Tanzania er et land med veldig mange bilulykker. Fulle busser, fulle sjåfører, dårlige veier. Likevel – det farligste du kan gjøre i Tanzania er å bli gravid. 

Halvparten av alle gravide i Tanzania føder uten helsepersonell tilstede. Det betyr at de føder hjemme. Lenge var dette bare et fakta jeg fortalte alle grupper av studenter og skoleklasser som stikker innom ambassaden for å få en presentasjon av Tanzania fra oss som jobber her. Det var til jeg møtte lille Martha. Én uke gammel og uten mamma. 

Jeg har tidligere blogget om min rundreise med norske politikere fra utenrikskomiteen, og ett av stoppene på denne reisen var det norsk-støttede sykehuset Haydom, nord-vest i Tanzania. Fokus for besøket var hvordan sykehuset arbeider for at mødre og barn skal overleve en fødsel. Statistikken viser at det absolutt viktigste er å få de vanskelige fødslene til sykehus, i stedet for at de føder hjemme uten jordmor eller lege. Derfor har Haydom, med norsk støtte, laget et system med ambulanser, som gratis frakter fødende til sykehuset.

De som kommer dit er heldig, for dødeligheten på fødeavdelingen på Haydom er på nivå med en norsk fødeavdeling. Det er en bragd i et land der mødredødeligheten ellers ikke har gått ned (mens andelen barn som dør før fylte fem er nær halvert er mødredødeligheten like høy).

Men like viktig som fødeavdelingen er de omreisende jordmødrene på Haydom. Langt ute på landsbygda, fjernt fra strøm og sykehuset finner vi graviditetskontroller som minner ganske så mye om de kontrollene jeg selv gikk til da jeg ventet tvillinger. Jordmødrenes oppgave er å undersøke om det finnes risiko for at den gravide kvinnen kan få en komplisert fødsel og sørge for at nettopp disse kvinnene kommer til sykehus. De som er for langt unna til å nå med bil blir besøkt med fly. 

Stortingsrepresentant Sverre Myrli sammen med Martha. Én uke gammel og uten mamma. (Foto: Dorthe Bakke)

Vi har gjort oss ferdig med besøket i landsbyen, nå skal vi innom avdelingen for nyfødte barn som mangler en mamma. Og det er der vi møter Martha. Marthas mor nådde ikke fram til sykehuset i tide. Hun ventet tvillinger, fødte den ene, men den andre jenta brukte for lang tid og blødningene ble for store. Martha mistet både moren og tvillingsøsteren. Jeg har selv tvillinger, jeg hadde selv en dramatisk fødsel. Hadde jeg vært tanzanianer, og tilhørt den halvdelen som føder hjemme, hadde mine døtres historie vært den samme som Marthas: De ville bli født uten en mor til å ta vare på seg. 

I bilen på vei til flyet begynner diskusjonen. Norges støtte til sykehuset i Haydom har vært i fare for å bli kuttet mang en gang. Denne støtten er nemlig et eksempel på den type bistanden vi ikke skal drive med lengre. Støtten til fødeavdelingen på Haydom er det vi kaller ”ikke bærekraftig”. Det vil si at mye av det vi har vært med på å bygge opp kan klappe sammen dersom Norge en dag bestemmer seg for å stoppe bistanden til prosjektet. For å unngå dette, har det lenge vært en trend at vi heller skal støtte helsedepartementet, slik at de en dag kan bli i stand til å drive sykehus som Haydom på egen hånd.

Det er logisk, men det vil ta tid. ”Bærekraftig” er et ord det er vanskelig å argumentere mot. Det er lett å like langsiktige resultater bedre enn kortsiktige. Men hva skjer i mellomtiden med de gravide som i dag får føde på Haydom? Og hvorfor slutte med prosjekter der vi har så god kontroll på resultatene?