Det er kaldt i Ukraina.  33 kuldegrader. Det er visstnok i Luhansk helt øst i landet. I bakgården på ambassaden er det rundt 20 blå – på tredje uka. Men det er åpenbart det som skal til for å få Ukraina på avisenes nettsider der hjemme.

Politiske rettssaker, truende gasskrise med Russland og balansegang med EU om assosieringsavtale er ikke nyheter som (opp)rører i Norge. Men det er greit. Vi har alltid vært mest opptatt av været. Ikke noe galt med det. Været er avgjørende for så mangt i livet. Så man kan jo gjøre seg noen refleksjoner. Vi fryser nemlig også i vår bolig. Haltende sentralfyring og elendig isolering gir ca. ti plussgrader på kjøkkenet om morgenen, og vannet kommer og går alt etter som.

Istappene har vært enda lengre, men den norske ambassaden i Kiev sliter med å holde varmen - i likhet med resten av landet. Foto: Ambassaden

Og det gir opphav til første refleksjon: Nemlig å minne seg selv på at det  at ting stort sett fungerer i Norge ikke er et trekk ved vår nasjonale karakter, men en økonomisk konsekvens av måten vi har innrettet oss på. Heller ikke norsk infrastruktur fungerer uten budsjetter og oppmerksomt vedlikehold. Og, når vi så har brakt vårt hus i orden,  er vi fremdeles avhengig av at ting fungerer ”der ute i den store verden”. For vår del frostsikringen på vannrøret borte i gata.

Vel. Vi klarer oss fint med raggsokker og vedfyring i stua, siden noen forutseende utstyrte ambassaden med ovn, noe som ikke er hverdagskost her i byen. Da er det verre med de som har nådd også norske nyheter etter å ha frosset i hjel her i landet. 30 leser vi, 20 er det offisielle tallet.

Det er uansett dystre tall som gir opphav til andre refleksjon: Deler av det nye Europa, som i disse dager feirer 20 år siden Sovjetunionens fall, sliter med noen utfordringer som for den enkelte er mer grunnleggende enn demokratisk underskudd og korrupsjon. Et stykke ute i FNs menneskerettighetserklæring, kanskje litt for langt ute, i artikkel 25 kan vi lese: ”Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for han og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser….” .

Ukraina er blant de land i Europa der de fleste, men dessverre ikke alle, har dette. Vi snakker om et såkalt middle income country, ikke den tredje verden, men kapitalisme og politiske omveltninger byr på et forskjellssamfunn. Minimumslønna (fattigdomsgrensen) er nettopp hevet til ca 700 kroner i måneden. De som må leve sine liv rundt den grensen, lengter nå mer etter vår enn de fleste.

Og så kom kulda ganske ubeleilig politisk og økonomisk. Ukrainas forhandlinger med Russland om lavere gasspriser til eget konsum har kjørt seg helt fast. Russland holder på avtalen inngått med Tymosjenko-regjeringen i 2009 om tilnærmet europeisk markedspris. Det stilles knalltøffe industrielle og handelspolitiske krav til konsesjoner, som selv en regjering med en vennlig innstilling til sin store nabo, neppe vil kunne akseptere.

Dermed hadde Ukraina, rett før høytrykket dundret inn over steppene, bestemt seg for å halvere sin gassimport fra Russland i 2012. Kull og andre gasskilder skulle erstatte. Men å fryse er ingen opsjon, så nå er det foreløpig åpne kraner. Ukraina har jo som kjent også en helt sentral rolle som transittland for russisk gass til Europa. Tidligere konflikter rundt dette har satt Kiev i en klemme mellom øst og vest. Nå har man forsøkt å opptre som den ansvarlige ved å sende gass vestover fra ukrainske underjordiske lagre, når Italia og Romania nervøst har konstatert at trykket i den russiske rørledningen har falt de siste dagene. Nå kan vi lese i avisen at dette er ”hjelp til Gazprom”.

Om kulda dermed vil påvirke forhandlingssituasjonen mellom de to landene, gjenstår å se.