I opptakten til lederskiftene i Kina går en viktig debatt om reform av økonomien.

Debatten er interessant av flere grunner: For det første: Den handler om veivalg som vil påvirke Kinas fart som lokomotiv i verdensøkonomien, og dermed om valg som vil føles rett på norske lommebøker. For det andre: Debatten går dypere enn økonomi, den markerer også viktige skillelinjer i synet på statens rolle i samfunnet. For det tredje: Debatten gir et interessant innblikk i bredden i Kommunistpartiets meningsbrytning – på den interne pluralismen, om du vil. 

Signaler fra kommende toppledere tyder på at det går mot endringer i forholdet mellom stat og marked i den kinesiske økonomien. Men Mao er fortsatt til stede - på 100 RMB-seddelen.

Fra Guangzhou følger vi med på hvordan partisekretæren her i Guangdong, Wang Yang, posisjonerer seg i dette ordskiftet. Wang Yangs syn er viktig, fordi han etter all sannsynlighet snart vil inngå i Politbyråets faste utvalg, Kinas absolutte toppledelse. Wang mener at statlige selskapers sterke stilling er til hinder for den innovative økonomien som skal ta Kina videre – forbi ”mellominntektsfella” og over i de høyt utviklede økonomienes rekker. Han har de siste månedene lansert en ny retorikk, bygget rundt slagordet ”less government – great society”, en beskrivelse av et fremtidig samfunn der staten trer noe tilbake og gir større plass til privat og sivil sektor. Tar du Wang på ordet, er dette i realiteten et ganske radikalt reformprogram i et land der statseide selskaper kontrollerer 30–40 prosent av økonomien og staten har en helt dominerende rolle. 

Debatten om statens plass i økonomien fikk en ny omdreining da Verdensbanken og en av den kinesiske regjeringens tankesmier ga ut en rapport om Kinas økonomi mot 2030. Verdensbanken og Kina er samstemte i at de statseide selskapenes særstilling er uheldig. Monopolstilling gjør selskapene ineffektive og hindrer konkurranse og innovasjon. ”Sugerør i statskassa” skaper overinvestering, konkurransevridning og likviditetsproblemer for privat sektor. Rapportens kritikere viser til at rapporten er et forsøk på å svekke den unike kinesiske kombinasjonen av stat og marked, og at løsningen den anbefaler – den liberal markedsøkonomien – allerede har spilt fallitt i Vesten.  

Tilhengere av Wangs syn er kommet styrket ut av Bo Xilais dramatiske fall. Bo, den tidligere partisekretæren i Chongqing, var den fremste talsmann for den såkalte Chongqing-modellen, som vektlegger en dominerende rolle for staten. 

En av Kinas mest profilerte akademikere, økonomen Wu Jinglian, er klar: Han mener det er privat sektor som har skapt mesteparten av det kinesiske vekstmirakelet, og at det er millioner av dyktige kinesere i private selskaper som skal bringe Kina videre. Jeg tror han har mye rett i det. Kineserne er meget dyktige forretningsmenn. Det er en grunn til at selskaper fra Møre-kysten gjør det så godt i Kina. Sunnmøringene møter seg selv i døra – og vel så det – i kontakt med sine foretaksomme kinesiske partnere. 

Argumentene for økonomisk reform blir altså gjentatt av stadig flere kinesiske beslutningstakere. Samtidig er reform – som også Knut Anton Mork peker på ifølge Dagens Næringsliv en krevende øvelse. Den sterke veksten de siste tretti årene er et viktig grunnlag for Kommunistpartiets legitimitet. Ledersjiktet i statsselskapene utgår fra partiapparatet, og det er også mange andre grupper som har interesser i status quo. 

Det er ikke til å undres over at noen i Kommunistpartiet anser det å svekke kontrollen over statlig sektor som å sage i grenen man sitter på. Men stadig flere kinesiske politikere peker altså på at det vil være nødvendig, nettopp for å skape den veksten som skal ta Kina videre.

For en tid siden var jeg med på et spennende ordskifte om Kinas utvikling. Utlendingene skamroste Kinas økonomiske mirakel, mens kineserne selv så dystert på fremtiden.

Diskusjonen fant sted på en konferanse i regi av China Institute for Reform and Development (CIRD). Det vi prøvde å finne ut, var om Kina ville havne i ”the middle income trap”. Fellen oppstår når et land ikke lenger er konkurransedyktig i arbeidsintensiv industri – uten at forutsetningene for å ta spranget over i høyteknologi er til stede. Akkurat hvor Kina befinner seg i det spranget diskuteres mye, og det finnes ikke én sannhet. Slik jeg opplever det eksisterer nisjer av høyteknologi side om side med ”verdens verksted”.

Det interessante med diskusjonen på konferansen var at Kinas fremste økonomer var mer kritiske til Kinas utfordringer enn de internasjonale gjestene. I mange år har det vært omvendt. Selv justert for at det sømmer seg å snakke pent om vertskapet var forskjellen påfallende. Verdensbanken, IMF og OECD snakket alle om fortsatt vekst, i verste fall en liten soft touchdown. De kinesiske ekspertene fremhevet utfordringene i den kinesiske vekstmodellen. Det ble snakket om investeringsdrevet vekst, om de økende forskjellene, om statens dominerende rolle, om korrupsjon og endog om behovet for politisk reform. Jeg satt med følelsen av at kineserne var ukomfortable med å bli fremhevet som det lyspunktet i verdensøkonomien de tross alt er – som et eksempel til etterfølgelse.

Inntrykket føyer seg inn i et mønster. Før i tiden kunne Kina spille stormaktskortet eller innta rollen som elev og utviklingsland etter hva som passet. Landet kunne i første rekke konsentrere seg om sin egen utvikling og om å holde fred i nabolaget. I geopolitikken kunne man være reaktiv heller enn proaktiv. Kina var på vei frem, men i en takt man selv kontrollerte. Så kom finanskrisen 1 og 2. Først ble vestlige banker og selskaper trukket ned, deretter ble Vestens regjeringer og politiske modeller utfordret. Kinas fremrykking til verdens første rad ble akselerert med en takt jeg mistenker at selv kineserne synes er vel høy.

Fremrykkingen ga seg utslag som vi for få år siden ville betraktet som absurde – som at EU-landene nylig ba Kina om økonomisk bistand. Hadde jeg vært leder i et land der BNP pr. capita ligger rundt NOK 25.000 pr. år hadde mitt svar vært det samme som Wen Jiabaos – i korthet ”dette må dere selv ordne opp i”. I tillegg kom den globale politikken nærmere. Arabisk vår rammet tunge kinesiske interesser og satte prinsippet om ikke-innblanding på prøve. Spenningen i Sør-Kina-havet ble underlagt global oppmerksomhet. Alt dette har gjort rollen som utviklingsland og elev stadig mindre tilgjengelig for Kina – landet er blitt en befestet supermakt med interesser over hele verden og en eierandel i alle globale problemer. Jeg tror det vil gå noen år til Kina er fullt ut komfortabel i den rollen. Det er ikke det spor rart.

The Uncertain Giant, tittelen som også kan beskrive dagens Kina.

Jeg har en bok i bokhyllen hjemme – en real murstein jeg aldri er blitt ferdig med. Den heter ”The Uncertain Giant” og beskriver USAs utenrikspolitikk i mellomkrigstiden, perioden da USA vaklet i forhold til en global lederrolle. Av og til synes det som om tittelen godt beskriver dagens Kina. Det er grunnen til at spørsmålet om hvordan Kina vil anvende sin globale innflytelse er blant vår tids viktigste.

Kina er kanskje mest kjent som et kullfyrt land, men det er også blitt verdens ledende nasjon innen fornybar energi. Energinasjonen Norge må være med.

På generalkonsulatet i Guangzhou har vi noen år arbeidet med å posisjonere norske selskaper innen utviklingen av havvind i Kina. I forrige uke la vi, sammen med gode kollegaer, til rette for norsk deltakelse på Kinas største møteplass for vindkraftindustrien. Vi opplever at vi seiler i medvind. Når vindmøllene skal ut til havs, trengs offshore kompetanse. Det er akkurat der den kinesiske vindindustrien nå befinner seg.

Dessuten sitter Kina på nøkkelen til å gjøre fornybar energi konkurransedyktig – gjennom effektiv produksjon og lavere kostnader. Om noen år skal Statoil og Statkraft bygge ut verdens største vindpark til havs på Doggerbank. Jeg tror deler av den leveransen vil komme fra Kina, typisk som et resultat av teknologisamarbeid med et land som Norge. Samarbeid med Kina om leveranser til verdensmarkedet for fornybar energi er derfor noe vi aktivt forsøker å legge til rette for. Som norske leverandører til oljeindustrien har vist, kan det ligge mye penger også i de nisjene der vi har særlige fortrinn.  

Kinas arbeid med fornybar energi er noe Norge må delta i. Foto: Helge Hansen, Statoil

Som i mange andre industrier har Kina kjørt på i fornybar energi mens Vesten har vært i krise. I årene mellom 2006 og 2009 doblet Kina sin installerte kapasitet på vind hvert år. I fjor kom nesten halvparten av all den globale tilveksten av vindkraft i dette landet. Kinas turbinprodusenter har giret opp. Fire av dem er nå blant verdens ti største.

For energinasjonen Norge er dette en utvikling vi må delta i. Innenfor havvind sitter Kina på det en del norske vindselskaper mangler – produksjonskapasitet, risikokapital og markedstilgang. Vi kan bringe inn unik offshore-kompetanse, ofte i form av erfarne ingeniører som har vært med på det norske oljeeventyret. For meg og kollegaene mine i Kina er det veldig tilfredsstillende å legge til rette for kontakter på energiområdet. Dette er et felt der Norge har mye å fare med – og der Kinas valg er av stor betydning, også utover dette landets grenser. Energiområdet er etter mitt skjønn vårt viktigste samarbeidsområde med Kina, og et område der det fremdeles ligger store muligheter. Våre tyngste interesser ligger selvsagt i olje- og gassektoren, men det ligger altså muligheter også innen fornybar energi.

Vi vil fortsette vårt arbeid på dette området, sammen med Innovasjon Norge. Vi legger for tiden også et løp for å posisjonere norske bedrifter i forhold til økt bruk av naturgass i Kina (LNG). Ta gjerne kontakt dersom du ønsker å delta i fremstøtene våre!

Kriserammede økonomier ser mot Kina som en av vekstmotorene som fortsatt går rundt – og på kinesisk styring som et system som leverer der vestlige politiske systemer virker lammet. Men også den kinesiske økonomien står overfor utfordringer som ikke lett lar seg løse.

Verdensøkonomien blir stadig mer ensidig avhengig av vekst i de fremvoksende økonomiene. Problemet er bare at avhengigheten er gjensidig. Vi går nå inn i den viktigste sesongen i ”verdens verksted”. Så langt ser det ikke så bra ut, julehandelen i EU og USA tegner til å bli av det nøkterne slaget. Sist gang dette skjedde, under finanskrisen i 2008, løste Beijing krisen med verdens største stimuluspakke og et enda større frislipp i bankenes lånerammer. Pengene stimulerte massive offentlige investeringer og styrket statseide selskapers posisjon. Finanskrisen ble med andre ord kurert ved en overdose av gammel medisin, heller enn ved å ta fatt på nødvendige strukturendringer i økonomien.

Som Øystein Dørum og Knut Anton Mork og andre dyktige økonomer peker på, er handlingsrommet for denne type politikk nå begrenset. For selv om Kina har pengene til å kjøre samme pakken i reprise, vil det virke inflasjonsdrivende. Inflasjonen er alt i dag høyere enn det myndighetene er komfortable med i et land der sosial stabilitet er sak nummer 1.

Dersom bortfall av eksportinntekter ikke kan erstattes gjennom investeringer, må en økning i kinesernes eget forbruk til for å få fart på sakene. Man skulle tro at middelklassen ville omdanne Kina til en økonomi der større andel av varer og tjenester ble konsumert på hjemmebane. Paradoksalt nok har det motsatte skjedd, innenlandsk konsums andel av BNP har gått ned – kineserne selv kjøper en mindre del av alt det som lages her.

Det er mange grunner til at det er vanskelig å vri veksten i kinesisk økonomi fra eksport og investeringer til innenlandsk forbruk. En viktig og lite omskrevet årsak er den makten provinsene har over økonomisk politikk. I Kina finnes 15 provinser som hver for seg har økonomier på størrelse med et mellominntektsland. Min hjemprovins Guangdong har som eksempel en økonomi på størrelse med Tyrkia. Når disse store økonomiene konkurrerer på kniven seg i mellom er det lett å bygge på gamle og velprøvde vekstmodeller heller enn å gå inn i strukturendringer Kina sårt trenger. Viljen er den beste og tiltakene mange, men Beijings makt over dette spørsmålet er mindre enn mange tror. Når statsminister Wen minnet om behovet for en ny vekstmodell i Dalian nylig var dette kjente toner for alle som følger kinesisk økonomi. Ønsket om økt innenlandsk konsum har vært et uttalt mål siden 1996.

Foto: kenjonbro / Flickr

Det kan virke som om å snu den kinesiske økonomien er som å snu et tankskip – endatil med flere kapteiner på broen. Det er ingen enkel sak, men det blir stadig viktigere for Norge og verden at det lykkes.

I fjor økte antallet kinesiske gjestedøgn i Norge med 51 prosent. I år ligger vi an til å slå alle rekorder. 

Det er ikke dørgende sommerstille på kontoret mitt her i Guangzhou. Det kommer nemlig stadig bokser inn – bokser fulle av visumsøknader fra kinesere som vil på ferie til Norge. I sommer har vi sett en kraftig vekst i antallet visumsøknader i Kina. Økningen i turistvisum til Norge ligger opp mot 100 prosent i forhold til i fjor – som altså også var et meget godt år. Kollegaene i visumseksjonene har arbeidet på spreng gjennom kvelder og helger, og vi har gledet oss over det som er et gjennombrudd for Norge som destinasjon for kinesiske turister. 

Dette er gode nyheter for reiselivsnæring, restauranter og forretninger i Norge! Basert på tall fra Global Refund er det ingen andre som legger igjen mer penger enn kineserne på sine hektiske besøk til Norge, som gjerne også rommer snarvisitter til Danmark og Sverige. 

Norske fjorder og fjell – som Lofoten – er svært populære reisemål for stadig flere kinesere. (Foto: Wu Zhiwei )

Vårt fortrinn er nærheten til vakker, ren og dramatisk natur. Dersom du til daglig har tilhold i en kinesisk storby forsterkes inntrykkene av fjorder, fjell og lyse kvelder. Potensialet for at Norge skal kunne tiltrekke seg en større andel av den kinesiske middelklassen er formidabelt. Men vi kan bli flinkere på produktutvikling, på tilpasning til kinesiske behov. Kinesiskspråklige guider, informasjon og nettressurser på kinesisk er et must. Mange reiselivsaktører har skjønt dette, men mer kan gjøres. Innovasjon Norge er på ballen, se link til deres kinesiske utgave av Visit Norway. 

Hvis du driver en restaurant eller en forretning på en turistdestinasjon i Norge, skal du få et gratis tips: Tilby sommerjobb til en norsk kinesisk-student, eller kontakt en av de mange kineserne som studerer i Norge. Sett deretter opp et skilt i vinduet som sier noe slikt som – ”Velkommen – vi snakker kinesisk!”. Den investeringen vil betale seg på rekordtid.   

Utenlandske turister i Norge handler varer og tjenester for 30–40 milliarder i Norge hvert år. Reiselivsnæringen representerer under fire prosent av vårt bruttonasjonalprodukt. Jeg er overbevist om at dette tallet er på vei opp, og at dette er en av næringene vi skal leve av etter oljen.

Innovasjon Norge, utenriksstasjonene og næringen selv står på i Kina for å øke interessen for Norge som reisemål. Mye bra gjøres, men vi konkurrerer med hele verden. Jeg vil derfor si meg enig med Olav Thon og andre som i sommer har pekt på at en enda større satsing vil betale seg. 

Den kinesiske middelklassen kan være på størrelse med hele EUs befolkning i 2025. Foreløpig ser vi bare begynnelsen på deres utferdstrang. La oss legge til rette for at riktig mange av dem setter kursen mot nord.

Noe av det morsomste jeg gjør er å vise frem noe av det vi virkelig kan godt i Norge. Vi kan ikke alt, men det er altså noen ting der vi er i front, selv i en global sammenheng. At det blant annet dreier seg om offshore og norsk maritim kompetanse har leserne av denne bloggen fått med seg allerede. I tillegg kan det dreie seg om så forskjellige ting som kunstgjødsel, havvind, nettlesere og arkitektur.

I det siste har vi opplevd sterk interesse for norsk arkitektur i Kina. Vi har ridd på bølgen og forsøkt å forsterke interessen, blant annet ved å sende toneangivende arkitekter og journalister til Norge. 

Forrige dagen fikk vi den beste hjelpen vi kunne drømme om av Robert Greenwood, en av Snøhettas seniorpartnere. Robert dro en flott presentasjon av Snøhettas signaturprosjekter og viste seg som en strålende og engasjert formidler. Han holdt to forelesninger – og om kvelden samlet vi våre beste kontakter innenfor arkitektur og byggebransje til en middag hjemme. 

Det ga mening å snakke om arkitektur midt i Pearl River Delta – formodentlig ett av områdene i verden der de fysiske omgivelsene er blitt mest forandret de siste tretti år. Området preges av generiske høyhus bygget i rekordfart, men nå er Guangzhou og Shenzhen også blitt en lekegrind for stjerne-arkitekter som får være med å oppfylle byenes ambisjoner gjennom bygg som Guangzhous verdenskjente nye operahus, tegnet av Zaha Hadid. 

Da jeg stod hjemme og hørte på Robert Greenwood, tenkte jeg at nå presenterer vi noe norsk som hevder seg – noe som ligger helt i front! Det var en topp dag på jobben, og hyggelige folk også, se bildet.  

Snøhetta har store prosjekter blant annet i USA og Midtøsten, men foreløpig har de ikke gjort noe i Kina. Det må vi forsøke å gjøre noe med!

Språket er den største barrieren for kontakt mellom Kina og omverdenen. Jeg må medgi at mange av mine samtaler ender i ”ting bu dong” – jeg forstår ikke. Etter hvert vil det være et større problem for oss enn for kineserne. 

Om lag en milliard mennesker snakker mandarin, det vakre kinesiske riksmålet. Først når man behersker mandarin kommer man bak det laget av fortolkning som enhver oversettelse til andre språk innebærer. Jeg ble minnet om det i et møte i dag. Et spørsmål stilt på engelsk om kinesiske investeringer i utlandet ble besvart som om spørsmålet dreiet seg om problemer knyttet til utenlandske investeringer i Kina.

God dag mann økseskaft, altså, selv om en meget kompetent oversetter stod for tolkingen. Det fikk meg til å tenke på hvor mange ganger mitt eget budskap er blitt forvrengt, og hvor grunn min egen forståelse noen ganger må være. Jeg lovet meg selv å bli flinkere til å gjøre lekser før mine ukentlige språktimer. Jeg synes nemlig det er ganske gøy å lære kinesisk, og kinesernes positive respons på selv nokså hjelpeløse forsøk er rørende.   

Heldigvis for oss lærer mange kinesere engelsk med stor iver. Engelskkunnskaper åpner attraktive vinduer, blant annet til godt betalte jobber. Det er antakeligvis flere kinesere som lærer engelsk enn det er innbyggere i USA og Storbritannia til sammen. 

Av dette kan man slutte to ting – det ene er at engelsk befester sin stilling som verdensspråk – språket som majoriteten av verdens befolkning anser som nøkkelen til kommunikasjon over landegrensene. En slags hjemmeseier for Vesten, med andre ord. Den andre slutningen er at mange kinesere etter hvert vil beherske både engelsk og mandarin. Med dette vil mange kinesere kunne spille godt på begge banehalvdeler, mens mange av oss engelskspråklige fortsatt vil bero på et annenhånds, fortolket inntrykk av hva som egentlig foregår i dette viktige landet. Slikt kan det fort bli borteseier av. 

Derfor er jeg urolig over det lave antallet norske studenter i Kina. Av Ansas hjemmesider forstår jeg at det i år er 25 norske studenter som tar hele sin universitetsutdannelse her. Det tilsvarende tallet for Australia er 1402. For hver student som tilfører landet vårt kunnskaper om kinesisk språk, kultur og levevis er det altså over femti som kommer hjem med forbedret engelsk og kunnskap om livet i Australia. Det er gode læresteder og interessante erfaringer å gjøre seg i Australia, men det er vanskelig å være uenig i at kunnskap om Kina er en mer kritisk faktor for Norges konkurransekraft. 

Det er også et faktum at norske arbeidsgivere ikke synes å verdsette kompetanse i kinesisk språk. Det krever språkbegavelse og års hard innsats å bli flytende i mandarin, det er ikke noe man kan forventes å ta ved siden av en annen grad. Likevel står ikke norske eksportbedrifter i kø for å ansette nordmenn med kinesisk. Det burde de!

Jeg har diskutert dette med den dyktige lederen for Ansa, Kristoffer Moldekleiv. Han deler min bekymring og sier at en viktig del av årsaken til det lave antallet norske studenter i land som Kina og India er at det ikke gis støtte til å ta det første året av en bachelorgrad i ikke-vestlige land.

Hvordan dette kan være politikken i Asias hundreår får meg til å avslutte der jeg begynte – Ting bu dong!

 Jeg lever omgitt av Kinas eventyrlige vekst. At en statsstyrt økonomi er så fremgangsrik er et paradoks for oss som har tenkt på markedsøkonomien som den beste måten å organisere økonomien på. En viktig årsak til at det går så godt er inntekter fra salg av land. I fjor anslås lokale myndigheter å ha solgt land for om lag 2300 milliarder NOK. Trolig er dette lokale myndigheters viktigste inntektskilde.

Om seks måneder ligger kanskje to nye høyhus på marken jeg ser fra treningssenteret.

Jeg tenker på dette når jeg har trent om morgenen. Fra taket av treningssenteret ser jeg et stykke jomfruelig mark som snart skal gjøre noen rike, se bildet. På nabotomten av samme størrelse står det to 40-etasjers boligblokker med kanskje 800 leiligheter i hver. Kvadratmeterprisen her nærmer seg 40.000 pr. kvadratmeter, og byggekostnadene er lave. Fortjenesten vil ligge i milliardklassen, selv etter at de som bodde i de lave blokkene som stod her før har fått erstatning.
 
Tenk deg at du er ordfører i Oslo, og at du i 1978 eide absolutt all eiendom i byen. For å skaffe penger til en slunken kasse begynte du med å selge Majorstua og Frogner. Noen år etter solgte du Briskeby, Grefsen, Helsfyr og Bryn. Og ettersom Oslo vokste så enormt raskt var snart Asker, Skedsmokorset og Sørkedalen like mye verdt som sentrumsområdene. For å få en ordentlig del av kaka satte du opp utviklingsselskapet Dobbel Lykke AS som bygget ut en del av tomtene med høyhus på over 40 etasjer. Til overmål lånte du bare tomtene bort, alle ville tilfalle kommunen igjen etter 80 år, uten at det syntes å redusere prisene. En stadig rikere befolkning kjøpte flere og flere leiligheter i fravær av andre investeringsalternativer. Kommunekassen ble etter hvert breddfull, selv etter at du hadde bygget metrolinjer og veier over det hele. Dream on, Fabian Stang!
 
Dette har vært realiteten for lokale myndigheter i pressområdene langs kysten i Kina, og nå begynner landprisene og bli ganske hyggelige innover i landet også. Det skaper en interessemotsetning mellom sentrale og lokale myndigheter. Det brennhete boligmarkedet bekymrer lederskapet i Beijing. Det skjønner jeg godt, når prisen for én kvadratmeter boligareal i noen områder ligger godt over en gjennomsnittlig industriarbeiders årslønn. Omsatt til norske forhold ville det rundt regnet svare til at en 50 kvadratmeters leilighet ville koste 20 millioner kroner. Lokale myndigheter, på sin side, som har doblet sine inntekter fra eiendomssalg de siste par årene, har ikke noe mot at inntektsstrømmen fortsetter. Beijing har likevel satt foten ned, og blant annet pålagt lokale myndigheter å bedrive sosial boligbygging.
 
Jeg begynte med å si at den kinesiske økonomiens suksess kan være et paradoks. For var det ikke sånn at statlig eierskap og styring var dårlig butikk? At staten ikke kunne være en god eier? Eller var det sånn at staten som eier ble diskreditert i Norge når styringen ivaretok ikke-forretningsmessige hensyn, mens den kinesiske staten styrer som morselskapet i et konsern? En ting er sikkert – inntektene fra salg av land er en viktig del av Kinas blendende suksess.

Jeg kommer tilbake med rapport og bilder fra tomta ved treningssenteret. Tar jeg ikke feil står det to høyhus der om seks måneder.

Utlendinger som besøker Kina sier nesten uten unntak – åh, var det sånn Kina var, det var noe helt annet enn jeg ventet! Det samme skjedde med meg da jeg kom til Kina første gang. Bildet av Kina på netthinnen ble utfordret av et langt mer moderne og sammensatt og land enn jeg hadde maktet å forestille meg. 

Til og med kineserne synes det er vanskelig å følge med. Det er umulig å fange et stillbilde av et land som forandrer seg så fort. Som utlendinger vet vi i tillegg lite om Kina – og vår kunnskap er farget av stereotypier. Jeg tror Kina er blant de land i verden der spriket mellom virkeligheten og omverdenens persepsjon er størst. 

Dette vet kinesiske myndigheter. De vet også at Kinas tilbakekomst som supermakt skaper usikkerhet i mange leire. Derfor legger de store ressurser i å fortelle historien om Kina på egne premisser. Det er lenge til vi glemmer OL og Expo. Kultursektoren er et viktig satsingsområde i den tolvte femårsplanen. Det satses stort for å gjøre kinesiske CCTV og Xinhua til nye CNN og Reuters. Det er opprettet om lag 500 Confucius-institutter i verden for å fremme kunnskapen om kinesisk historie, språk og kultur – vi har vårt i Bergen.  

I dag har jeg brukt litt tid på å se på to filmsnutter – en kort og en lang, der Kina forteller hvem kineserne er. Begge spres på nettet, den korte har nylig gått på storskjerm på Times Square i New York, se bilde. 

Det jeg liker med filmene er at de betoner enkeltmennesker. De skildrer Kinas unike kapital – verdien av  1,3 milliarder menneskers tanke- og skaperkraft. Vi blir minnet på at kineserne er forskjellige – at variasjonsbredden i livssituasjon og ressurser er enorm. Det beste svaret på hvem kineserne er at de er mange forskjellige mennesker. 

Den lange filmen sier en del om Kinas politikk, også om sidene av den som er omstridt i Vesten. Den understreker det vi vet – at Kina følger sin egen utviklingsvei. Filmene er reklamefilmer – akkurat som våre tilsvarende filmsnutter. Mine venner her sier at filmene på noen områder skildrer situasjonen Kina beveger seg mot, men at det for mange fremdeles er en lang vei dit. 

Klikk og se på filmene her, den korte har du i hvert fall tid til. Kanskje vil din oppfatning av Kina endres. Både vårt syn på Kina, og kinesernes syn på oss, har betydelig innslag av ”oss og dem”. I tiårene fremover, når Kina vil komme oss nærmere økonomisk, politisk og kulturelt, blir det viktig å forstå Kina på dets egne premisser – uten å oppgi det vi selv står for. 

Jeg forsøker å bidra, ved å fortelle kineserne om Norge, og nordmenn om det moderne Kina. Jeg synes jeg er heldig som har en sånn jobb! 

Og forresten, enda bedre enn filmsnutt er å se selv. Velkommen til Kina – jeg garanterer at du vil bli overrasket! 

• Kort snutt, som på Times Square. 
• 17 minutter film.

I helgen var årets to politiske stormønstringer over i Beijing – møtene i folkekongressen og det kinesiske folks rådgivende konferanse, CPPCC. Møtene vedtok den tolvte femårsplanen, styringsdokumentet som ikke lenger er tradisjonell planøkonomi, snarere et veikart for Kinas utvikling. 

Vi har merket oss særlig to av budskapene i den nye planen, fordi de retter seg mot to av Kinas utfordringer – og fordi de er relevante for samarbeidet med Norge: Vektleggingen av ”inkluderende vekst”, og storsatsingen på fornybar energi. 

Kina har nå større forskjeller mellom fattig og rik enn USA. Dette er en situasjon som ikke underbygger langsiktig stabilitet. Vektleggingen av ”inkluderende vekst” er derfor et viktig signal, og en sentral del av testamentet til lederduoen Hu Jintao og Wen Jiabao. Forhåpentligvis kan vi bidra på vårt vis gjennom diskusjonen som pågår mellom norske og kinesiske fagmiljøer om velferdsordninger og fordelingsspørsmål. 

Kinas satsing på fornybar energi er imponerende. Ambisjonen er dels å dekke en større del av Kinas eget energibehov, dels å tilby verden ledende teknologi.  Det har blitt sagt at mens Kina gikk glipp av de to første industrielle revolusjonene – mekaniseringen og den kommunikasjonsteknologiske – har de satt seg fore å vinne den tredje: lavkarbonøkonomien. 

Når Kina satser, er tallene vanskelige å gripe. Før jeg kom til Kina tenkte jeg på Donald og onkel Skrue da jeg hørte om trillioner. Nå vet jeg at tall med tolv nuller bak seg er reelle anslag på Kinas strategiske kraftsamlinger. Totalt sett ønsker Kina å investere 5.000.000.000.000 yuan (dvs. omtrent det tilsvarende i norske kroner) i energiutbygging over de neste ti årene. Innen 2020 skal ikke-fossil energi utgjøre 15 prosent av energimiksen. Det meste av dette dreier seg om vann, sol og vind, men Kina planlegger også 77 nye atomkraftverk i tillegg til dagens 13 – om ikke den siste ukens hendelser i Japan skulle få dem på andre tanker. 

Denne typen satsinger fra Kina, muliggjort av en statsstyrt økonomi, ressursene og viljen til å gjenvinne en ledende posisjon, kan virke litt overveldende for land som Norge. Møtet mellom den kinesiske og norske økonomien er et møte mellom to meget ulike systemer. I vårt land er stat og næringsliv to sfærer, her er størsteparten av næringslivet statens redskap. Vi ble sist minnet på det ved oppkjøpet av Elkem. For norske private eiere antar jeg det – rimeligvis – primært handlet om økonomiske overlegninger. For staten Kina handlet det også om langsiktige politiske og industrielle mål.   

Det har ingen hensikt å frykte Kina, vi må heller komme Kina i møte. Kinas utvikling åpner store muligheter for Norge. Vi har gode muligheter til å fortsette å ta del i Kinas vekst dersom vi følger med i timen. 

Når det gjelder energi og klima, er Kinas politikk et bidrag til global styring, eller ”global governance”,  som verden virkelig trenger. Det er trolig satsinger av størrelse og styrke som Kinas som må til for å unngå global miljødegradering. 

**

Jeg vil slutte denne gangen med å sende en varm tanke til Japan, til alle japanere rammet av den siste ukens hendelser, og til de av mine kollegaer og andre som står på for å ivareta nordmenns sikkerhet.