Presidenten velges jo hvert år, og det er alt som står om han eller henne i FN-pakten. Neste gang er det Øst-gruppens tur. Litauen har siktet seg inn siden 2004. Nå har Serbia meldt seg, angivelig fordi Russland ikke vil ha Nato og EU-landet Litauen i den posisjonen på ”sin” kvote. Jeg synes det er litt tidlig å bruke tid på dette nå. Valget er først i slutten av juni. Spissformulert sa jeg til kolleger i en sosial sammenheng nettopp at ”det spiller ingen rolle hvem som er president for Generalforsamlingen”.  Mandag fikk vi et eksempel på hvor feil det utsagnet er.

Fra avstemingen om Syria i Sikkerhetsrådet - der Kina og Russland "trakk i håndbrekket". Foto: FN

Nassir fra Qatar er president for denne Generalforsamlingen. Han har hittil utmerket seg med ikke å utmerke seg noe som helst, verken i positiv eller negativ retning . Han har gjort det han skal gjøre, som er å bidra til at FN får avviklet forretningene. Mandag sammenkalte han for å ”Drøfte rapporten fra FNs menneskerettighetsråd”.  I klartekst: Når Sikkerhetsrådet ikke får det til – les når russerne og kineserene  trekker i håndbrekket og nedlegger veto mens Assad-regimet skyter for å drepe – da tar vi saken til Generalforsamlingen, og det initiativet tok Nasser etter drøftelse med sine arabiske brødre og søstre.

Noe slikt ville selvsagt vært helt utenkelig helt fra 1945 til i fjor. Like utenkelig som det var for 25 år siden at Litauen skulle bli medlem av EU og Nato.

Debatten begynte med en sterk konfrontasjon mellom Nassir og Syrias FN-ambassadør. Sistnevnte mente presidenten hadde brutt FNs vedtatte prosedyre og behandlingsregler ved å sammenkalle møtet. Når presidentens bestemmelse (rulings) blir utfordret, skal det umiddelbart stemmes over dem. Men da vek Syria unna. Uansett hva det står i reglene ville han ha blitt nedstemt.  Og så sto de opp, først Egypt, så Saudi-Arabia, Tunisia og Libya og snakket om menneskerettighetene og den humanitære katastrofen i Syria, som om jeg skulle ha sagt det selv.

Dernest kom Russland, Kina, Brasil og snakket om viktigheten av å ha respekt for FN-pakten. Vestlige land snakket også. Norge holdt innlegg.

Ambassadørene fra de faste medlemmer i Sikkerhetsrådet viser seg egentlig sjelden i Generalforsamlingen.  Nå sto de på talerstolen der oppe og var som alle oss andre. Russland snakket for et syn som ikke har flertall. Det samme gjorde Kina. Denne uka kommer Generalforsamlingen til å vedta en resolusjon som likner på den Sikkerhetsrådet burde vedtatt. Og hva er poenget med det? Jo, vi får et nytt, målbart og håndfast uttrykk for at Assad-regimet er illegitimt. Det dreper sin egen befolkning og sine egne barn. Og siden Irak-krigen for 20 år siden har vi sett at veien til endringer er brolagt med vedtak i FN. Vedtak som hver for seg ser ut som en svale. De skaper ingen sommer alene.

Egentlig pågår denne diskusjonen hele året, for det  er alltid flere land som fører aktiv valgkamp for å bli valgt inn i Sikkerhetsrådet. Slike kampanjer kan vare over flere år. Diskusjonene knyttet til valgkampen opplever jeg i økende grad knyttes til hvordan man tror Sikkerhetsrådet, enten det blir det ene eller det andre landet som blir valgt, vil stille seg til ulike truende, internasjonale situasjoner.

Hvordan vil den nye sammensetningen av Sikkerhetsrådet fra årsskiftet slå ut? Spekulasjonene går i FN-kretser. Foto: FN

I 2011 har flere av de nye, framvoksende maktene, land som aspirerer til fast plass i Sikkerhetsrådet, hatt sete der. I tillegg til de fem faste: Kina, Frankrike, Russland , UK og USA – har vi i 2011 også hatt Brasil, India, Nigeria og Sør-Afrika.  Det får man si er et ganske representativt råd som reflekterer nye maktkonstellasjoner i verden.

Endringen ved årsskiftet blir som følger

• Aserbajdsjan overtar for Bosnia-Hercegovina
• Guatemala overtar for Brasil
• Togo overtar for Gabon
• Marokko overtar for Nigeria
• Pakistan overtar for Libanon

Som vi ser blir det en noe mer tydelig muslimsk profil gjennom Aserbajdsjan og Marokko, selv om  Nigeria og Bosnia-Hercegovina kan være muslimske nok de også. Aserbajdsjan førte en intens kampanje som muslimsk land blant de muslimske (i OIC – Organization of Islamic Cooperation). De ventes å føre en politikk som ligger nære Russland. Bosnia-Hercegovina stemte sjelden veldig annerledes enn de vestlige landene de siste to årene.

Guatemala ventes å legge seg noe nærmere vesten enn Brasil, som i mange spørsmål gjorde felles sak med de andre BRIC-landene; Kina, India og Russland.  Gabon/Togo ventes ikke å gi store forandringer.

Libanon etter Pakistan: Libanon har vært skeptisk til å bruke politiske tiltak mot Syria av sine egne politiske og geografiske grunner. Mange venter at Pakistan vil innta de samme posisjonene som India i de fleste spørsmål, unntatt Kashmir og Afghanistan.  I tillegg er det de som mener at vi vil se en hardere russisk linje, og at de kinesiske og russiske vetoene mot sanksjoner mot Syria illustrerer dette.

Vil dette bli et mer effektivt sikkerhetsråd? Det er mindre representativt, for sure. Om det blir mer effektivt avhenger av hva vi mener er effektivt. Målestokken er ofte hvor stor vilje eller motstand det er mot å treffe politiske tiltak mot et land, eller om en situasjon anses for å være ”indre anliggende” som Sikkerhetsrådet ikke skal blande seg inn i. Ytterpunktet her er jo at Libya var et indre anliggende, men vi fikk ikke noe russisk eller kinesisk veto i mars. 

Slikt tenker vi på her mens skiftene nærmer seg.

Organisasjonen har et drøyt dusin medarbeidere og kontoret er i nærheten av FN. De har to hovedprodukter: Et månedsskrift som tar for seg gjerne neste måneds arbeid i Sikkerhetsrådet, bakgrunnen for de enkelte saker på dagsordenen i Rådet, og historikk og viktige vedtak i FN. Fra denne høsten av utgir de også et daglig nyhetsbrev, ”What’s in blue”, http://www.whatsinblue.org/, som tar for seg dagsaktuelle spørsmål. Desember-nummeret har f.eks. en gjennomgang av situasjonen i Libya, siden mandatet for FNs arbeid i Libya skal fornyes innen 16. desember.

Sikkerhetsrådets møterom. Security Council Report har som formål å utbre kjennskap til Sikkerhetsrådets arbeid og virkemåte.

Brukerne av SCR er i første rekke diplomater som jobber her i FN med saker i Rådet, samt deres kolleger i landenes utenriks- og forsvarsdepartementer. Særlig nyttig er SCR for land som blir valgt inn i Sikkerhetsrådet, og som i de fleste tilfeller da øker stabene sine her i New York pga. saksmengden i Rådet. Medarbeiderne finner gjerne det meste de trenger i SCR, både om de aktuelle konflikter og trusler mot freden, men også om saksbehandlingsregler i Rådet, presedenser og annet.

Men SCR burde være av interesse langt ut over denne krets, som for forskere, studenter, journalister, tenketanker og vanlige mennesker som er interesserte i internasjonale spørsmål. Norge var med i en liten kjernegruppe som tok initiativet til å starte opp SCR. Nåværende Washington-ambassadør Wegger Strømmen var nestkommanderende på FN-delegasjonen sist Norge var medlem av Sikkerhetsrådet i 2001-2002 og sto sentralt i arbeidet da ideen ble skapt. Han sitter nå i SCRs internasjonale rådgivningsgruppe, men jeg selv er styremedlem.

Det er et økende antall land som nå gir økonomisk støtte til SCR. Bidrag kommer også fra amerikanske allmennyttige stiftelser som Mac Arthur og Hewlett.

SCR skal etter sine statutter være uhildet. Det betyr ikke nøytral, men det betyr at det ikke skal være noe talerør for en spesiell gruppe av lands politiske syn. Likevel kommer spørsmålet opp nå og da om ikke det er et (for) sterkt vestlig preg på SCR. Hittil har det imidlertid ikke kommet noe særlig med klagemål pga. den redaksjonelle linje. Ny sjef ble tilsatt i sommer, Bruno Stagno fra Costa Rica, tidligere utenriksminister, som tilfeldigvis satt i Rådet for Costa Rica mens Wegger arbeidet der for Norge. Sjef de første seks årene var fra New Zealand og heter Colin Keating. Stagno rakk i sin tid å markere sin uavhengighet av vesten, og første klage på ham kom fra et europeisk land. Det var ikke noe å bry seg om.

Derfor var det tvil om utfallet da en gruppe land (Norge var med) i New York begynte å arbeide med en resolusjon om situasjonen i Syria. Arabiske land hadde vært med på å vedta en skarp fordømmelse i MR-rådet i august. Men i New York var de skeptiske. Skepsisen var ekstra sterk fordi de fryktet at fordømmelser av Syria vedtatt i New York kunne åpne for, eller brukes som påskudd for, bruk av makt mot regimet i Damaskus. Det er også skepsis til å åpne for en praksis som for noen har den ikke uttalte hensikt å bidra til regimeskifte. Alle husker hva Obama sa i FN i september : ”Dictators are on notice”.

Araberlandene og de muslimske landene ønsket å holde fast ved at Den arabiske liga skulle håndtere situasjonen i Syria, og at araberne på en måte skulle ha ansvaret for å holde orden i eget hus. Etter hvert samarbeidet de arabiske landene og en gruppe vestlige land om en resolusjon som tok opp både menneskerettighetskrenkelsene i Syria og ga uttrykk for støtte til Den arabiske ligas arbeid. Et bidrag fra norsk side var at vi argumenterte for at å vedta en resolusjon mot Syria nå ikke var et brudd med de alliansefries prinsipielle holdning, og at situasjonen i Syria var ekstrem i år. Forhåpentligvis ville det ikke bli behov for noen årlige vedtak om Syria.

Etter hvert ble dette gjentatt også av Saudi-Arabia, og veien lå åpen for at generalforsamlingen i FN kunne fatte vedtak om den dramatiske utviklingen i Syria. På denne bakgrunn er det at stemmetallene, som kanskje ikke ser imponerende ut, faktisk var en skrell av dimensjoner for regimet til president Assad.

122 for og 13 mot (og 41 avståelser) er faktisk veldig positivt. Jeg vedlegger kopi av stemmekartet så dere kan se hvordan de forskjellige landene stemte.

• Slik var stemmetallene

Tema var selvsagt situasjonen i Jemen, og hva andre land og Norge kan gjøre for å få fortgang i den politiske prosessen i landet.  Jeg kommer ikke til på referere samtalen her i bloggen. Men Norge kan forberede seg på et møte med en uhyre dynamisk personlighet. Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor nettopp hun er framstått som en leder.  Hun vil vite å forvalte de åpninger som følger av å ha blitt tildelt fredsprisen, og vi kan forberede oss på et Nobel-foredrag av dimensjoner.

Fra møtet mellom fredsprisvinner Tawakkol A. Karman og ambassadør Morten Wetland.

I det hele preges denne høsten i FN av ringvirkningene og etterskjelvene av utviklingen i Nord-Afrika og Midtøsten. Torsdag var det valg i generalforsamlingen. Valgene gjaldt nye medlemmer i FNs folkerettskommisjon. Men samtalene mellom benkeradene handlet om noe ganske annet. Saudi-Arabia og USA jaktet på medforslagsstillere til en resolusjon om et attentatforsøk på Saudi-Arabias ambassadør i Washington. 

Kl. 13 gikk fristen ut for å tegne seg som medforslagsstillere til en resolusjon om menneskerettssituasjonen i Syria og om støtte til Den arabiske ligas bestrebelser for å få Damaskus-regimet til å avstå fra voldsbruk. Norge er i sluttfasen av arbeidet med de resolusjonene som vi har hovedansvar for i år, og som handler om menneskerettsforsvarere og om internt fordrevne.

Hvert ord og hver setning blir lest gjennom linser som er farget av oppstandene i Nord-Afrika og Midtøsten. Den franske ambassadøren kaller det ”det libyske traumet” –  som er frykten for at FN skal tillate maktbruk av det slag som beskyttet sivile i Libya, og som også bidro til Gaddafi-regimets fall. Her er det mange dilemmaer for mange land, som ønsker at terskelen for maktbruk skal være svært høy, men som ikke setter pris på å bli oppfattet som å støtte de verste diktatorer som åpenbart er i kamp mot sin egen befolkning.

Tirsdag kveld var jeg sammen med et titalls kolleger for å ta avskjed med EUs FN-ambassadør og for å oppsummere så langt. Vi gikk en runde rundt bordet og alle måtte svare på hva som var hovedinntrykket etter nettopp åpningsuka på denne generalforsamlingen. Et par kolleger fra Midtøsten/Nord-Afrika vrei seg unna ved å trekke fram håpløs logistikk fra amerikanernes side og høye priser på Manhattan. Men vi øvrige var ganske samstemte: I de viktigste og mest brennbare internasjonale utfordringene (Palestina, Libya) står FN i sentrum for verdens oppmerksomhet.

Dette er tydeligere i år enn på lenge. Dessuten viser nå de nye, framvoksende stormakter vilje til makt på en ny og tydeligere måte. Tyrkia ble nevnt av mange, men også Indonesia, Brasil – og – Norge (!). Det var altså ikke jeg som sa Norge. Det ville vært ”musen som brølte” (en filmtittel fra ungdommen) å hevde at vi er en stormakt. Men uka har vist at vi står svært sentralt i de viktigste, internasjonale spørsmålene.

Tyrkia og statsminister Erdogan (her på FNs talerstol) er mer selvhevdende enn på lenge. Foto: FN

Men dette innlegget skulle egentlig handle om Tyrkia. Vi kjenner jo til Briks-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) som framvoksende globale maktspillere som samlet sett agerer og vokser på en måte som reduserer USAs og Vestens relative makt. For Brasils, Indias og Sør-Afrikas del er et siktemål å bli fast medlem av FNs sikkerhetsråd, en ambisjon de deler med Japan, Tyskland, Nigeria, og jeg vil tro om ikke så lenge, kanskje Tyrkia.

Tyrkia var medlem av Sikkerhetsrådet i 2009 – 2010. Nå har de igjen meldt seg på i kampen om et sete i 2016-2017. Men går vi tilbake i tid, var det ca 50 år siden forrige gang Tyrkia var medlem av Sikkerhetsrådet. Tyrkia har i utenrikspolitikken stort sett konsentrert seg om Kypros-spørsmålet, forholdet til Hellas (øyene og havområdet i Egeerhavet) samt målsettingen om EU-medlemskap. Nå ser vi et selvhevdende Tyrkia i Midtøsten, i Libya-spørsmålet, et Tyrkia som utfordrer Israel, og som søker en regional allianse for demokrati og utvikling med det nye regimet i Egypt. Tyrkia har her i FN posisjonert seg som ledende innen utviklingen av mekling og forebyggende diplomati. Tyrkia ønsker at UN Women skal ha sete i Istanbul, og derfra arbeide mot et område som er til forveksling lik det ottomanske riket i utstrekning. Tyrkia har åpnet en rekke nye ambassader, særlig i utviklingsland, og er stadig oftere vertskap for internasjonale møter og konferanser.

Men det er ikke den eneste måten Tyrkia viser muskler på. Fredag var det elektrisk stemning i FN da både president Abbas og statsminister Netanyahu talte. Tyrkias statsminister Erdogan befant seg bak publikumsgalleriet i fjerde etasje, opptatt med en bilateral samtale, da Abbas gikk på talerstolen. Erdogan besluttet at han ville se talen fra der han var, og forsøkte med hjelp av et dusin veltrente tyrkiske sikkerhetsvakter å ta seg inn på publikumsgalleriet. Der skal han ikke være i henhold til FNs protokoll. FNs egne vakter motsatte seg Erdogans forsøk på å se Abbas fra vanlig tilskuerplass høyt oppe på galleriet. De stoppet statsministeren og hans følge rent fysisk. En FN-vakt skal ha ”tatt på ” Erdogan.

Vi som satt nede i salen hørte det brøt ut tumulter på galleriet. Vi leser nå i New York Times at det ble funnet spor av blod på gulvet der tyrkerne og FN-vaktene braket sammen. En FN-vakt måtte på sykehus med brukket ribben. Generalsekretæren måtte gå canossa-gang til Erdogan og beklage hendelsen. Noen sikkerhetsvakter ble suspendert. Slik viser også Tyrkia muskler i FN.

Rapporter

Jeg håper mange leser dem, for de skrives med nattesøvnen som innsats.

Statssekretær Espen Barth Eide hører på statsminister Netanyahu

Så misunner vi ikke de statsministre som talte henholdsvis før og etter President Abbas i dag, og heller ikke de som talte før og etter statsminister Netanyahu. Begge talte dels til sine hjemlige publikum, og begge var ensidige i sine saksframstillinger. Ingen overraskelser. Det var Abbas kunngjøring av søknaden om palestinsk medlemskap i FN som alle ville oppleve ”live”.  Spekulasjonene raser videre om hva som vil skje i Generalforsamlingen, og hvor lang tid Sikkerhetsrådet vil ta på å behandle søknaden om medlemskap, og om palestinerne har så mange stemmer der (de må ha ni) at USA må nedlegge veto for å forhindre at Palestina blir medlem.

I kveld er Norge, USA og UK vert for en arbeidsmiddag med Sør-Sudans president Salva Kiir. Det er Hilde Frafjord Johnsen som har tatt initiativet. Generalsekretæren kommer og nesten hele topplederskiktet i FN, samt ledere fra ca. 70 land. Formålet er å gjennomgå status for statsdannelsen Sør-Sudan, hvordan regjeringen der prioriterer, i og hvilken bistand landet ønsker. Som Salva Kiir sa i FN i dag, i en tale som var preget av vilje til forsoning og fredlig samarbeid med Sudan, har dette landet eksistert i 2 måneder og 14 dager. Men dagen i dag og kvelden i kveld er nok et eksempel på at Norge er bredt engasjert her i FN

Altså: FN-pakten sier at et fredselskende land kan bli medlem av FN etter vedtak i Generalforsamlingen på grunnlag av en anbefaling fra Sikkerhetsrådet. Søknaden leveres inn til FNs generalsekretær. Generalsekretæren undersøker om søknaden er formelt riktig, bl.a. om søkeren erklærer å ville overholde forpliktelsene i FN-pakten. Så sender Generalsekretæren søknaden til ambassadøren for det landet som har presidentskapet i Sikkerhetsrådet den måneden. Presidenten i Sikkerhetsrådet (denne måneden er det Libanon) sammenkaller rådet som sender søknaden til underkomiteen for opptak av nye medlemmer. Alle 15 medlemmer av rådet er medlem av komiteen. Et vedtak krever at ni land stemmer for. Det er ikke adgang til å nedlegge veto på dette stadium.

FN-bygget, som ligger langs elva East River i New York er et internasjonalt område som tilhører medlemslandene. Foto: Trond Viken / Utenriksdepartementet

Det er sparsomt med regler for hvor raskt komiteen skal behandle saken. Men det må ha skjedd senest 35 dager før åpningen av den neste generalforsamlingen. Noen ganger går det raskt. Sør-Sudans søknad ble behandlet på 24 timer. Makedonias tok 13 måneder på grunn av strid om selve navnet. Finlands søknad ble blokkert av Sovjetunionen i seks år.

Når det foreligger en rapport om medlemslandenes holdninger til saken skal Sikkerhetsrådet behandle og avgjøre om søkeren er i stand til og villig til å leve opp til forpliktelsene i FN-pakten. Vedtaket skjer i form av en Sikkerhetsrådsresolusjon som krever ni ja-stemmer og ingen veto.

Dersom Sikkerhetsrådet ikke anbefaler medlemsskap vil rådet sende en rapport til Generalforsamlingen. Generalforsamlingen kan eventuelt sende saken tilbake til Sikkerhetsrådet til fornyet behandling. Hvis Sikkerhetsrådet anbefaler medlemskap skal Generalforsamlingen treffe vedtak om det. Det kreves 2/3 flertall i Generalforsamlingen (pt. 129) Så i tilfellet Palestina. Hvis de søker slik de sier at de vil gjøre, kan ett av de faste medlemmer av Sikkerhetsrådet forhindre medlemskap ved å nedlegge veto. Men det vil også forhindre medlemskap dersom sju land ikke stemmer ja! Og nettopp den muligheten hører vi nevnt stadig oftere her i FN.

Er så Palestina et land? 126 land har hittil anerkjent Palestina. Men har de «innmaten» i et land?  Se hva utenriksministeren skriver om dette i International Herald Tribune: Ready for Statehood

President Obama skulle kjøre bil til FN. Derfor kom disse tusen inn i FN først halvveis inne i Ban ki-moons åpningstale. Slik kan det gå når terrorfrykten tar overhånd. Sikkerhetsmyndighetene får for stor makt. Hensynsfullhet og sunn fornuft er denne fryktens første offer. Jeg håper at Norge vil vise verden at vi ikke svarer på galmannsverk med å innskrenke friheten for alle i samfunnet.

Første taler er Brasils president. Slik har det vært bestandig, tror jeg. Taler nr. 2 er alltid vertslandet USA. President Dilma peker på at det er første gang i FNs historie at en kvinnelig taler åpner generaldebatten. Applausen blir lang og varm.

Hun snakker om fattigdom og miljø, om reform av Sikkerhetsrådet, hvor Brasil håper å bli fast medlem. Hun snakker om Palestina, som Brasil hadde håpet ville bli fullverdig medlem av FN før denne Generalforsamlingen. Så fester hun grep på salen, og snakker om kvinners kamp for politisk makt, og om hennes tid i fengsel som politisk fange og om at hun opplevde å bli torturert. Lang, demonstrativt lang applaus.

Så er det Obamas tur: «one year ago» er gjennomgangsinngang til hva som har skjedd i Sudan, Elfenbenskysten, Tunisia, Egypt, Libya. «Dictators are on notice».

Jonas Gahr Støre, Erik Solheim og Morten Wetland hører Obamas innlegg under generaldebatten i FN i går.

Iran, Syria, – ingen misforstår advarselen. Jemen, Bahrein. Han omtaler også behovet for demokratisk reform i disse landene. Obama forankrer USAs politikk i FN-paktens prinsipper. Her er han konsistent i sin tredje tale i FN som amerikansk president. USA vil motarbeide de som krenker menneskerettighetene, og innføre sanksjoner mot dem, og USA vil arbeide med demokratiske krefter og organisasjoner i land der demokratiet vokser på skrinn jord.

Så går utenriksministeren til en rekke bilaterale møter. Argentina snakker rekordlangt. Og så begynner Trygve Lie-symposiet om demokrati og sosiale medier.

Tirsdag kveld var jeg med Erik Solheim til middag hjemme hos George Soros, Tema: klima og skog.

Du kan se livesendinger og opptak fra møtene under FNs generalforsamling her: http://www.unmultimedia.org/tv/webcast/

Først talte generalsekretæren om forventningene til Libya, rettsstat, menneskerettigheter, frie valg, og han understreket sterkt libyske kvinners sivile og politiske rettigheter (vi hadde tatt opp dette med ham på forhånd – skriftlig – og oppfordret ham til å være tydelig her).

Obama takket alle som hadde bidratt til beskyttelsen av sivilbefolkningen. Når det gjaldt gjennomføringen av de militære operasjoner, sa han at Storbritannia, Frankrike, Danmark og Norge hadde gjort mest. Møtet var viktig for å markere at TNC nå er anerkjent som Libyas legitime myndigheter. Libya takket for all støtte, og sa at landet var rikt, men at det fortsatt var behov for humanitær bistand (BNI per capita er i strøket $ 14 000). Stoltenberg fikk «thumbs up» fra mange kvinner i salen siden han var den som tydeligst understreket kvinners politiske rolle og rettigheter i det nye Libya. 

………….. 

Jens Stoltenberg på møtet i FN om barnedødelighet og mødrehelse. Foto: Emma Kwesiga Lydersen, FN-delegasjonen

Tilbake i Ecosoc-salen etter møte på Waldorf ledet av Obama om «open governments». Det er barnedødelighet og mødrehelse på programmet. Det er ikke tilfeldig at det samme dag står en artikkel i New York Times om nye og positive tall for sterk framgang. Det har Tore Godal sørget for, og det blir lagt merke til. Proft.

Møtet er smekkfullt. Dette har mange tilhengere. Norge blir oppfattet som ledende på området. Statsministeren gleder seg over at barnedødeligheten i verden per år er gått ned fra 7,7 millioner til 7,2 i løpet av det siste året.

Tirsdag kveld reiste statsministeren hjem, og jeg melder meg snart med nye linjer om utenriksministeren og miljø- og bistandsministeren og FN.