Mes Aynak ligger i et vakkert, karrig og ulendt fjellområde om lag 50 kilometer fra Kabul. Mes Aynak betyr ”Den lille kobbergruven”, men dette er ingen liten kobbergruve. Mes Aynak inneholder verdens nest største kobberreserve. Men under sand og grus finnes også store arkeologiske skatter fra den tiden da det meste av Afghanistan var buddhistisk.

For om lag 1800 år siden utviklet dette området seg til et av datidens største sentra for kobberutvinning. Samtidig utviklet det seg et buddhistisk kultursentrum rundt dette viktige stedet for kobberutvinning. I de siste årene har Mes Aynak igjen trukket til seg oppmerksomhet – både som kilde for kobberutvinning og som fascinerende sted for arkeologiske funn.

Utgravninger i Mes Aynak

Arkeologer har nå begynt å avdekke lagene av sivilisasjon som har holdt til i dette området, og man er ennå ikke sikre på hvor langt tilbake i tid man har utvinnet kobber fra Mes Aynak. Så langt har man gravd seg ned i sivilisatoriske lag og kommet fram til 200 år etter Kristus.

Omar Sultan er visekulturminister i Afghanistan og han er en av de mange heltene i dette landet. Han er utdannet klassisk arkeolog i Hellas og har i dag hovedansvar for de mange arkeologiske utgravinger som foregår i dette landet, inkludert i Mes Aynak.

Sammen med min kollega Iselin, Omar Sultan og leder av NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim, professor Axel Christophersen, besøkte jeg nylig Mes Aynak. Det ble en reise jeg ikke kommer til å glemme.

Før Afghanistan ble muslimsk land var buddhismen den dominerende religionen. Mellom det tredje og niende århundre fantes det en rik buddhistisk kultur i det meste av Afghanistan. Mes Aynak var et særlig velstående område og rikdommen skyldes kobberutvinningen. Pilegrimmer strømmet til området.

Flere templer og bylignende områder er utgravd og flere finnes. Gravplyndrere har dessverre forsynt seg godt før området ble sikret. Mange skatter er stjålet, men mye finnes fortsatt under lag av sand, stein og jord. Om lag 50 arkeologer og nær 1000 hjelpere arbeider sent og tidlig i det som er en av verdens største pågående arkeologiske utgravinger.

For her konkurrerer arkeologiske rikdommer mot mineralrikdommer. Eksperter anslår at det finnes enorme kobberverdier i fjellene. I følge BBC kan gruvedriften gi den afghanske staten årlige inntekter på om lag 1,2 milliarder USD årlig i mange år framover, og det er mange penger i Afghanistan.

Den afghanske staten har solgt rettighetene til kobberutvinning til et kinesisk gruveselskap. I 2014 skal kobberutvinningen etter planen starte. Når gruvedrift igangsettes vil det som måtte være igjen av skatter bli begravd i enorme dagbrudd. Arkeologer kjemper nå mot tiden for å bevare mest mulig av de kulturskattene som fortsatt ligger nedgravd i jorden.

Afghanistan trenger sårt inntekter og man kan forstå at hensynet til landets velferd teller tungt. Andre mener at tiden fram til 2014 er altfor kort til å foreta en forsvarlig utgraving.  Det er også de som mener at området er et verdenskulturminne som bør beskyttes mot gruvedrift for all fremtid.

Osama bin Laden opprettet en treningsleir for Al Queda i Mes Aynak og her ble terroraksjonene mot USA planlagt. Området er fortsatt Taliban-infisert og det er noe av grunnen til at en stor styrke på om lag 1600 soldater beskytter det vel 400 000 kvadratmeter store området.

Arbeidet ledes av Kulturministeriet med bistand fra Det nasjonale instituttet for arkeologi og en fransk arkeologiorganisasjon (DAFA) som har operert i Afghanistan siden 1920-tallet. En mengde buddhisttempler, veggmalerier, tre- og terrakottastatuer av buddha og munkeceller er avdekket og tusenvis av ulike praktfulle gjenstander er funnet så langt.

De mest verdifulle gjenstandene er utstilt i Nasjonalmuseet i Kabul. Det er også planer om å opprette et særskilt museum i nærheten av Mes Aynak for å huse de mange verdifulle og historisk viktige gjenstandene som etter hvert graves ut.

Tore Hattrem og følge studerer landskapet

De to arkeologene Omar Sultan og Axel Christophersen finner fort tonen. De tråler entusiastisk mellom utgravingene i det tørre og karrige fjellandskapet. Jeg prøver å henge med i fagdiskusjonen, men faller ofte av. Jeg forstår ikke alt, men kanskje nok.

Jeg ser ut over landskapet på de mange utgravingene som pågår samtidig. Jeg ser at lag av sivilisasjon graves ut fra tiden før islam kom til Afghanistan. Jeg ser en fortidskultur komme til syne som ville gjøre hvilken som helst kulturnasjon stolt. Og det er da jeg tenker at dette kanskje kan hjelpe det afghanske folk til å finne fram til hvem de er, hva som binder dem sammen og hvilken framtid de bør stake ut for seg selv.

- Vil du være med til Badakhshan-provinsen?, spurte min kollega Aly Mawji en dag. Aly leder Aga Khan-stiftelsen i Afghanistan, en viktig samarbeidspartner for ambassaden på bistandssiden. Aly hadde også invitert ambassadørene fra Australia, Russland, Tyskland, USA og vi takket alle ja til tilbudet. 

USAs ambassade stilte sjenerøst eget fly til disposisjon for reisen til provinshovedstaden Faizabad. Jeg var overrasket da flyets kaptein ønsket meg velkommen på flytende norsk. Han het Arild og var født og oppvokst i Moss, men hadde senere flyttet til USA og var nå amerikansk statsborger. 

Været var strålende og skyfritt, og Arild førte flyet lavt over fjellene mot provinshovedstaden Faizabad. Den vakre fjellprovinsen i nord med grense mot Tadjikistan, Pakistan og Kina er på størrelse med Danmark og består hovedsakelig av fjell og med fruktbare dalområder innimellom. Vi satt klemt mot flyets vinduer og beundret det spektakulære landskapet den snaue timen turen varte. Arild leverte varene. 

Representanter fra Australia, Russland, USA, Tyskland og Norge blir mottatt i Faizabad. Foto: Ambassaden i Kabul

Provinsguvernør Dr. Shah Waliullah Adeeb ønsket oss velkommen på flyplassen sammen med militære og sivile representanter for det tyske ”Provincial Reconstruction Team”. Tyskland har ansvaret for sikkerhet i Badakhshan sammen med afghanske myndigheter. Norge er blant de største bistandsyterne til Badakhshan, etter Tyskland og USA.  

- Badakhshan er en av Afghanistans fattigste provinser. Taliban utgjør ingen stor trussel for oss her oppe, men vi trenger alt – veier, elektrisitet, infrastruktur, skoler, helseklinikker og støtte til landbruket, sa guvernøren. Guvernør Adeeb er glad for å møte meg. Han forteller entusiastisk om Norge og sine mange besøk til sin bror som er norsk statsborger og som bor i Oslo med sin familie. 

Tyske myndigheter har gjort mye for å bedre situasjonen i Badakhshan, men mye gjenstår. Tyskland og Aga Khan inviterte oss til å vurdere støtte til et omfattende prosjekt for å fremme lovlig grensetrafikk mellom Afghanistan, Tadjikistan og Pakistan. 

Norge støtter allerede tilsvarende prosjekter langs grensen mot Tadjikistan.

Tanken er å bedre sosial og økonomisk infrastruktur for folkene som bor i disse  utilgjengelige grenseområdene. 

- De samme etniske gruppene bor på begge sider av disse grensene. Ofte har de familie i nabolandet og for dem oppfattes grensen som kunstig og knapt uten veier og broer for å kunne komme over til venner og familie på den andre siden, sa Dr. Najm fra Aga Khan-stiftelsen. 

- Ofte er det langt kortere til et marked og helseklinikk på den andre siden av grensen enn å reise til egen distriktshovedstad. Vi må bidra til å knytte disse samfunnene sammen gjennom muligheter for enkel og lovlig grensepassering. Det vil bidra til økonomisk og sosial utvikling, sa Aly Mawji.  

Vi besøkte også sykehuset i Faizabad for å høre om helsesituasjonen i provinsen og de tiltak som nå gjennomføres. Sykehuset er finansiert av Tyskland, USA og Norge. 

Helse og utdanning er de to sektorer der den nye afghanske staten har lykkes best.

Helsesektoren er på vei mot en integrert institusjonskjede fra enkle helseposter til relativt velutstyrte regionsykehus, ofte i partnerskap mellom offentlige og private aktører. 

Sykehusets helt nye barne- og gynekologiavdeling er en del av Aga Khans og Norges satsing på å redusere Badakhshans barsel- og spebarnsdødelighet, som er blant verdens høyeste. Vi snakket med Dr. Hajira Zia Baharestani som er sjefsgynekolog på sykehuset. Hun kalles alle jordmødres mor i Badakhshan. I hele sitt yrkesaktive liv har hun kjempet for å utdanne nok jordmødre. 

- Badakhshan trenger alt, men det aller viktigste er å få ned barsel- og spedbarnsdødeligheten. Vi begynner å se resultater av satsingen. Dødeligheten er nå raskt på vei ned, sier Dr. Baharestani. 

På vei tilbake over Hindu Kush-fjellene ser jeg ned på det vakre fjellandskapet i Badakhshan, som nesten skaper illusjon om ren idyll. Jeg forstår at folket i Badakhshan er stolte av den vakre provinsen. Samtidig ser jeg også at den spredte befolkningen med skrint landbruk i uveisomme daler må være en utfordring for de som er satt til å tilby befolkningen helt nødvendige offentlige tjenester. 

Uansett hvilken vei Afghanistan velger, så må noe gjøres med det enorme fattigdomsproblemet slik jeg opplevde det på reisen til Badakhshan. Til dette vil landet trenge støtte fra det internasjonale samfunn i mange tiår framover.

Det skulle bli en hyggelig dag. Et afghansk jentefotballag som hadde deltatt i Norway Cup for første gang skulle komme til lunsj. Lunsjen ble da også svært hyggelig, men det snudde brått til en utrivelig ettermiddag og kveld for oss alle.

Fotball er ingen utbredt sport i Afghanistan, og jentefotball er mildest talt uvanlig. Under lunsjen holder jeg en tale for jentene om det å være rollemodell for sportsinteresserte afghanske jenter og at ambassaden er stolt av å ha finansiert og støttet deres reise til Norge. Men det var som å snakke til menigheten.  

 – Vi tapte kampene i innledningsrunden. Vi møtte dyktige motstandere med gode trenere og som hadde spilt lengre enn oss. Men det viktigste for oss var at vi demonstrerte vår rett – som afghanske jenter – til å spille fotball, og det var det viktigste for oss. Det var vår seier, sa Zarha som snakket på vegne av fotballaget. De forsto naturlig nok bedre enn jeg hva som drev dem.

Jentelaget fra Norway Cup på besøk i ambassaden i Kabul. Foto: Ambassaden

Dagen tok en brå vending – både for jentelaget i fotball og ambassadens ansatte etter at besøket var over. Foto: Ambassaden

Lunsjsamtalen tar slutt, vi sier farvel og jentene går ut i gaten gjennom de tunge jernportene som beskytter ambassaden. Idet de kommer ut, går det av en kraftig eksplosjon noen hundre meter unna. Jentene frykter det verste og hamrer på porten og ber om å få komme inn igjen. Vi slipper dem inn så fort det lar seg gjøre.

Etter noen minutter får vi vite at en gruppe opprørere har forskanset seg i en bygning om lag to kilometer fra ambassaden. De retter geværild og skyter raketter mot  nærliggende myndighetsinstitusjoner og USAs ambassade. En av rakettene slår ned i nærheten av oss.

Så fort jentene er i sikkerhet, setter vi i gang det vi har trent på utallige ganger. Vi går fra å være en ambassade til å bli en kriseorganisasjon.

Vi etablerer kontakt med UDs operasjonssenter og krisestabsleder. Vi kjenner fortsatt ikke omfanget av angrepet, men vi er rolige for vi vet hva som skal gjøres. All vår fokus er å beskytte liv – våre egne, de lokalt ansatte og nordmenn i Kabul. Dernest sikre sensitiv informasjon og eiendom.

Vi går i høyeste beredskap, sikrer ambassadeområdet, vi søker å få kontakt med alle nordmenn vi vet om i Kabul-området, og vi mottar løpende informasjon om utviklingen i terrorangrepet og oppdaterer UD jevnlig. Alle ambassadens ordinære oppgaver legges til side.

Sandra har nettopp tiltrådt som stedfortredende sikkerhetsrådgiver. I dag må hun i ilden. Vår faste sikkerhetsleder Even har noen velfortjente hviledager i Dubai. Og Sandra mestrer oppgaven med glans. Hun og Viggo legger all relevant informasjon inn på UDs interne e-krisestyringsverktøy.  Her kan alle berørte i UD være samtidig informert, samt legge inn informasjon om utvikling og tiltak.

Flere på ambassaden har tjenestegjort på ambassader i land rammet av krig og terror. Det vi har lært er at man ikke kan avlære å bli redd. Man skal bli redd når man kan hører granateksplosjoner og skudd i nærheten. Det motsatte er unormalt. Men vi kan lære å beherske frykten og opptre effektivt og fornuftig selv i situasjoner der vi trodde vi skulle bli handlingslammet. Og her er det bare øvelse, drill og ferdigheter som gjelder.

Mye er skjedd med UDs evne til å håndtere kriser siden tsunamien i 2004 og angrepet mot hotell Serena i 2008. Vi er blitt mye bedre, takket være målbevisst satsing, etablering av kriseorganisasjoner og vekt på opplæring, øvelse og ferdigheter. Og det merkes godt hos oss denne dagen.

Ut på kvelden avtar skuddvekslingene. Vi får melding om at det fortsatt er en til to opprørere igjen i bygningen de har forskanset seg i, men at bygningen er omringet. Det er bare et spørsmål om tid før afghanske sikkerhetsstyrker har situasjonen under kontroll.

Foreldre har kommet til ambassaden for å hente jentene. Vi sier farvel og de takker oss for at de fikk beskyttelse under angrepet. – Det skulle bare mangle: det er jo tross alt vi som inviterte dere hit, sier min kollega Grete.

Når jeg nå noen uker etter ser tilbake på denne dagen, er det ett inntrykk som sitter igjen som overskygger alt annet. Det er Zarhas fortelling der hun insisterer på sin rett til å spille fotball. Vi opplevde et terrorangrep som brakte frykten fram i oss alle. Men dette overskygger ikke Zarhas tale og hennes absolutte krav om et verdig liv som for henne også innbefattet retten til noe som for oss så selvfølgelig som å spille fotball. Og det er Zarha og de mange andre som tenker som henne som i økende grad vil forme Afghanistans framtid.

Da Taliban-regimet brøt sammen høsten 2001 etter få ukers krig mot USA, sto Afghanistan uten hær og politi. USA, og senere det internasjonale samfunnet, overtok ansvaret for landets sikkerhet. Innen utgangen av 2014 skal Afghanistan igjen overta det fulle ansvaret for egen sikkerhet og en ny stor afghansk hær er nå under oppbygging. Nylig besøkte jeg hærens sentrale opplæringsleir i Kabul sammen med min kollega Stig, som er ambassadens forsvarsattaché.

General Karimi er landets hærsjef. Han forteller om hvordan hæren nå gradvis bygges opp med bistand fra det internasjonale samfunnet og særlig USA.  – Hæren består nå av 169.000 offiserer og soldater, og målsettingen er å komme opp i 195.000 innen oktober 2012. Det er nivået vi tar sikte på å holde i årene framover, sier Karimi.

- Soldatene får to måneders grunnleggende opplæring før de utplasseres i hæravdelinger rundt om i Afghanistan, hvor opplæringen fortsetter, framholder Karimi.

Den afghanske hæren er under opplæring - for å ta ansvar for egen sikkerhet. Foto: Nato

I tolv spesialiserte våpenskoler får offiserer og soldater opplæring i samband, logistikk, transport, militærpoliti, osv. De nordiske landene har et særlig ansvar for å bidra til å bygge opp en moderne militær sambandsskole der flere norske offiserer underviser. Norske offiserer jobber også ved en ingeniørskole i Nord-Afghanistan. Neste år skal det opprettes et militærakademi etter modell av eliteinstitusjonene Sandhurst i Storbritannia og West Point i USA.

- Vår nye hær skal ikke bare kunne stå i mot og bekjempe opprøret fra Taliban. Den skal også være i stand til å avskrekke angrep over våre grenser. Hæren skal kunne forsvare vår territorielle integritet, sier Karimi.

Ifølge Karimi har ikke hæren problemer med å skaffe nok rekrutter, men altfor mange soldater slutter etter kort tid eller er på lengre ulovlige tjenestefravær. En annen stor utfordring er ganske uvant for oss i Norge. Svært få av rekruttene kan lese og skrive.

Vi møtte major Neal i Natos enorme opplæringsmaskin i Afghanistan som forteller oss om sitt arbeid for å bygge opp hæren. – Blant nyrekrutterte soldater kan bare 15 prosent lese og skrive på 1. klassenivå. I løpet av 250 timers undervisning kommer de fleste soldatene opp på 3. klassenivå, som er et minimum for at en soldat skal fungere i en moderne hær, forteller major Neal.

I løpet av dagen viser de afghanske soldatene fram sine grunnleggende militære ferdigheter. Mange er knyttet til våpenbehandling. På en standplass er det et 20-talls kvinner som demonstrerer ferdigheter med pistol.

Det er et politisk mål at den nasjonale hæren skal være etnisk og geografisk representativ for befolkningen. Hæren har i dag en sammensetning av pashtunere, usbekere, tadsjikere og hazaraer som er rimelig representativ. Problemet har vært å rekruttere pashtunere fra Talibans kjerneområder sør i landet.

Pashtunerne i de sørlige provinsene utgjør 17 prosent av befolkningen, men siden 2009 er kun 1,5 prosent av rekruttene til hæren fra disse områdene. En viktig grunn til dette lave tallet er nok frykten for represalier fra Taliban.

”Hvis du snakker med vanlige folk i Kandahar, så tror de at regjeringen vil bli styrtet innen en uke eller to. Folk i dette området er fortsatt trollbundet av Taliban. Ikke bare tror de at Taliban er sterkere enn myndighetene, men også at etterretningen er bedre. Taliban finner fort ut om din sønn eller bror tjenestegjør i hæren”. Dette uttalte parlamentsmedlem Mahmood Khan nylig i et intervju med The New York Times.

Andre kommentatorer vektlegger en blanding av sympati og frykt for Taliban, kombinert med skepsis til sentralmyndighetene i Kabul, som forklaring på rekrutteringsproblemene sør i landet. Ifølge en undersøkelse nylig referert i The Wall Street Journal hadde 92 prosent av unge menn i de sørlige provinsene ikke kjennskap til terrorangrepet 11. september 2001.

Men den viktigste oppgaven for den afghanske hæren i tiden framover er å utvikle en sterk nasjonal identitet hos soldater og offiserer kombinert med vilje til å kjempe for og beskytte den nye afghanske staten.

Noen viser til landets stolte historie og afghanernes evne til å bekjempe okkupanter, og at dette borger godt for den afghanske hærens framtid. Andre peker på at en moderne hær må basere seg på noe annet enn samhold, offervilje og kampevne blant stammebrødre som flere ganger i afghansk historie har bekjempet okkupanter.

En moderne hær er en stor og komplisert organisasjon som krever full lojalitet til staten og vilje til å beskytte alle afghanere for at den skal være effektiv. Og det er dette som er målet for den nye afghanske hæren.

Ved utgangen av 2014 overtar Afghanistan det fulle ansvaret for sin egen sikkerhet. Afghanere vil da være herre i eget hus. De aller fleste norske soldater vil da ha forlatt Afghanistan. Vi kan være stolte av vår militære støtte til et folk som mer enn noen fortjener fred og stabilitet.

I 2007 kom australske Oliver Percovich til Afghanistan sammen med sin kjæreste på leting etter jobb. Forholdet til kjæresten tok etter hvert slutt og han måtte begynne å tenke over hva han skulle gjøre.

Oliver var en entusiastisk rullebrettkjører, og brettkjøring langs Kabuls gater var nyttig i tankeprosessen. Barna langs gatene var nysgjerrig på hva han holdt på med. Først på avstand, så etter hvert nærmet de seg spørrende og med lyst til å prøve rullebrettet selv.

Oliver så at afghanske barn hadde få muligheter til lek og utfoldelse – alt det som vi fra rike land tar som en selvfølge at barn har tilgang til. Han lot barna prøve brettet og etter hvert ga Oliver daglig opplæring i rullebrett for ivrige barn i en nedlagt fontene i Kabuls sentrum.

De lærte seg fort å beherske brettet og ryktet om den morsomme aktiviteten spredte seg fort langs byens gater. Også mange jenter var nysgjerrige, men de ville ikke prøve så lenge det var gutter i fontenen. Oliver bestemte derfor å dele uken opp i gutte- og jentedager. Når jentene fikk øve alene, strømmet de til fontenen.

Oliver forsto at dette ville bli hans oppgave i livet – å etablere en rullebrettskole i et fattig land der knapt noen visste hva et rullebrett var. Hans engasjement fikk etter hvert støtte fra afghanske myndigheter, en gruppe giverland og store internasjonale produsenter av rullebrettprodukter. Den norske ambassaden så at dette kunne bli et viktig tilbud for barn i Kabul og er i dag sammen med Tyskland og Danmark prosjektets viktigste finansielle støttespillere.

I oktober 2009 sto den 1800 kvm store kombinerte rullebrettarenaen og skolen – Skateistan – ferdig. Skateistan handler ikke bare om rullebrett. Olivers idé var å sette rullebrettgleden i sentrum og kombinere dette med andre leke- og læringsaktiviteter.

Durkhanai Stanekzai - en av de unge skaterne i Kabul. Foto: Ambassaden i Kabul

Om lag 300 barn i alderen fem til 17 år fra alle etniske grupper og sosiale lag tilbys i dag opplæring i rullebrett. I tillegg må barna delta i andre alderstilpassede aktiviteter, alt fra grunnleggende lese- og skrivetrening til teater, kunst og opplæring i å ta ansvar og fatte beslutninger. Skateistan har eget skoleråd valgt av barna selv og som fatter beslutninger som vedrører deres egen hverdag.

Forskjellene i livsbetingelsene for barn fra fattige og rike familier er store i Kabul. Til Skateistan kommer barn fra alle sosiale lag. Fattige gatebarn går sammen med barn av velstående hjem. Alle behandles likt, og barna integreres fort på tvers av sosiale og etniske skiller. De lærer å omgås og respektere hverandre på en måte som kan vise vei for et fremtidig, fredelig Afghanistan.

Til høyre: Tamana Razudeen. Foto: Ambassaden i Kabul

Under et nylig besøk til Skateistan deltok min kollega Bjørn og jeg i en lek sammen med de yngste barna. Vi la særlig merke til en av jentene som strålte og gledet seg mer enn de andre over leken. Hun kommer fra en fattig familie og bor i et enkelt skur langs en av Kabuls gater. Skateistan er hennes store glede i livet og hun drar dit så ofte hun får lov. Hun heter Tamana Razudeen, og du ser bilde av henne på denne bloggen. Et slikt ansikt sier mye om hva Oliver har fått til med Skateistan.

- Idrett blant jenter er i det hele tatt uvanlig i Afghanistan og det er nok mange familier som ikke vil tillate sine døtre å komme hit til Skateistan. Samtidig var rullebrett noe helt nytt, og det fantes neppe noe etablert afghansk syn på hva sporten var og om dette passet seg for jenter eller ei. Dette skapte en inngang for mange afghanske jenter til denne sporten, sier Oliver.

Bildet av jenta med rullebrett heter Durkhanai Stanekzai. Hun er ikke bare en dyktig rullebrettkjører, men også en flink elev som nylig mottok et stipend til å studere på en av Thailands beste internasjonale skoler. Skateistan har gitt henne et fundament som radikalt har bedret hennes muligheter.

Så kan man selvfølgelig spørre om hva hjelper ett vellykket prosjekt som kun omfatter 300 afghanske barn når millioner kunne ha behov for tilsvarende tilbud? Slik jeg ser det, har Oliver vist vei ved å utvikle en veldig god idé som møtte de afghanske barna og samfunnets behov. Rullebrett er en sport som fenger, og han har maktet å bygge aktiviteter rundt sporten på en måte som bidrar til barnas utvikling og bryter ned etniske og sosiale barrierer. Det er ikke alltid penger det står om, men driftige folk som Oliver med gode ideer og dypt engasjement. Afghanistan trenger mange flere som Oliver.

Se mer informasjon om Skateistan.

Min forrige kokk forsvant en dag før jul. Jeg er litt usikker på hvorfor, men det er mulig han ble lei av alle kravene om å lage nye, og i hans øyne, vanskelige retter. Etter tre uker ringte han fra nabolandet Tadsjikistan og sa at han hadde giftet seg med en tadsjikisk kvinne og at han tenkte å komme tilbake. Det var imidlertid for sent – jeg hadde allerede ansatt Abdul som ny kokk, og denne bloggen handler om han. 

God mat og vin er etter min mening viktige deler av livet. Vinen skal jeg av gode grunner la ligge i denne bloggen fra et muslimsk land. Som ambassadør har jeg ofte representasjon og derfor også det privilegium å ha en kokk i ambassadens residens. Siden jeg er glad i god mat, er kokken en av de personene som jeg har mye med å gjøre. Hver morgen drøfter vi dagens meny for lunsj og middag, enten det er med eller uten gjester.

Hvis jeg ikke får god mat, mister jeg vekt. Jeg spiser simpelthen for lite. Under en tidligere stasjonering mistet jeg fem kilo på tre måneder fordi kokken ikke lagde god mat. Min kone måtte gripe inn og gi kokken en streng opplæringsplan.

Kokken Abdul klar for Coq au Vin - med hjelp av bl.a. fransk kokebok.

Abdul er 27 år gammel, gift og har to små barn. Abdul er ismaili – en shia-muslimsk sekt som finnes i deler av Afghanistan, særlig i provinsen Badakshan nord-øst i Afghanistan. Ismailene aksepterer at Koranen må tolkes og forstås i den tid man lever. De fleste ismailer i Afghanistan anerkjenner Hans Majestet Aga Khan som sin åndelige leder. Aga Kahn er i disse dager på besøk i Norge. Norge kanaliserer deler av sin bistand til Aga Khan-stiftelsen, som er en av Afganistans beste og mest effektive bistandsorganisasjoner.  

Under Abduls prøvetid merket jeg at det skortet en del på hans ferdigheter og menybredde. Men hans entusiasme og vilje til å lære overbeviste meg om at han var riktig mann på kjøkkenet. Abdul er samvittighetsfull og pålitelig, og han er sjeldent kunnskapstørst. Mellom måltidene leser han bøker, surfer på Internett og lagrer nye oppskrifter. 

Jeg har alltid stusset over at folks vurdering av hva som er god mat er ganske lik, mens evnen og viljen til å lage god mat varierer mye. Jeg har etter hvert kommet til at dårlig mat stort sett er et spørsmål om latskap og mangel på fantasi. Det ligger ikke så mye i mangel på smak som i manglende innsats. Et enkelt råd for å lage god mat er å kjøpe gode kokebøker og så følge oppskriftene til punkt og prikke. Verre er det ikke. 

Derfor gikk Abdul og jeg sammen løs på det som må kunne kalles en gastronomisk dannelsesreise, det vil si å følge matoppskrifter slavisk. Jeg er frankofil i matveien så vi startet med klassiske og smaksrike retter som gir en innføring i grunnreglene i det franske kjøkken. Etter hvert som Abdul behersket den ene klassikeren etter den andre, økte hans entusiasme. 

Nylig ba jeg Abdul lage Coq au Vin. Abdul kjøpte råvarene, og i kapasitetsbyggingens ånd satte vi i gang. Abdul tok seg av kjøtt og kraft, og jeg tok ansvar for grønnsakene. Vi trives begge godt når vi lager mat sammen. Det hersker en stemning av gjensidig respekt og kameratskap på kjøkkenet.

Abdul forstår ikke helt hvorfor jeg er så opptatt av det han betrakter som et håndverksfag. Jeg forteller ham at det å lage mat er den perfekte meditasjon. Matlaging tvinger meg til å gjøre noe konkret. Jeg sier at mennesket ikke er skapt til bare å tenke, snakke og skrive. Et sånt liv bryter med menneskets natur på en grunnleggende måte. Jeg sier at det å lage mat for andre på mange måter er humanisme i praksis og at det å være kokk er et av de mest verdige yrkene man kan ha. Abdul er ikke helt overbevist, men synes å sette pris på det jeg sier. 

Vi nærmer oss slutten på arbeidet med retten. Jeg ber Abdul smake, men han sier at det nok ikke er mulig for han som muslim siden det er rødvin i maten.  Jeg smaker selv og innser at dette er et stort øyeblikk. Han har lagd en perfekt Coq au Vin. Jeg sier til ham at han har bestått svenneprøven og at retten kunne serveres på de beste franske restauranter og at han ville mottatt ovasjoner. Jeg er glad for at min forrige kokk stakk av til Tadsjikistan.   

En takk til tidligere statsråd og leder av Care Norge, Torild Skogsholm, som var gjest under denne kveldens middag og som oppfordret meg til å skrive en blogg om kokken Abdul og hans vei til den perfekte Coq au Vin. 

Vi var fulle av forventninger til reisen til Bamyan på det afghanske høylandet. Allerede under innflyvningen kunne vi se de mange hundre hulene som er hogget ut i en flere kilometerlang, loddrett klippe som vender mot Bamyan by. Mellom det 2. og 9. århundre e.Kr. var Bamyan et viktig buddhistisk kultursete, og på den tiden mediterte flere tusen munker i de mange hulene.

Da vi nærmet oss landing, kunne vi også se restene av Talibans barbariske sprengning av de to buddha-statuene meislet inn i klippen. Den ene av dem var hele 53 meter høy og var inntil Talibans famøse handling verdens høyeste buddhastatue. I disse klippehulene finnes også rester av verdens første oljemalerier, malt mange århundrer før teknikken ble oppdaget i Vesten. Inne i hulene fant flyktninger som gjemte seg for Taliban krukker med flere tusen fragmenter av gamle buddhistiske manuskripter som i dag inngår i den berømte norske Schøyen-samlingen.

Bamyan by ligger godt og vel 2.800 meter over havet i et praktfullt fjellandskap der enkelte av fjellene rager nær 7.000 meter over havet. Mesteparten av provinsen består av fjell, og jorden er stort sett kun dyrkbar i de trange dalene mellom fjellene. 80 prosent av befolkningen i Bamyan tilhører minoritetsgruppen hazara. Som sine iranske naboer i vest er hazaraene shiamuslimer og genealogisk har befolkningsgruppen et visst slektskap med mongolene som hærtok store deler av Afghanistan på 1300-tallet. De fleste afghanere som bor i Norge er hazara.

Bamyan ligner ikke noe annet jeg har sett. Det er noe magisk ved byen og området rundt. Ørkenklima gir fjellene et nakent preg. Det lave skydekket og den store høyden skaper et særskilt klart lys. Vi dro til de fantastiske innsjøene Band-e Amir-havet ca 75 km fra Bamyan by. Seks dypblå vakre innsjøer ligger etter hverandre inne i Hindu Kush-fjellene 3.000 meter over havet. Kjemiske prosesser mellom grunnen og det karbondioksidrike vannet har skapt den helt unike blåfargen. Hadde det vært fred i Afghanistan, ville turister fra hele verden strømmet til Bamyan og innsjøene.

Vi kan nok med rette betrakte Bamyan som periferi i dag, men byen var i sentrum da Silkeveien var den viktigste handelsruten mellom øst og vest. I Bamyan krysset karavaner mellom Europa, Midtøsten, Kina, Sentral- og Sørasia mens det ene dynastiet, imperiet, kalifatet, emiratet eller staten avløste den andre.

Habiba Sarabi er provinsens kvinnelige guvernør. Hun en dyktig og hyggelig politiker som har sittet i stillingen i hele seks år. Hun inviterte oss til middag sammen med hennes nære medarbeidere og et utvalg andre representanter fra det internasjonale samfunn i Bamyan. Hun er kjent for å være en ukorrupt og effektiv politiker. Jeg spør henne hva det er som gjør at sikkerhetssituasjonen er så god i Bamyan sammenlignet med andre provinser.

- Taliban har aldri fått fotfeste blant oss hazaraer. Hazaraene stiller seg fremmed overfor Talibans politikk og husker med bitterhet tidligere brutal behandling. Hazaraene i Afghanistan har måttet tåle mange hundre års diskriminering og undertrykking. Vi hazaraer har lært av historien og de mange feilene som har blitt begått. Fremtiden for dette landet er å utvikle en moderne demokratisk stat som vektlegger sosial og økonomisk utvikling og som gir minoritetene beskyttelse. Taliban vil tilbake til fortiden – til en enklere verden der religionen dominerer alle samfunnsforhold. Vi vil ikke tilbake dit, sa Sarabi.

- Hazaraene har vært flinke til å utnytte de muligheter som den nye staten og konstitusjonen fra 2003 har gitt oss. Hazaraene – og særlig de som bor i Kabul og de andre større byene – strømmer nå til skoler og universiteter som om de frykter at dette vinduet som nå er åpnet for dem skal lukkes for dem en dag i fremtiden. Hazarene er i dag sterkt overrepresentert på Universitetet i Kabul og de sender en større andel jenter på skole sammenlignet med andre etniske grupper. Vår felles historiske skjebne preget av marginalisering og utstøting har skapt et indre samhold som nå er vår styrke. Vi er hardt arbeidende og vi er flinke til å hjelpe hverandre, påpekte Sarabi.

Bamyan er likevel en fattig provins, den ligger avsidesliggende til utenfor landets befolkningssentra, infrastrukturen er dårlig og det er få andre sysselsettingsmuligheter enn i det skrinne landbruket. Fjellandskapet gjør at jordbruk kun kan finne sted i dalførene og det tørre, kalde klimaet tillater kun et begrenset antall nyttevekster. Fortsatt mottar store deler av befolkningen matvarebistand i deler av året.

Jeg spør guvernør Sarabi hvordan hun føler at utviklingen i provinsen går. – Utgangspunktet for Bamyan for ti år siden var dårligere enn i andre provinser på grunn av langvarig diskriminering, neglisjering og dårlig kontakt med sentrale myndigheter. Utdanningssystemet var svært mangelfullt og nedslitt, veier eksisterte knapt. Vi har gjort store fremskritt de siste årene med bygging av 320 nye skoler og med store, pågående veiprosjekter. Det vil nok ta tid, men provinsen har stort potensial innen utvinning av mineraler og satsing på turisme, sa Sarobi.

I flyet på vei tilbake til Kabul ser jeg utover de mektige Koh-i-Baba-fjellene. Jeg ser ned i de høytliggende, trange dalene der et hardt arbeidende og prøvet folk dyrker jorden helt opp til grensen av det klimaet tillater. Hvis det er noen som fortjener betegnelsen ”slitets adel”, så må det være dem, tenker jeg. Fra å være en fattig utstøtt minoritet har hazaraene inntatt plassen som spydspissen for den modernisering som til tross for det pågående opprøret baner seg fram i Afghanistan. Hazaraenes vanskelige historie er snudd til en fordel. De løfter seg selv opp ved å tilpasse seg pågående samfunnsendringer samtidig som de evner til å handle kollektivt når det trengs.

Jeg har ferie i Norge og har bedt ambassadesekretær Ellen Svendsen skrive bloggen denne gangen.

Life’s no life when honor’s left;
Man’s a man when honor’s kept.
Nation’s honor and nation’s fame;
On life they have a prior claim.
With thoughts of these I do remain;
Unvexed with cares of loss or gain.

Khaliullah Khalili (afghansk nasjonalpoet, 1907 – 1987)

”Poesi er livsnødvendig for afghanere. Vi puster det, vi får næring fra den. Vi lærer om oss selv og våre naboer, våre tradisjoner og våre skikker gjennom poesien. Den har alltid vært med oss – gjennom glede og sorg, kriger og fred”, sier Waheed Warasta. Han er en av lederne i den afghanske PEN–klubben, som med støtte fra norsk PEN utgir litteratur på flere av de mange språkene som snakkes i Afghanistan. Hver lørdag morgen er han på nasjonal frokost-tv og forteller om ordtak og uttrykk på dari, den lokale varianten av persisk.  

Selv om Warasta representerer en litterær intellektuell elite i Afghanistan, deler de fleste afghanere hans kjærlighet til diktekunsten. Afghanistan er landet der snekkere pugger verseføtter og kvinner komponerer dikt mens de henger opp klesvasken, sies det.

Under 30 prosent av befolkningen kan lese og skrive i Afghanistan. Da blir den muntlige fortellertradisjonen viktig. Ikke alle kjenner de store nasjonale dikterheltene, men mange kjenner en lokal poet, eller skriver dikt selv som de deler med sine nærmeste. De pugger utenat lange remser og deklarerer dem til hverdag og til fest.  Private poesikonkurranser, såkalte musha’era, er fremdeles vanlig.

Diktekunsten viser et annet Afghanistan enn det vi vanligvis får presentert i mediene.  Et Afghanistan der ikke alle er ofre eller krigsherrer, men kompromissløst selvstendige, stolte og handlende mennesker. Afghanere er langt fra passive tilskuere til eget lands utvikling; årtusener av diktekunst forteller en historie om ukuelig utholdenhet i møte med stadig nye erobrere på vei gjennom Asia. På sin måte forteller diktene hvorfor afghanerne selv må forme sin egen utvikling. Og hvorfor vi må gi dem handlingsrom til å ta dette ansvaret.

Ikke minst gjelder dette kvinnene. Afghanistans poeter teller mange av dem – både i historien og i dag. Modige kvinner som ofte har måttet trosse familien og tradisjoner for å kunne publisere sine dikt. Noen, som for eksempel Nadia Anjuman fra Herat, betalte i en alder av 25 den høyeste prisen for sine ord og tanker. Hun ble drept av ektemannen fordi han ikke tålte at hun var mer berømt enn ham selv. Her er første vers av ett av hennes mest berømte dikt, ”Light blue memories”: 

Light Blue Memories

O exiles of the mountain of oblivion!
O the jewels of your names, slumbering in the mire of silence
O your obliterated memories, your light blue memories
In the silty mind of a wave in the sea of forgetting
Where is the clear, flowing stream of your thoughts?
Which thieving hand plundered the pure golden statue of your dreams?
In this storm which gives birth to oppression
Where has your ship, your serene silver mooncraft gone?(…) 

Den amerikanske journalisten Christina Lambs bok fra Taliban–tiden i Afghanisan, ”The sewing circles of Herat”, beskriver hvordan kvinner i Herat under Taliban lot som om de hadde syklubb mens de i realiteten organiserte litteratursirkler der de skrev, leste og analyserte dikt.  

Herat by på grensen til Iran sies å være diktekunstens høyborg i Afghanistan. ”Du kan ikke gå en meter uten å sparke borti en poet i Herats gater”, heter det på folkemunne.  

Kanskje er det ikke tilfeldig at kulturlivet blomstrer akkurat i denne byen. Innflytelsen fra nabolandet Iran, og tidligere det persiske riket, har gjennom fem tusen år formet både dikterne og innbyggerne i Herat. Sammen med den nordlige provinsen Balkh (mest kjent for hovedstaden Mazar-e-Sharif og den blå moské), var Herat én av de provinsene som lengst sto imot Taliban. De er stolte kulturbyer med gode universiteter, de har den høyest utdannede andelen av befolkningen og de har de mest liberale holdningene til kvinner.

Vi kan selvsagt ikke oppnå fred i Afghanistan gjennom dikt. Men å bidra til et sivilt samfunn der kunstnere og diktere får rom og mulighet til å spre nye tanker, å bidra til at kvinnelige diktere kan fortelle om sine drømmer og behov og visjoner for fremtidens Afghanistan, det er et lite skritt i retning av et demokratisk samfunn. Dikt binder mennesker sammen – ikke bare i Afghanistan, men i regionen. Ett eksempel er den historiske poeten Jalaluddin Rumi; denne persisktalende dikterens visdomsord fra 1200–tallet oppleves som felles kulturarv både i Iran, Tadjikistan, Afghanistan og Tyrkia.

Derfor er ytringsfrihet et område ambassaden prioriterer. Vi fortsetter å holde kontakten med våre diktervenner i PEN–klubben, med afghanske journalister og med kunstnere. De gir inspirasjon og håp til både oss og våre afghanske kollegaer i en tid der fremtiden oppleves usikker for mange.

Afghanistans hovedstad Kabul er ingen vakker by etter 30 år med krig og konflikt og deretter ti år med hastig gjenoppbygging i grå betong. Godt og vel fem millioner mennesker bor her i dag.  Mange ankommer daglig fra landsbygda i håp om å finne en bedre framtid. Forurensingen er følbar og vann- og kloakksystemet er tilpasset situasjonen før okkupasjonen i 1979 da byen var på størrelse med Oslo.

Går vi 500 hundre år tilbake i tid var Kabul kjent som en av de vakreste byene i Asia. Utenfor Kabuls sentrum ligger Baburs hage – en vakker grønn lunge som er oppkalt etter den legendariske herskeren, Zahir-ud-din Muhammad Babur, vanligvis bare kalt Babur.

Babur skrev ”Baburnama” – den første virkelige selvbiografien i islamsk litteratur. I innledning skriver han: ”Since I have made it a point in this history to write the truth of every matter and to set down no more than the reality of every event, as a concequence I have reported every good and evil I have seen of father and brother and set down the actuality of every fault and virtue of relative…”. Babur holder det han lover. Boken er et ærlig og oppriktig dokument om hans liv.

"Babur entering Kabul". Foto: Flickr/Walters Art Museum Illuminated Manuscripts

Babur ble født i 1483 i den fruktbare Fergana-dalen i dagens Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan. Han var av hærførerslekt: etterkommer av Timur Lenk på farssiden og Djenghis Khan på morssiden. Babur var tyrkisk-talende mongol, men svært påvirket av persisk språk og kultur. Hans far var hersker over Fergana-dalen. Som eldste sønn og bare 12 år gammel tok han over sin fars rike. Fra dette tidspunktet og i mange år framover forsøkte slektninger å fravriste ham kontrollen over Fergana og de mange framtidige erobringene hans.

Babur var en militær eventyrer som etter mye strev kom til makten i Kabul i 1504. Her bygget han en hær og erobret nærliggende områder for deretter å gå løs på store deler av dagens Afghanistan, Pakistan, India og Bangladesh. Babur regnes som grunnleggeren av det mogulske imperiet som skulle vare helt fram til 1858 da det ble styrtet av britene. Babur er fortsatt høyt aktet i Afghanistan og store deler av Sør-Asia og Sentral-Asia.

Babur var mye i en og samme person. Han var hærfører, strateg, politiker, og forfatter. Hans gudfryktighet hindret ham ikke å nyte vin så vel som diverse narkotiske stoffer. Han fornektet seg heller ikke når det gjaldt vakre kvinner. Han var i det hele tatt glad i livet og intet menneskelig var han fremmed. Babur hadde en navngjeten sans for humor med ironisk snert, og skriver blant annet i selvbiografien: ”Alle angrer på at de drikker og sverger avholdenhet; jeg sverget selv og angret”.

I følge historiske beretninger må Babur har vært en kraftig kar. Han kunne bære en mann på hver skulder mens han klatret i helninger og han svømte over hver eneste elv han passerte på sine erobringstokter. Babur var ingen søndagsskolegutt – han hadde få hemninger når det gjaldt å spre frykt under sine erobringer. Baburama inneholder fortellinger der han gjennomfører halshugginger og plasserer hodene på påler.

Babur helse ble gradvis svekket og i 1531 ble han alvorlig syk. Hans eldste sønn Humayun fryktet et hoffkupp og tok faren med til Agra så raskt som mulig. Da de ankom Agra var Babur på bedringens vei, men like etter ble Humayan selv alvorlig syk. Babur ble fortvilet over å kunne miste sin eldste sønn og ba til Allah at han heller tok hans liv enn Humayans. I følge legenden skal Babur ha blitt bønnhørt. Humayans frisknet til og Babur ble igjen syk. Da Babur skjønte at livet hans nærmet seg slutten skal han i sin siste samtale med Humayan igjen ha vist sin slagferdighet med utsagnet: ”Ikke gjør dine brødre noe ondt selv om de antakelig fortjener det!”

Babur døde 47 år gammel og hans siste ønske var å bli gravlagt i sin favoritthage i Kabul – byen han alltid hadde elsket og drømt om å komme tilbake til. Til tross for sitt ønske ble han først gravlagt i Agra, og først ni år senere ble levningene ført til Kabul.

"Babur's tomb in the Bāgh-e Bābur in Kabul, Afghanistan". Foto: Wikimedia Commons/Sven Dirks

Og der ligger han den dag i dag – og alle som kommer til Kabul bør besøke hans vakre grav. Jeg er stolt over at den norske ambassaden har finansiert den respekterte Aga Khan-stiftelsens renovering av parken, mausoleet og Baburs grav.  Inskripsjonen på Baburs grav får en til å tenke på hva denne byen har vært, hva den er nå og hva den igjen kan bli, og man skjønner hvor mye Babur må ha lengtet hjem til Kabul:

”Hvis det finnes et paradis på jord, ja, så er det dette, det er dette, det er dette!”

Kilder: Babur-Nama: Memoirs of Babur, Wikipedia, The Places in Between by Rory Stewart (Picador 2004).

Fotnote

For de som ønsker å lese en virkelig god bok om Afghanistan og Babur bør hive seg over Rory Stewarts praktfulle skildring av sin reise i 2002 fra Herat til Kabul der han følger i Baburs fotspor. For de som ønsker å vite mer om Baburs etterkommere og det mogulske imperiet kan se den flotte indiske Bollywood-fimen ”Jodhaa Akbar” som handler om Baburs sønnesønn – muslimen Akbar og hans kjærlighet til hindu-prinsessen Jodha fra Rajasthan. Man skal være ganske hardhudet for ikke å falle for filmens klare budskap om religiøs og kulturell toleranse – flott pakket inn i kjærlighetsdrama, action og dansescener med Bollywood-koreografi av høy klasse.

Etter 30 år med okkupasjon, borgerkrig og talibanstyre har tennissporten ikke overraskende beskjedne kår i Kabul. Likevel finnes det et lite men godt sammensveiset tennismiljø. Mitt og andre utlendingers liv i Kabul har mange begrensninger og lite bevegelsesfrihet. Å spille tennis i helgen er for oss få frelste ukens høydepunkt. 

Tennisentusiastene i Kabul er stort sett velutdannede diplomater, offiserer og eksperter i internasjonale organisasjoner. Men i dette miljøet troner Boran som knapt kan lese eller skrive. Boran er tennistrener og baneforvalter i Kabuls eneste tennisklubb. Han er limet som får dette miljøet til å henge sammen. Og dette er fortellingen om Boran.   

Boran er ikke helt sikker på når han ble født, men han mener det var en gang i mars under president Babrak Karmals første regjeringsår, altså i 1978, året før Sovjetunion okkuperte Afghanistan. Etter fire års uregelmessig skolegang måtte han som eldste sønn bidra til familiens inntekter.  En av Borans onkler var lærer og forsøkte forgjeves å overbevise foreldrene om å holde Boran på skolen. Det var borgerkrig i landet, familien var fattig og foreldrene så ingen annen utvei enn å sende Boran ut i arbeid. Han begynte som ryddehjelp på Den internasjonale klubben i Kabul. 

Under Taliban rømte familien til Pakistan. Boran ble igjen i Kabul, der han ble forfremmet til ballgutt og senere trener og baneforvalter. Selv ikke Talibans beryktede gledesfiendtlige politikk greide å ta knekken på tennismiljøet i Kabul. I spissen for tennisentusiaster fra FN og Røde Kors holdt Boran stand og sørget for at de tre tennisbanene ble vedlikeholdt og brukt. 

Det finnes knapt en familie i Afghanistan som ikke på en eller annen måte er rammet av tretti år med krig og konflikt. Borans familie er intet unntak. En onkel var soldat under Najibullahs regime og døde i krigshandlinger tidlig på 90-tallet. En annen onkel ble rammet av et skudd under borgerkrigen og fikk ødelagt deler av de indre organer. Den siste tragedien rammet familien hardest. En granat traff hans bestemors hus. Boran mistet enda en onkel. Bestemor og flere fettere og kusiner ble hardt skadet. Borans familietragedie er representativ for flere millioner afghanske familier. 

Boran har gjennomlevd Afghanistans nyere konfliktfylte historie.  Han har kommet gjennom dette som en klokere mann og han føler han har et ganske godt liv i dag. Han og kona Laile har fått fire barn sammen, to sønner og to døtre mellom 13 og tre år. Som så mange andre afghanske familier lever de trangt – på ett rom i svigerforeldrenes hus. Boran er lei seg for at han aldri fikk sjansen til å få en anstendig utdannelse. Han er besatt på at deres egne barn ikke skal gjennomleve det han har opplevd. Intet opptar han og kona mer enn å sørge for barnas skolegang. 

Han er stolt av jentene på ti og syv år som begge er skoleflinke. Han er litt mer bekymret for den eldste gutten – Jalole – som helst vil være med far på tennisbanen. Jalole liker å stå langs tennisbanen, plukke baller og vente på en anledning til å spille selv. Jeg kjenner meg igjen fra min egen barndom – tiden da ballspill var himmelen; den utålmodige ventingen langs sidelinjen da de eldre guttene spilte. Og senere – den intense gleden jeg følte om det så var fotball, tennis eller håndball jeg spilte. Og jeg får medynk med Jalole og jeg spør Boran om jeg kan spille med sønnen hans, men det tillater ikke Boran. Jeg spør hvorfor og Boran svarer: ”Jeg synes det er for tidlig for ham å bruke tid på tennis. Jeg vil at han skal gjøre det godt på skolen slik at han kan studere og få en god jobb. Han kan spille tennis når han blir eldre – i fritiden”. Sønnen vil bli som far, men det vil ikke Boran. 

Boran og jeg møtes til vår faste tennisavtale hver fredag. Vårt spill har sine faste ritualer – korte samtaler på benken mellom annethvert game og en lengre prat mellom settene. Forrige fredag satt vi som vanlig på benken og pratet mellom to sett.  Vi snakket om det å spille tennis 1800 meter over havet der tynn luft gjør at ballen går fortere; om at tennis er den vakreste sporten som finnes; om andre spillere og de feilene de gjør; at Mullah Omar ville sett annerledes på tingene om han hadde lært seg tennis; om de velpreparerte banene med de kritthvite markeringsstrekene som skinner i den sterke Kabul-solen – alt takket være Boran. ”Jeg kan ikke forestille meg et liv uten tennis. Tennis har brakt meg dit jeg er i dag og de fleste – inkludert deg – har jeg blitt kjent med på tennisbanen. Alt i alt så er jeg ganske fornøyd – for det kunne gått så mye verre”, sa Boran – en ganske alminnelig afghansk hverdagshelt – han som sørget for at det fortsatt kan spilles tennis i Kabul.