Taktfaste tilrop lød da vi passerte en gruppe ungdommer i hovedstaden Dili på landets nasjonaldag 20. mai. Ni-årsjubileet for statens fødsel feires, og Norges navn står høyt i kurs i denne lille øystaten.

Dagen markeres med flaggheising, musikkorps og barnetog og gir minner om den norske nasjonaldagsfeiringen, som for øvrig ble markert med stor festivitas tidligere i uken – med musikk, sang og barn.

Den blinde sangeren Antonio sammen med skolebarn synger «Barn av regnbuen», og tidligere biskop Gunnar Stålsett holder tale for 17. maidagen. Foto: Hans Peter Christophersen, UD.

Nordmenn og venner av Norge i Øst-Timor var beæret av å ha tidligere biskop Gunnar Stålsett som årets 17. maitaler. Han fremførte en gripende beretning om barn, fred og forsoning.  Landets president og Nobels fredsprisvinner Dr. Jose Ramos Horta deltok også under den norske nasjonaldagsmarkeringen der han hyllet Norge for sin viktige rolle i landets utvikling. Presidenten kunne imidlertid ikke legge skjul på sin skuffelse over den nær forestående nedleggelsen av ambassadeseksjonen, men uttrykte samtidig at det lå noe positivt i det, da det også kunne tolkes som et tegn på at det går den rette veien i landet.

Utenriksstasjonen i Dili ble opprettet nettopp i kjølvannet av landets skrikende behov for hjelp til å løse det akutte flyktningeproblemet som oppstod i 2006 og den tilhørende freds- og forsoningsprosessen, som Ramos Horta understreket i sin tale.

Det var en fin opplevelse å høre fremføringen av ”Ja, vi elsker” med barnekoret fra den lille fjellandsbyen Fatu Lau der Norge har bistått med den lokale skolen.

Etter Stålsetts tale fremførte skolebarn den vakre fredssangen ”Barn av regnbuen” sammen med den blinde sangeren Antonio. Da var det flere som ble så rørt at tårene trillet. En virkelig fargerik markering, ikke bare preget av bunader, men også fargerike nasjonaldrakter fra distriktene i Øst-Timor, samt fra Colombia i vest til Papua i øst. Vi fikk også oppleve hardingfele og øst-timoresisk leikarring. Iskrem og pølser med lomper gjorde også sitt til at alle følte seg nær Norge - tross den lange avstanden. 

Øst-Timors nasjonaldagsmarkering gav mange assosiasjoner til feiringen på ambassadeseksjonen tre dager tidligere. Tidligere år var all fokus på militærparader. I dag, ni år etter statens fødsel, var sentrale innslag flaggheising, barnetog og musikkorps. President Ramos Horta la også betydelig vekt på barn, ungdom og utdanning i sin tale til nasjonen 20. mai.

Og med dette en takk fra alle her ved ambassadeseksjonen for å ha hatt mulighet til dele noen av våre opplevelser og erfaringer fra dette vakre landet gjennom UDs blogg. Og da kan det jo passe å avslutte med ”Viva Timor Leste”.

«Veien til utvikling» er tittelen på en deloppgave til en doktorgradsstudie av britiske Tamara Lynch. Studien tar for seg Burmas, Indonesias og Øst-Timors forvaltning av petroleumsinntektene.

Tamara oppholdt seg en periode Øst-Timor og fikk snakket med relevante myndigheter, oljeselskap og det norske petroleumsteamet her. Hennes utgangspunkt som tidligere Asia-direktør i den anerkjente tenketanken Chatham House i London er solid. Norges betydelige innsats med å hjelpe Øst-Timor til å bygge en god petroleumsforvaltning er viden kjent og meget godt mottatt i dette lille landet der bortimot all inntekt kommer fra olje- og gassproduksjon til havs.

Norge har bidratt med å dele sine erfaringer med svært gode resultater. At Norge skulle dele sin erfaring fra petroleumsvirksomheten også innen veibygging er det neppe noen som kunne forestille seg. 

Saga Petroleum hadde en landoperasjon på Sumatra på nittitallet der det ble bygget veier på meget dårlig grunn. ”State of the art” var å bore på spreng etter olje i den tørre sesongen og bygge veier som holdt frem til neste regntid. I tillegg til at det var en vanvittig sløsing med penger, var det også svært lite miljøvennlig. Oljeselskapet Saga tok i bruk en alternativ fremgangsmåte som ga noe høyere investeringskostnader, men en prosjektøkonomi over tid som overgikk alt av erfaringer i regionen.

Teknologien går i korthet ut på å bruke et spesialutviklet forsterkningsnett i veibanen, samt erosjonsnett i skråninger som sørger for naturlig vekst, utviklet av kokosnøttfibre. Det ble funnet mye gass på Sagas lokasjon på Sumatra. Operasjonene som pågår der den dag i dag, men nå med andre oljeselskaper, nyttiggjør seg fortsatt veien med navnet ”Jalan Hans Peter”, som så langt har overlevd 15 regntider. Myndighetene i Øst-Timor ser nå med stor interesse på anvendelse av denne teknologien i et land som ville falt på bunn i en rangering over lands veistandard, om det hadde eksistert en slik. 

Det kan jo også tilføyes at Norge bidrar sammen med Irland, EU og Australia til et program for å bygge veier i avsidesliggende områder i Øst-Timor. Programmet er i utgangspunktet satt opp som et fredsbyggings og konfliktsreduserende tiltak, der arbeidsløs ungdom gis en mulighet til en meningsfylt hverdag gjennom sysselsetting i veibygging, ikke ulikt tilsvarende initiativ i Norge for et par generasjoner siden. Det brukes i hovedsak kun manuell arbeidskraft, og prosjektet fremstår som den største arbeidsgiveren i landet etter staten, med rundt 25.000 mennesker engasjert. Det hevdes at 40 prosent av befolkningen drar nytte av inntektene som genereres gjennom disse arbeidsplassene.

Og så kommer alt det andre; fred og stabilitet, bønder får sine varer fraktet til markedene, barn kommer seg på skolen, syke kommer seg til sykehus. 

Myndigheten har satt infrastruktur som prioritet én i sin langtidsstrategi som legges frem i juli. Med landets betydelige inntekter fra petroleumsvirksomheten har de også finansiell evne til å bruke penger på infrastruktur. Rundt 40 prosent av årets statsbudsjett kanaliseres til infrastrukturprosjekter, som også inkluderer elektrifisering av landet. Men alt som trengs av prosjektstyringsverktøy og erfaring med slike prosjekter mangler. Derfor sløses mye av investeringene bort på dårlige tekniske løsninger og mangelfull administrasjon.

ILO-prosjektet gir også betydelig verdi for Øst-Timor gjennom erfaringsoverføring i godt styresett. Myndighetene rangerer derfor naturlig nok prosjektet som blant de aller mest nyttige bistandsprosjekt i dette lille fjellandet.

”Good-bye Conflict, Welcome Development” er regjeringens motto, en regjering som nå satser kraftig på utvikling av infrastruktur. Her menes strøm og veier til folket.

Av årets rekordhøye statsbudsjett på 1,3 milliarder amerikanske dollar i det lille landet er nær halvparten øremerket infrastruktur.  Men det er ikke lett for den unge nasjonen som mangler både innkjøpsrutiner og kvalifiserte fagfolk, til å holde tritt med ambisjonene.

Statsminister Gusmao har store ambisjoner og vyer. Han legger nå ned mye tid på å utarbeide landets strategi frem til 2030. Den vil være landets veikart for vekst. Regjeringen ønsker ilandføring av gass fra det store Sunrise-feltet til Øst-Timor. Her har feltoperatøren et annet syn, og for tiden har samtalene om utbyggingen av Sunrise stoppet opp. Regjeringen ønsker å etablere petroleumsrelatert industri og satse på turisme. En enighet om ilandføring av petroleumsprodukter må på plass først, og så må det leveres elektrisitet og fremkommelige veier før dette kan skyte fart. 

Det settes i disse dager opp kraftmaster i stor skala, tusenvis for å dekke hele landet, men de ligger langt etter med fremdriften. Krafttraseene følger eksisterende veier, blant annet langs naturperler ved kysten. Noen monstermastdiskusjoner som vi er godt kjent med i Norge, er det overhodet ikke her. Tvert i mot viser myndighetene til mastene som det mest synlige tegnet på landets fremgang.

Nå kan det imidlertid fort bli en monstermastdiskusjon av andre grunner. Det slites med dårlig fremdrift, og opposisjonen er sterkt kritisk til regjeringens dårlige kontroll av landets største prosjekt: Dårlige innkjøpsrutiner, store kostnadsoverskridelser og dårlig kvalitet på arbeidet. Men vi er jo ikke fremmede for slike diskusjoner i Norge heller. Tidspress og kvalitet går som kjent ikke alltid så godt sammen.

Dessverre rapporteres det om mye reparasjonsarbeider og utskiftninger som allerede nå må utføres på mastene grunnet dårlig materialvalg og håndverk. De store forventningene til arbeidsplasser for lokalbebolkningen er ikke møtt. I hovedsak består arbeidsstokken av kinesiske gjestearbeidere, noe arbeidsledige øst-timoresere ikke ser med så blide øyne på, og det rapporteres om konfrontasjoner med gjestearbeiderne. 

Regjeringen inngikk en kontrakt med China Nuclear Industry i 2008 for å bygge to store kraftverk drevet av tungolje, samt utbygging av overføringslinjer som skal dekke hele landet. Strøm skulle ha blitt levert til sentrale distrikter innen utgangen av 2009, som nå er blitt til utgangen av 2011. Det er også gjort tekniske endringer; de opprinnelige to store, gamle tungoljekraftverkene er nå splittet opp i flere mindre og nye enheter som skal leveres fra finske Wartsila, selv om China Nuclear Industry fremdeles skal stå ansvarlig som hovedleverandør.

Nå satses alt på å få på plass en 15 MW generator til høsten i første omgang – og da må også overføringslinjene være i drift. Siden  avtalen om strømleveranser innebærer tilsammen rundt 250 MW som er nær ti ganger dagens strømforbruk i landet, har dette også blitt en hemsko for å få fremdrift med andre energiformer slik som vannkraftannlegg der Norge bistår med å planlegge. Et vannkraftverk, Iralalaru, vil kunne levere 28 MW gjennom regntiden, og ca. halvparten i den tørkesesongen. Sammen med andre potensielle vannkraftutbygginger vil landet i hovedsak kunne basere seg på vannkraft som energikilde.

Det er president- og parlamentsvalg i Øst-Timor om et år. Det er stor prestisje for regjeringen å få gjennomført avtalen med China Nuclear Industry om kraftleveranse før valget. Interessen for vannkraftutbygging i landet er fortsatt stor, men den politiske fokus nå er å få sluttført avtalen med China Nuclear Industry, og levert strøm innen utgangen av året. Det er kun 1/3 av landets innbyggere som i dag har tilgang til elektrisitet, så det spørs jo hvor viktig den heftige debatten egentlig er for den jevne øst-timoreser. Og uansett vil det hjelpe endel når de største strømforbrukerne, slik som FN-ansatte, nå etterhvert skrur av strømmen og forlater landet.

Det ble skrevet historie da ansvaret for landets politimyndighet i sin helhet ble overdratt fra FN til Øst-Timors eget politi, PNTL, i en høytidelig seremoni søndag.

Stunden var preget av både alvor, vanskelige minner og ikke minst glede over den positive utviklingen. Som den unge nasjonen Øst-Timor er, og med dets meget konfliktfylte historie, markerer dette en særdeles viktig milepæl for landet. Øst-Timors sikkerhet har i det meste av perioden siden Indonesia trakk seg ut høsten 1999 ligget i hendene til FN. Mellom 1999 og 2002 ble landet administrert av en FN-administrasjon (UNTAET; UN Transitional Administration in East Timor). Deretter fulgte en periode med en FN-fredsstyrke som trakk seg ut i 2005. Året etter, i 2006, brøt det ut omfattende uro i landet. FN og det internasjonale samfunn ble på nytt bedt om å bistå med sikkerheten.

Hele landets ledelse overvar den høytidelige seremonien søndag. Også lederen for FNs fredsbevarende operasjoner, Alain Le Roy (som på bildet står mellom president Horta og FNs spesialutsending Ameerah Haq), hadde tatt veien fra New York i anledningen. Litt muntert ble det jo da Le Roy begynte å snakke norsk da vi møttes.

FNs sikkerhetsråd, gjennom dets resolusjon 1705 fra 25. august 2006, la grunnen for etableringen av UNMIT; the UN Integrated Mission in East Timor, med opptil 1.608 politi i Øst-Timor. Dette skulle i første omgang gjelde for et halvt år, med mulighet til forlengelse.
Det har skjedd en meget positiv sikkerhetsmessig utvikling i landet, som alle nå krysser fingrene for at vil fortsette. Jeg minnes mine første triste inntrykk jeg fikk under mitt første besøk til Øst-Timor i etterkant av de omfattende urolighetene i 2006. Store deler av befolkningen var fordrevet, og flyktningeleire overalt er det som brant seg inn på netthinnen. Disse er i dag historie, også mye takket være en formidabel innsats fra Flyktninghjelpen. I dag er også det formelle sikkerhetsansvaret til FN-politiet blitt historie, og ansvaret ble lagt over til Øst-Timors eget politi, PNTL, på deres elleve års ”fødselsdag”. 

Det er mange som har vært bekymret over manglende kompetanse hos PNTL, og mener overtagelsen kommer tidlig. Andre hevder at man umulig kan vente til alle forventninger er innfridd. Nå forblir da også FN-politiet som støtte til PNTL i tiden frem til over valget i 2012, riktignok med noe redusert bemanning. Politistyrker under bilaterale samarbeidsavtaler fra Portugal, Australia, Malaysia og Bangladesh vil også bli i landet, og noen av disse også utover perioden for FN-politiet.

I en periode da Øst-Timor har overtatt ansvaret for politiet i hele landet, begynner en tilsvarende prosess i Afghanistan. La oss håpe begge disse prosesser vil bli stående i historien som vellykkede.

Blått hav så langt du ser. En jord der blomster gror. Kan du ønske mer?

Vakre toner som vi nylig kunne høre synges i fjellene i Øst-Timor. Ikke av Lillebjørn Nilsen, men av Paolo og hans barnekor i landsbyen Fatu Lau, der for øvrig landets president og fredsprisvinner Jose Ramos-Horta tråkket sine barnesko. Presidenten spøkte da også med sine gamle naboer om at deres språk, tetum, burde bli nytt norsk målføre. Et usedvanlig vakkert land. Et fjelland med en lang kyststripe og store havområder, svært rikt på naturressurser, akkurat som Norge. Luften er ren og sjøen krystallklar, ihvertfall det meste av den – så langt.

Det produseres olje og gass i havet utenfor, store mengder som gir det meste av inntektene til landet og prospekter for en lys fremtid. Men noen mørke skyer i horisonten er det. Det er en engasjert debatt om hvor mange penger myndighetene greier å håndtere, eller hvor fort landet kan investere i veier og industri.

Jeg hadde nylig en samtale med Mari Alkitiri som ble statsminister da Øst-Timor ble etablert som selvstendig stat i 2002. Han hadde lenge levd i eksil i Mosambik og så der hvordan inntektene i oljerike land forsvant uten å komme folket eller landet til gode. Alkitiri ble der også kjent med den norske bistanden til petroleums- og vannkraftsektoren i Afrika. Med det som bakgrunn anmodet han om hjelp fra Norge.

Alkitiri hadde også sett groteske eksempler på hvordan miljøet hadde blitt ødelagt i områder med oljeproduksjon, blant annet i Niger-deltaet. Kunne Øst-Timor greie disse oppgavene? Forvalte inntektene til landets beste og samtidig sikre miljøet?

Norge har bistått Øst-Timor innen vannkraft og petroleumssektoren i ti år nå, og det har kommet mye bra ut av det. Miljødelen i samarbeidet har også fått ekstra trykk i det siste, blant annet med en norsk miljørådgiver i teamet i Dili. Det ble nylig avholdt to seminarer i regi av det norske samarbeidet. Det ene på godt styresett, det andre på miljø. Dette er temaer som virkelig engasjerer folk, og samarbeidet fikk mye ros både i aviser og tv. 

Verden har opplevd to store og tragiske oljeutslipp til havs de siste 18 månedene. Over en periode på 74 døgn mot slutten av 2009 lekket det ut inntil 2.000 fat olje i døgnet i Timorhavet fra Montara-feltet i australsk farvann. Nær 60.000 km² av Timorhavet ble i perioden påvirket av oljesølet, tilsvarende nær halvparten av Sør-Norges areal. Noen måneder senere skulle verden oppleve den enda større, og langt mer omtalte oljekatastrofen fra Maconda-feltet i Mexicogulfen.

Heldigvis nådde ikke oljen fra Montara-feltet kysten av vakre Timor i samme omfang som vi kunne se i Mexicogulfen, men noe nådde dessverre den vestlige del av øya, og bilder av døde skilpadder og fugler i deres nærområder ga timoreserne en sterk advarsel om at oljevirksomhet ikke alltid bare betyr inntekter og velstand. La oss håpe avslutningsstrofen til Paolo og hans barn i Fatu Lau blir mer enn en drøm: ”Sammen skal vi leve, hver søster og hver bror. Små barn av regnbuen og en frodig jord”.

Jill Jolliffe er en person utenom det vanlige. En stor person med et stort hjerte. Hun har viet livet sitt til fred og rettferdighet for det øst-timoresiske folket. Hun har skrevet boken til den prisbelønte filmen ”Balibo 5”, som i disse dager har Europa-premiere.

Den norske kolonien i Øst-Timor var nylig samlet i ambassadeseksjonen for å dele hennes erfaringer om Øst-Timors tragiske historie. Filmen ”Balibo 5” forteller historien om fem unge journalister som tar seg frem til grensebyen Balibo forut for den indonesiske invasjonen  i 1975, og som aldri returnerer. Filmfremvisningen på ambassadeseksjonen ble også en gripende introduksjon til landets vanskelige fortid for NRKs Asia-korrespondent Anders Magnus, som nylig innledet en reportasjetur til Øst-Timor. 

Det er gjerne menn vi ser rapportere fra verdens urolige hjørner. Jill Jolliffe er et unntak. Å lytte til hennes beretninger er gripende, meget gripende. Når jeg ser og hører henne fortelle om noen av de mange tragiske hendelsene i Øst-Timor, kan jeg ikke unngå tankene som flyr gjennom hodet mitt om at denne flotte damen egentlig skulle vært død. Hun er i høyeste grad levende, og hun vier livet sitt til å dele sine historier med verden for fred, forsoning og rettferdighet.

Jill Jolliffe er en journalist som har markert seg internasjonalt. I 1975 var hun basert i hovedstaden Dili som Reuters-korrespondent, blant en håndfull mannlige journalister. I Dili traff hun fem unge journalister som i oktoberdagene 1975 tok seg til grensebyen Balibo mot Indonesia, der de skulle dekke det de mente var en forestående invasjon. I Dili traff hun også Roger East, en erfaren australsk journalist som kom til Øst-Timor for å prøve å finne ut om de fem unge journalistene som etterhvert ingen hørte mer fra. Roger East arbeidet tett med den øst-timoresiske journalisten Jose Ramos-Horta, som senere skulle bli landets statsminister og president. 

Filmen dreier seg om historien rundt journalistene, som omtales som ”Balibo 5”, og som alle blir drept. Jill Jolliffe kom seg ut av Øst-Timor 4. desember 1975. Det gjorde også Ramos-Horta. Det skulle ta 24 år før de kom tilbake. Roger East, derimot, ble igjen og han ble drept i Dili invasjonsdagen 7. desember. Jill slo seg ned i Portugal, og arbeidet som journalist for The Guardian, The Sunday Times, the Sunday Morning Herald, og for BBC. Hun viet sitt liv til Øst-Timor og deres frihetskamp.

I 1999 vendte hun tilbake til et fritt, men nedbrent land, og et nedslitt folk. Hun arbeider utrettelig videre for rettferdighet for det øst-timoresiske folket.

John Lennons Imagine; Peace and Love var kanskje bakgrunnen for navnevalget. På en reise i fjellene ble jeg trukket inn i en sending i den nye radiostasjonen Maubisse Mauloko. Maubisse er navnet på en vakkert beliggende fjellandsby og Mauloko betyr ”fred og kjærlighet” på det lokale språket.

Hvorfor radiorom ofte skal ha den sterke rødfargen har undret meg. Kanskje er det noe med at engasjementet og temperamentet øker som for oksen på tyrefekterarenaen. Pressen her er i sin barndom og i en rivende utvikling. Radio er uten sidestykke det mediet med størst gjennomslag i Øst-Timor. Tv-stasjonen dekker hovedstaden Dili og litt til, så lenge de ikke er i streik som nå. De fire avisene har også sitt nedslagsfelt i Dili.

Infrastrukturen i landet er slik at det er vanskelig å bringe aviser til distriktene, og fjellene gjør at tv- og radiosignaler har begrenset dekning. Dette ble også et tema under sendingen der jeg snakket om de samme problemene vi lenge har slitt med i Norge. Bekreftelsen lot ikke vente på seg. Mens vi kjørte fra Maubisse og hørte på bilradioen, tok det ikke lang tid før radiosignalene forsvant. Og stadige strømutkoblinger gjør at radiostasjonene ofte blir stumme i dagevis, men folk strømmer tålmodig tilbake til radioen når den igjen kommer på lufta. 

Som det nye demokratiet Øst-Timor er, er det ingen lang historie med en fri presse. Flere internasjonale organisasjoner, inkludert det velrenommerte ICFJ – International Centre for Journalists – er sterkt engasjert med å hjelpe med kompetansebygging og utstyr. Avisenes arena er hovedstaden. Språket er også en utfordring. Det er to offisielle språk, tetum som kan leses av 60 prosent av befolkningen, mens portugisisk bare kan leses av ti prosent. Indonesisk er et språk som forstås av flere grunnet 24 års okkupasjon. I den perioden var indonesisk det eneste lovlige språket. Nå nektet riktignok prestene å bøye seg for kravet om ikke å ha messer på lokale språk, noe som etterhvert ble akseptert. Dermed ble kirken møteplassen for å kommunisere på eget språk og bidra til å holde på sin kultur og identitet under okkupasjonstiden.

Det er en rekke lokale språk, inkludert i Maubisse. Lokale radiostasjoner egner seg derfor langt bedre i dag i distriktene enn både tv og aviser. Satellittantenner og internett er kun forbeholdt en liten pengesterk elite. 

En undersøkelse viser at så få som to prosent av befolkningen foretrekker nyheter i skriftlig form, så utviklingen av gode radiostasjoner er umåtelig viktig. Når det gjelder de skriftlige mediene, er det dessverre så som så med kvalitetssikringen av hva som skrives. Nesten daglig kommer det dementier om at det som skrives er feil. Språklige problemer er nok skyld i mye, men også det at pressemeldinger og annen informasjon ofte går rett i trykken uten videre sjekk.

En historie skapte nylig stor frustrasjon og sinne mot FN, da en av deres ansatte skulle ha uttalt på en konferanse at private vaktselskaper burde bli bevæpnet. Og FN sier at han sa akkurat det motsatte. Slike disputter går igjen og igjen. Nå skal det tilføyes at noen større NGOer her driver en meget god nyhetsformidling via internett, men disse når jo dessverre kun den internasjonale tilstedeværelsen og eliten i hovedstaden. I et intevju med den nye avisen Kroat, ønsket jeg dem et riktig godt medieår 2011, og fremmet mitt nyttårsønske om å bli riktig gjengitt, hvoretter journalisten lo og sa at akkurat det ønsket kom også forrige intevjuobjekt med.

For igjen å bruke John Lennons ord; “You may say I’m a dreamer, but I’m not the only one”.

- Jeg hører hjemme i smileland, sier  Tommy Elvis Tørresdal (25) om å være i Øst-Timor. Tommy Elvis ankom nylig Dili  – ikke som folk flest via luftveien, men på motorsykkel, en KTM 640 kubikk.

Han har så langt kjørt 50.000 km – eller mer enn jorda rundt allerede. Og det er også planen – å kjøre jorda rundt – minst en gang. Han begynte i Stavanger og har kjørt gjennom gjennom Europa, Iran, Pakistan, India, Nepal, Thailand, Laos, Kambodsja, Malaysia og Indonesia før han nådde Øst-Timor.

Smile- og vinkefaktoren langs veiene er desidert høyest i  Øst-Timor bedyrer Tommy, som knapt har hatt kontakt med ”Norge” før han stod i døra til den norske ambassadeseksjonen i Dili. Her mottok han det første brevet på 15 måneder fra mor, og fikk sendt julepost. Og her var ferske aviser – bare to uker gamle. Og vaflene, understreker han, var en opplevelse, som det også var for de norske her å høre Tommy berette om sine opplevelser og vise bilder fra den svært så spennende turen.   
 
Noen utvalgte juleakevitt tok som seg hør og bør derimot sjøveien og forblir til manges glede her i Øst-Timor, men for Tommy Elvis  går turen videre til Australia, der han vil jobbe en periode, gjerne i oljebransjen, som han har erfaring med hemmefra.  Og det kan bli mer enn en jul  hjemmefra for Tommy som også ønsker å oppleve Amerika fra syd til nord, Alaska, Mongolia, Sibir og mer til.

For 200 år siden var det andre nordmenn på disse trakter – de kom ikke på motorsykkel, men med seilskuta ”Prøven”. Norge var i krig og det var hungersnød. ”Prøven” var lastet med fisk og potetbrennevin for å bytte med andre varer som sårt trengtes i Norge. Brennevinet ville ingen ha, så det ble med tilbake. Og til manges store overraskelse smakte brennevinet mye bedre tilbake i Norge etter to år på sjøen. Dette var opphavet til  linjeakevitten.

Og da gjenstår det bare å si: Feliz Natal!

****

Sykkelturen kan også oppleves på YouTube.

Det er spesielt å se norske flagg vaie på forsyningsskip i hovedstaden Dili disse dager. Og det er spesielt å se store forsyningsskip ved kai her i det hele tatt. 

Endelig skal en boreoperasjon i regionen støttes med forsyninger fra Øst-Timor. Det har ikke skjedd før. Og det skrives historie når boreriggen Deepwater Frontier – som eies av Transocean – om få dager setter den første borekronen i havbunnen i landets eksklusive havområde. 

Transocean sto også for denne milepælen på norsk sokkel for 45 år siden. Det indiske oljeselskapet Reliance er operatør for leteblokken som ligger på hele 1.200 meters dyp. De fikk tildelt dypvannslisensen etter den første internasjonale anbudsrunden som norsk ekspertise bisto med å gjennomføre i 2006. Reliance støtter seg i stor grad på norske leverandører for denne utfordrende oppgaven. Farstad-eide ”Lady Christine” av Ålesund ligger nå ved kai i Dili og tar opp utstyr som skal til riggen ”Deepwater Frontier”.  Forsyninger til rigger i Timor-havet – i både australsk sone og et fellesområde mellom Australia og Øst-Timor – har så langt kommet  fra Australia. Så det er noe veldig spesielt når ”Lady Christine” forlater Dili i dag med kurs mot feltet. 

Som Norge legger Øst-Timor stor vekt på at så mange som mulig av operasjonene skal skje fra deres eget land. Endelig er hovedstaden Dili blitt base for dette, noe som de er svært stolte over. Landet planlegger i fremtiden å bygge en forsyningsbase fra byen Suai på sørsiden av øya slik at seilingstiden reduseres fra 18 til 9 timer. ”Lady Grethe”, også av Ålesund, kommer om noen dager til Dili, og hovedstaden vil i månedene som kommer stadig se forsyningsskip komme til havnen – og med norske flagg som vil synes godt i hovedstaden.

Det er historisk – et synlig tegn på en nasjon i vekst. Mange her minnes også i disse dager ”Lloyd Bakke” av Haugesund som lå utenfor Dili havn i augustdagene 1975 og tok opp 1.115 øst-timoresiske flyktninger i en dramatisk redningsoperasjon. Dengang representerte det norske flagget en mulighet for å redde livet. I dag ser de det norske flagget som et tegn på velstand og en trygg og god fremtid.

De etterlater seg noe verdifullt for Øst-Timor sier arbeidsministeren om Flyktninghjelpen som er i ferd med å avslutte sitt engasjement etter fire års innsats.

Bendito Freitas føyer til at Flyktninghjelpen står frem som en rollemodell og et godt eksempel for andre internasjonale organisasjoner om hvordan en skal drive god bistand. Deres engasjement og nære samspill med Øst-Timors myndigheter, og deres evne til å trekke på og utvikle lokale krefter og kompetanse er enestående. Det er ikke mange som har lykkes slik Flyktninghjelpen har gjort på dette området understreker Freitas. En meget god attest. Og en meget velfortjent attest.

President Jose Ramos-Horta, dengang utenriksminister, anmodet om hjelp fra Norge under en dyp nasjonal krise i 2006. En stor del av befolkningen, 150.000  mennesker, var fordrevet fra sine hjem. Alfredo Zamudio ble sendt fra Flyktninghjelpen for å ta fatt på den massive oppgaven med å skaffe tak over hodet til mange av de nødstilte; og hjelpe til med det de trengte for å overleve, og ikke minst hjelpe dem til å få håp om en ny fremtid med fred og muligheter.

De siste flyktningene flyttet inn i permanente boliger for et år siden. ”Mission accomplished” kunne man kanskje si. Både ja og nei. Skoler manglet, spesielt i distriktene, og ungdom var uten jobb. Noe av roten til krisen som utviklet seg i 2006 var ennå der. Flyktninghjelpen ble midlertidig engasjert med å bygge 30 skoler og fem utdanningssentre for ungdom. På et drøyt år, siden 2009, har Flyktninghjelpen greid å bygge skoler i noen av de vanskeligst tilgjengelige landsbyene på Øst-Timor.

Og de har gjort alt det som trengs for at de skal fungere: Skaffet vann, skaffet skolemateriell, utdannet lærere og mye mer. Og ikke minst har de jobbet nært sammen med Øst-Timors myndigheter, delt erfaring og bygget kompetanse hos lokale institusjoner og sentrale myndigheter. Dermed kan Flyktninghjelpen reise fra Øst-Timor og se tilbake på en investering i bygninger og ikke minst mennesker som blir ivaretatt av myndighetene der.

Et bærekraftig prosjekt. Et prosjekt utenom det vanlige sier presidenten og politikere, som gjerne så at Flyktninghjelpen kunne fortsette sin innsats i landet. Men landet har heldigvis lagt den akutte fasen bak seg, og Flyktninghjelpen trengs sårt i andre konfliktfylte deler av verden.

Alfredo Zamudio og hele hans team ble hyllet under et stort arrangement mandag i ambassadeseksjonen der landets politiske ledelse, FNs ledelse og organisasjoner, NGO’er og landets ambassader var representert. En verdig markering for alt Flyktninghjelpen har oppnådd og for at deres innsats blir videreført og tatt vare på, men også tårer over de flotte menneskene som forlater landet, for igjen å kaste seg over nye vanskelige oppgaver i enda mer konfliktfylte områder i verden.

Alfredo fikk hilsener fra ambassadør Frode Nilsen som hjalp Alfredo som 15-åring og hans familie i trygghet fra Chile til Norge. Og takk og hyllest for god innsats ble overbrakt fra ambassadør Eivind Homme i Jakarta, og fra statsråd Erik Solheim.