Ja, dette står på visittkortet til Tawakkol A. Karman, årets fredsprisvinner fra Jemen. Hun ba  om å få et møte på FN-delegasjonen torsdag. 

Tema var selvsagt situasjonen i Jemen, og hva andre land og Norge kan gjøre for å få fortgang i den politiske prosessen i landet.  Jeg kommer ikke til på referere samtalen her i bloggen. Men Norge kan forberede seg på et møte med en uhyre dynamisk personlighet. Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor nettopp hun er framstått som en leder.  Hun vil vite å forvalte de åpninger som følger av å ha blitt tildelt fredsprisen, og vi kan forberede oss på et Nobel-foredrag av dimensjoner.

Fra møtet mellom fredsprisvinner Tawakkol A. Karman og ambassadør Morten Wetland.

I det hele preges denne høsten i FN av ringvirkningene og etterskjelvene av utviklingen i Nord-Afrika og Midtøsten. Torsdag var det valg i generalforsamlingen. Valgene gjaldt nye medlemmer i FNs folkerettskommisjon. Men samtalene mellom benkeradene handlet om noe ganske annet. Saudi-Arabia og USA jaktet på medforslagsstillere til en resolusjon om et attentatforsøk på Saudi-Arabias ambassadør i Washington. 

Kl. 13 gikk fristen ut for å tegne seg som medforslagsstillere til en resolusjon om menneskerettssituasjonen i Syria og om støtte til Den arabiske ligas bestrebelser for å få Damaskus-regimet til å avstå fra voldsbruk. Norge er i sluttfasen av arbeidet med de resolusjonene som vi har hovedansvar for i år, og som handler om menneskerettsforsvarere og om internt fordrevne.

Hvert ord og hver setning blir lest gjennom linser som er farget av oppstandene i Nord-Afrika og Midtøsten. Den franske ambassadøren kaller det ”det libyske traumet” –  som er frykten for at FN skal tillate maktbruk av det slag som beskyttet sivile i Libya, og som også bidro til Gaddafi-regimets fall. Her er det mange dilemmaer for mange land, som ønsker at terskelen for maktbruk skal være svært høy, men som ikke setter pris på å bli oppfattet som å støtte de verste diktatorer som åpenbart er i kamp mot sin egen befolkning.