om vi har nok folk her på ambassaden til å gå like grundig gjennom alle ting vi støtter. For pengesummen blir stadig større og vi som passer på blir færre. Dette er noe vi diskuterer rundt lunsjbordet en ettermiddag i Dar es Salaam, når ambassadøren kommer småløpende inn. Jeg kjenner meg ikke igjen i dagens artikkel fra Aftenposten, som hevder at det ikke er tillatt med kritikk internt i UD/Norad.      

Jeg tror norske lesere trenger å vite at det ikke bare er bistandspenger som kan bli borte. Også tanzanianske borgere trenger å ha tiltro til eget system dersom man skal få flere til å betale skatt. Og det er her kampen må stå om det skal bli reelle endringer. Tanzania har, med norsk støtte, gjort et stort arbeid med å ruste opp landets riksrevisjon. En av deres rapporter fikk i 2010 den svenske riksrevisjonens pris for verdens beste forvaltningsrevisjon! 

Her i Tanzania vet vi inderlig vel at korrupsjon er et enormt problem. Når vi avdekker at norske penger er misbrukt, krever vi pengene tilbake. Vi har nulltoleranse. Men vi vet også at vi sannsynligvis ikke klarer å avdekke alt. Det er risikofylt å bruke penger i et av verdens fattigste land, og det er bra at vi får en debatt der hjemme. En debatt som også går utenfor UDs og Norads vegger – om hvordan vi best mulig kan hindre at penger blir borte og hvilken risiko vi er villige til å akseptere.

Mission (im)possible: Stortingets utenrikskomité kommer på besøk. Vis dem hva 45 år med norske penger har ført til.

Dette var oppdraget som ventet meg da jeg kom tilbake til Tanzania etter en sen sommerferie i Norge i slutten av august. Åtte erfarne politikere fra Stortingets utenriks- og forsvarskomité med velutviklet kritisk sans og ansvar for 27 milliarder bistandskroner, var på vei for å se med egne øyne hva skattepengene går til. Å stå ansvarlig for 45 år med prøving, feiling og suksess krever et klart blikk og en stor porsjon ærlighet. Vi bestemte oss for å ta med politikerne på en reise som illustrerer to av de største utfordringene for vanlige tanzanianeres liv i dag: Stummende mørke og fødestuer som ikke finnes. Eller sagt på mer byråkratisk vis: Mangel på elektrisitet og mangel på kvalifisert helsepersonell.

Resultat 1: Vannkraft som dekker 40 prosent av Tanzanias strømforbruk. Når mørket senker seg i Tanzania omtrent klokka 18.30 (året rundt, siden vi bor så å si rett på ekvator), er det 12 prosent av alle husstandene i byene som kan slå på lyset. Er du blant de 12 prosent heldige som er koblet på det nasjonale strømnettet, er det i dag omtrent 50 prosent sjanse for at lyset kommer når du slår det på. Tanzania opplever en akutt energikrise, der mangel på nedbør, dårlig vedlikehold og lite utbygging av kraftverk fører til lange perioder med strømrasjonering. Krisen viser tydelig sammenhengen mellom investeringer i energi og økonomisk vekst. På grunn av mangel på strøm er forventet vekst i Tanzania i år nedjustert fra 7 til 6,3 prosent.

Jakten på tydelige resultater førte oss 3.500 meter opp i lufta, i et lite propellfly der vi etter en lav overflyvning av landingsstripa kunne konstatere at den røde jorda var tømt for geiter og kyr, og til tonene av barnesang og ”velkommen Norge” ankom vi Kihansi kraftverk.

 Resultat av norsk bistand: Tidligere helseminister Dagfinn Høybråten (KrF) lærer at 70.000 barn blir vaksinert hvert år av sykehuset i Haydom. Foto: Veslemøy Lothe Salvesen

Vannkraftverket i Kihansi ble bygget for ti år siden, med støtte fra blant andre Norge. Norske eksperter på vannkraft og miljø, pluss 350 millioner bistandskroner har bidratt til at Kihansi til tross for tørken i dag klarer å levere strøm som normalt og alene står for 40 prosent av det som forbrukes i landet. En rask runde to kilometer inn i fjellet, rundt de enorme turbinene og datasentralen ga et inntrykk av prosjektet. Dommen fra tidligere helseminister Dagfinn Høybråten etter besøket var klar: – Ti år etter at siste nordmann dro er dette kraftverket både renere og bedre vedlikeholdt enn et gjennomsnittlig norsk sykehus.

Resultat 2: En fødeavdeling som i Norge. Siste stopp for utenrikskomiteen i Tanzania var besøk i et lite stykke bistandshistorie – Haydom-sykehuset i det nordvestlige Tanzania. Her bygget Norsk Luthersk Misjonssamband i 1955 et sykehus med 50 sengeplasser. Med bistandspenger og støtte fra misjonsmiljøet i Norge har sykehuset vokst slik at det i dag tar imot pasienter fra et område som dekker nær to millioner mennesker. Her ble utenrikskomiteen tatt med ut på landsbybesøk, der jordmødre og sykesøstre hvert år vaksinerer 70.000 barn. Tanzania er et land der halvparten av alle fødsler foregår hjemme på jordgulvet, uten jordmødre, leger eller sykesøstre – med det resultat at 454 av 100.000 gravide dør under fødsel. Imponerte norske politikere lærte denne dagen at med norsk støtte har Haydom klart å skape et sykehus med mødredødelighet som en norsk fødeavdeling (10 per 100.000 fødende).

Det er en uvirkelig følelse å sitte så langt unna og se grusomme bilder fra kjente omgivelser i Norge være hovedsaken på alle internasjonale tv-stasjoner. Til ambassaden strømmer det nå støtte fra politikere, partnere og venner i Tanzania. Det gjør godt å kunne svare dem med statsministerens ord: Mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. 

Vi har følt oss langt unna denne helgen, vi som bor og jobber ved den norske ambassaden i Dar es Salaam. Tragedien har rammet alle nordmenn, også oss som bor langt unna. Etter å ha forsikret oss om at våre aller nærmeste hjemme var i god behold har vi, som nordmenn flest, brukt timer foran tv og på internett for å følge og etter hvert forsøke å begripe den tragedien som har utspilt seg på Utøya og i Regjeringskvartalet. Vi får ikke inn norske tv-kanaler, men det har gjort inntrykk at det er vårt lille land, vår Kongefamilie, vår Statsminister, våre ungdommer som fyller tv-skjermene på BBC World, CNN og alle de andre internasjonale kanalene.

I timene da det var uklart hvem som stod bak de to tragiske angrepene ble sikkerheten styrket rundt ambassaden og boligene våre. Etter hvert ble det klart at den som stod bak ikke ønsket å true boligene våre, men våre verdier, de saker vi i utenrikstjenesten er sendt ut i verden for å fremme og forsvare. Demokrati, antirasisme, åpenhet, respekt for menneskerettigheter. Det er ufattelig at unge mennesker i Norge, samlet for å hedre og diskutere disse verdiene, er drept for sitt engasjement. Det er en påminnelse om at kampen for demokrati, mangfold og åpenhet ikke bare foregår ute i den store verden, men også hjemme i vårt kjære Norge.

Nå er det tid for sorg på den norske ambassaden. I timene og dagene etter de to angrepene har det strømmet inn varme og støttende hilsener. De kommer fra tanzanianske ministre, fra andre lands ambassader, fra organisasjoner, bistandsmottakere, partnere og venner. Meldingene kommer til våre mobiltelefoner og til ambassaden. Mange har ringt og spurt hvordan de kan få uttrykke sin sorg og støtte til det norske folk. Ambassaden legger derfor ut en kondolanseprotokoll, slik at alle som ønsker å vise sin støtte kan komme og signere. Til dem som kommer vil vi gjenta budskapet fra vår utenriksminister, statsminister og fra ungdommene som overlevde tragedien på Utøya:  Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier. Én manns grufulle herjinger har hverken kraft, budskap eller mening til å forandre Norge. Vi vil fortsette å tro på og leve etter de samme verdiene – demokrati, åpenhet, antirasisme, mangfold. Vår påminnelse til oss selv og til verden skal være at morgendagens Norge skal være til å kjenne igjen.

Mens Sør-Sudan feirer sin fødselsdag som Afrikas nyeste land sammen med norsk UD og Storting, sitter jeg i parlamentet på Zanzibar. De forteller at Sør-Sudan inspirerer. Zanzibar vil også ha sin egen olje.

Jubel i Juba når Sør-Sudan ble verdens yngste stat. Foto: Ragnhild H. Simenstad, Utenriksdepartementet

Dekningen av Sør-Sudans fødselsdag har vært enorm i tanzanianske medier. Det er ikke hver dag et naboland deles i to. Tanzania selv har dessuten sin egen union, mellom fastlandet og Zanzibar.

Ett døgn tidligere, en sen ettermiddag på terrassen hjemme i Chole Road der jeg nå har bodd i snart to år. Det har gått to timer siden jeg forlot kontoret og bestemte meg for å dra til Zanzibar for å følge parlamentsdebatten dagen etter. Allerede nå har ryktene gått om at jeg er på vei, og minst én minister vil sikre seg tid. Nokia tune kimer ut i solnedgangen. Sånn er det på Zanzibar. Jeg som kommer fra et lite sted i Nord-Norge kjenner det igjen. Ryktene går raskt. Og det går ikke saktere av at Zanzibar nå drømmer om å lære seg kunsten å utvinne sin egen olje. En drøm der Norge er tiltenkt en rolle. 

Zanzibar. Foto: Wouter Wensing / Flickr

Stadig flere land i Afrika finner olje. Det norske bistandsprogrammet Olje for utvikling er blitt en av våre mest populære eksportartikler. Det handler om norske oljebyråkrater som lærer bort hvordan forvalte petroleumsressurser på en måte som sikrer at inntekter og kunnskap blir igjen i landet, ivaretar miljøet og kommer flere generasjoner til gode. Olje for utvikling er på en måte en ny vri på den gamle leksjonen; hvis du gir bort en fisk er den spist opp neste dag. Hvis du lærer noen å fiske har de mat for alltid. 
 
Etter valget her i fjor har debatten blitt sterkere om hva de to partene får ut av ekteskapet. Tanzania og Norge er i innspurten på å skrive en avtale om Olje for utvikling. For Zanzibars del må forholdet til unionen Tanzania avklares før de kan få noen direkte og eget samarbeid med norske oljebyråkrater. Gjennom å følge debatten i parlamentet lærer jeg at Zanzibar føler seg overkjørt og behandlet som en lillebror i mange spørsmål. Og det er en ting de absolutt ikke vil dele med storebror – oljen de forventer at ligger utenfor kysten. Norge har gitt klar beskjed; så lenge olje ifølge grunnloven er et unionsspørsmål kan vi ikke ha et direkte program med Zanzibar. Diskusjonene mellom fastlandet og Zanzibar om fordeling av olje har pågått i over to år. Det er å håpe at de to partene om ikke lenge blir enige gjennom demokratiske kanaler slik at mulige oljepenger kan bringe utdanning, helse og nye muligheter for Tanzanias befolkning. 

Kart: Tanzania - Zanzibar - Sør-Sudan. © Central Intelligence Agency

Hvor mange flyktninger fikk opphold og statsborgerskap i Norge i 2010? Neppe 165 000.

Nylig var jeg på feltreise med FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Grunnen til at FN ønsket å ha meg ut av kontoret og inn i den virkelige verden er utfordringen de har fått i fanget  det siste året av tanzanianske myndigheter: hvordan flytte, bosette og integrere 165 000 flyktninger i løpet av ett år? 165 000 er altså tallet på burundiske flyktninger som Tanzania i en unik humanitær gest har bestemt seg for å gi statsborgerskap. Denne gruppen av flyktninger er én av mange som gjennom lange tider har søkt trygghet i Tanzania, på flukt fra konflikter i urolige naboland som Rwanda, Burundi og DR Kongo.

En regning uten eier sørget for at bloggeren kom seg ut på feltreise med FN. Foto: UNHCR

Dar es Salaam, hvor jeg bor, betyr som jeg tidligere har skrevet i bloggen min noe sånt som ”Fredens Hus”. Tanzania har gjennom lange tider vært et fredelig og stabilt land, i en region med urolige naboer. Landsfader Julius Nyerere var en stor tilhenger av samarbeid og integrering i Afrika, og i hans levetid var det en selvfølge at afrikanske brødre og søstre på flukt skulle få søke ly i Tanzania. Resultatet var at flyktninger fra folkemordet i Rwanda, fra borgerkrigen i Burundi og fra geriljaens terror og voldtekter i Kongo alle har kommet til Tanzania. Her har de fått husly, mat, helsestell og skolegang av FNs høykommissær for flyktninger.

Nylig var jeg ansvarlig for prosjekt ”seks timer med Erik Solheim på Zanzibar”. På vandring langs stranda fikk Solheim oppdatering på det som ser ut til å være Afrikas raskest voksende demokratimodell. En liten vri på Arbeiderpartiets gamle slagord; alle må med.  

Etter 15 år med konflikt og vold knyttet til valg har Zanzibars to store politiske partier blitt enige om å danne en samlingsregjering, eller Government of National Unity (GNU). Zanzibar er tredjemann ut med denne modellen, samlingsregjering mellom valgets vinner og taper er etablert i både Zimbabwe og Kenya etter uenigheter om valgresultatet. I Elfenbenskysten har internasjonale meklere nylig lagt fram forslag om en samlingsregjering, etter valget der to presidentkandidater begge hevder de vant.

På Zanzibar fant partene fram til GNU på egen hånd, uten internasjonal mekling. CCM, for tiden det parti i Afrika som har sittet lengst ved makten, fikk elleve ministre mens opposisjonspartiet CUF fikk åtte. Utover disse to partiene finnes det ikke flere stemmer i Zanzibars parlament, altså ingen opposisjon. Ifølge vestlige øyne en farlig modell, for hvem skal da kontrollere regjeringen og tale den imot dersom den misbruker sin makt eller ikke leverer på sine løfter? Zanzibars svar er: Parlamentet! 

Utviklingsminister Erik Solheim lærte under sin vandring på stranda at i tidligere ettpartisystemer er det tradisjon for at fløyene internt i partiet kontrollerer sine egne.  Den første sesjonen i Zanzibars parlament viste at regjeringen møter mange spørsmål fra sine egne. Blant annet ble et lovforslag om reform av offentlig sektor sendt tilbake til regjeringen. 

Demokrati på afrikansk er i stadig utvikling. Mange husker president Museveni fra Uganda, som lenge forbød flerpartisystemet fordi han mente det oppmuntret til etniske og religiøse splittelser. Tanzania var lenge ettpartistat, landsfader Nyerere hadde ikke tid til flerpartidiskusjoner, her skulle landet bygges. I 1992 ble flerpartisystemet innført i Tanzania, inkludert på Zanzibar. Alle valg siden dette har vist at Zanzibar er delt så å si på midten mellom de to store politiske partiene CUF og CCM. Flerpartisystemet ble lenge et ”winner takes it all” system, der 50 prosent av befolkningen konstant var utenfor innflytelse.

Dette skapte vold, uro og konflikt. Nå prøver Zanzibar en ny modell – Government of National Unity. Alle representanter skal med. Kanskje noe i retning av den tradisjonelle under-treet-diskusjonen, denne gangen i et flunkende nytt parlamentsbygg, bygd etter modell av den amerikanske kongressen. Og enda en nyvinning; kvinnene er med. Ifølge Zanzibars nye grunnlov skal 40 prosent av representantene i parlamentet være kvinner.

Det spøker for en ny moské i Dar es Salaam, skriver avisene denne uka. Muammar-al-Gaddafi har brukt mye penger på å pleie vennskap i Afrika sør for Sahara. Nå står flere prosjekter på vent. 

Samtidig som moskégjengerne i Dar  es Salaam venter på utfallet av opprøret i Libya, bruker opposisjonen muligheten til å trekke paralleller til Tanzanias politiske liv. Dersom de ikke får regjeringspartiet CCM i tale, truer opposisjonen med demonstrasjoner i gatene som følger eksemplene fra den arabiske verden. 

Det største opposisjonspartiet, Chadema, klager over stor korrupsjon, liten økonomisk utvikling for folk flest og uregelmessigheter ved valget i 2010. Alle tre er faktorer brukt av professor Øyvind Østerud i Morgenbladet nylig for å forklare opprøret i den arabiske verden. Ifølge Østerud er motivene for opprøret ”sosial utjevning, jobbmuligheter, medbestemmelse og en mer rettferdig samfunnsorden”. Mulighetene for opprør, skriver han videre, oppstår gjennom utdannelse, informasjon og impulser utenfra. 

Nylig var jeg i Tanzanias nest største by, Arusha, for å lære mer om en uvanlig hendelse i landet hvis hovedstad oversatt betyr omtrent ”Fredens Hus” (Dar es Salaam). Samtidig som opprøret skøyt fart i Tunisia, opplevde nemlig Tanzania også demonstrasjoner. Strid omkring ordførervalget i Arusha i januar i år førte til at opposisjonen oppfordret sine tilhengere til å gå i gatene. Politiet endte med å skyte med skarpt, og ifølge offisielle tall ble tre personer drept. 

I Arusha møtte jeg politikere og aktivister som viste til de samme motivene som Østerud. Men jeg møtte også den lokale ordføreren fra nabobyen Moshi. Han kommer fra opposisjonspartiet Chadema og opplevde ingen problemer med å bli anerkjent som arvtaker etter sin forgjenger fra CCM. Tanzanias demokrati er i ferd med å modnes. Flerpartisystemet ble gjeninnført i 1992 og maksgrensen for en president er to ganger fem år. To presidenter har allerede respektert denne grunnregelen, det er en selvfølge for tanzanianere at også sittende president Kikwete kommer til å gjøre det samme når hans tid er ute i 2015.

Valget i 2010, som jeg og andre fra ambassaden var med på å observere, var det best gjennomførte i Tanzanias historie. Medienes dekning både av valget og av demonstrasjonene i Arusha var imponerende balansert, i hvert fall blant de mer seriøse av dem. På Zanzibar har opposisjonen kommet til makten gjennom en samlingsregjering. 

Ny og rask informasjonsteknologi har for lenge siden innlemmet Afrika sør for Sahara i den globale nyhetsstrømmen. Selv om mulighetene for tanzanianere til å bruke sosiale medier som Facebook og Twitter foreløpig er begrenset, følger mange med på begivenhetene i den arabiske verden gjennom tradisjonelle medier som radio og tv. Og de trekker paralleller mellom seg selv og Libya.

På Zanzibar hørte jeg nylig flere politikere og journalister si: Vi klarte å unngå hendelser som i Libya fordi regjering og opposisjon gikk i dialog og etablerte samlingsregjering.