Afrikas store valgår, kaller tidsskriftet Economist året 2010, men påstår samtidig at flere valg ikke alltid betyr mer demokrati. Norge støtter valget i Tanzania og Zanzibar med seks millioner kroner. Noen som sier bortkastede penger?

Tidsskriftet Economist har utropt 2010 til det store valgåret i Afrika , innen utgangen av 2010 skal et stort antall av landene sør for Sahara ha gått til stemmeurnene.

Tanzania går til stemmeurnene.

Tanzania er ett av disse landene. For Zanzibar, som er del av Tanzania, og for meg som ansatt på norske ambassaden blir det et spesielt år. Siden innføringen av flerpartisystemet i 1992 har alle valg på Zanzibar vært preget av vold, uro, tap av menneskeliv og ikke minst – påstander om valgjuks.

Regjeringspartiet CCM har sittet ved makten uavbrutt i Tanzania siden frigjøringen fra kolonimakten. I 2010 ligger det an til at alt skal bli annerledes. De to store partiene på Zanzibar, CCM og CUF, gjennom forhandlinger blitt enige om å dele makten og opprette en koalisjonsregjering etter valget i oktober 2010. Norge og ambassaden i Dar es Salaam har som et av få land fulgt forhandlingene tett. Vi har oppmuntret og støttet en fredelig løsning på en langvarig konflikt, og i slutten av juli fikk jeg observere en historisk folkeavstemning der 66,4 prosent svarte ja til forsoning og fred.

Når Zanzibar i november 2010 innsetter en koalisjonsregjering ,vil det vært historisk -også i afrikansk sammenheng. Det er fortsatt ikke vanlig for tidligere ettpartistater å slippe opposisjonen til regjeringsmakten gjennom forhandlinger eller valg. Som Economist minner om i Afrikas store valgår: ”The number of coming elections is cause for hope. But the advance of African democracy remains patchy. Too often the big men still find a way to stay put, whatever the voters may want.”

I juli 2010 er stemningen annerledes enn ved tidligere valg. Man kjenner det når man setter føttene på betongen på flyplassen. Når man tar taxi inn til byen, er alle vegger tapetsert med valgkamplakater der det står ”ja til fred og forsoning”. På den gamle skoletavla som henger ute i byens foreløpig eneste rundkjøring, der onde tunger tidligere har konkurrert om å formulere ordtak mot maktdeling, er det nå klistret opp to store plakater: ”ja!” Rundt stemmelokalene snakker jeg med kvinner, menn, ungdom – alle sier de det samme. Vi har kommet i dag for å stemme for maktdeling og forsoning. Folkets klare ja blir gratulert, Erik Solheim først, deretter EU og president Obama.

Norge støtter valget i Tanzania, inkludert folkeavstemningen på Zanzibar, med seks millioner kroner. Pengene har blant annet gått til å styrke valgkommisjonen, innkjøp av stemmeurner, stemmesedler, til opplæring av politi og medier. Som leder for givergruppen har jeg hatt hyppige møter med FNs utviklingsprogram og valgkommisjonen på Zanzibar. Valgstøtte  fra Norge og andre har bidratt til at partene har fått ny tillit til valgkommisjonen.

I Tanzania ligger det nå an til fredelig valgkamp og et valg hvis utfall (maktdeling) er avtalt på forhånd. Er det verdt

Disse lederne sier ”ja” til maktdeling. Foto: Tronvoll/ILPI

pengene? For meg bekrefter følgende scene at vi investerer norske penger riktig i Tanzania: under opptellingen av stemmer dagen etter folkeavstemningen i juli observerer jeg opposisjonens leder Seif Hamad i hjertelig omfavnelse med sin tidligere erkefiende, lederen av den nasjonale valgkommisjonen. Bildet forteller at valg på Zanzibar har gått fra å være en kilde til konflikt og tap av menneskeliv, til å bli en øvelse i gjensidig tillit mellom politiske rivaler. Om Zanzibar når sitt mål om maktdeling etter oktober, avhenger av at valget blir så fritt og rettferdig som mulig. Det blir en spennende høst på ambassaden i Dar es Salaam.