Ambassadør Klepsvik kommer småløpende inn i lunsjrommet, et kvarter for seint, bare tid til en brødskive i hånda. Ok, vi vet, det er Aftenposten igjen.  

Aftenposten har i en serie artikler satt søkelys på bistandspenger og korrupsjon. Norske skattebetaleres penger og korrupsjon. For oss som er satt til å passe på pengene som Stortinget har bevilget til verdens fattige, er det nesten som en lettelse. Flott at det ikke lengre bare er internt vi diskuterer hvordan vi best mulig kan hindre at penger som virkelig trengs  blir borte i overklassens lommer. Tanzania er et land der avisenes forsider hver dag domineres av store korrupsjonssaker som modig tas opp av opposisjonen i parlamentet. Sist uke kalte Transparency International oss sammen for å fortelle at omlag 47 prosent av tanzanianere som har vært i kontakt med politiet har opplevd å måtte betale bestikkelser. Det er klart det er umulig å ikke tenke på hvor norske penger blir av i dette bildet. 

Faksimile fra en kommentar som sto på trykk i avisa Citizen november 2009.

For tiden jobber jeg med å få til en avtale med Tanzanias utgave av Pressens faglige utvalg, Media Council of Tanzania. Ettersom avisene det siste året har vært imponerende frie og stått forrest i kampen mot korrupsjon, er det mange som ønsker å true journalister og redaktører til taushet. Media Council er vaktbikkja som megler og som trener opp journalister og politikere til å forstå hverandres roller. I Norge tenker man at støtte til frie medier er blant det mest effektive vi kan gjøre i kampen mot korrupsjon.

Derfor har jeg nå sittet i noen måneder og flikket og lest for å få på plass avtalen om støtte på omlag 4,5 millioner kroner i året til Media Council. Men saken har foreløpig stoppet opp ved et spørsmål: Kan vi godta at Media Council betaler politikere store summer for å komme og lytte til budskapet deres? Dette kalles her i Tanzania ”sitting allowances” – altså lønn for å holde stolsetet varmt. Ikke direkte korrupsjon, men likevel? Er ikke det å bestikke seg til politikernes tid? Media Council er enige De har egentlig bare ventet på  at bistandsgiverne skal sette foten ned for denne galskapen som alle bedriver, er svaret jeg får når jeg konfronterer deres leder.

Så nå har jeg fått et nytt budsjett, uten bestikkelser til politikerne. Deretter går jeg løs på satser for diett og reisegodtgjørelser for de ansatte. Ikke alt stemmer med reglene, det må justeres. Neste skritt er å be ambassadens eget revisjonsfirma om å gjennomgå hele regnskapet til Media Council hver 6. måned, for å se om de etterlever den avtalen vi har blitt enige om. 

Slik er det vi som passer på skattepengene forsøker å hindre at de havner i feil lommer.  Men nesten hvert eneste prosjekt vi støtter har i seg de samme utfordringene som jeg møtte hos Media Council. Jobben tar tid, og jeg lurer på om vi har nok folk her på ambassaden til å gå like grundig gjennom alle ting vi støtter. For pengesummen blir stadig større og vi som passer på blir færre. Dette er noe vi diskuterer rundt lunsjbordet en ettermiddag i Dar es Salaam, når ambassadøren kommer småløpende inn. Jeg kjenner meg ikke igjen i dagens artikkel fra Aftenposten, som hevder at det ikke er tillatt med kritikk internt i UD/Norad.      

Jeg tror norske lesere trenger å vite at det ikke bare er bistandspenger som kan bli borte. Også tanzanianske borgere trenger å ha tiltro til eget system dersom man skal få flere til å betale skatt. Og det er her kampen må stå om det skal bli reelle endringer. Tanzania har, med norsk støtte, gjort et stort arbeid med å ruste opp landets riksrevisjon. En av deres rapporter fikk i 2010 den svenske riksrevisjonens pris for verdens beste forvaltningsrevisjon! 

Her i Tanzania vet vi inderlig vel at korrupsjon er et enormt problem. Når vi avdekker at norske penger er misbrukt, krever vi pengene tilbake. Vi har nulltoleranse. Men vi vet også at vi sannsynligvis ikke klarer å avdekke alt. Det er risikofylt å bruke penger i et av verdens fattigste land, og det er bra at vi får en debatt der hjemme. En debatt som også går utenfor UDs og Norads vegger – om hvordan vi best mulig kan hindre at penger blir borte og hvilken risiko vi er villige til å akseptere.