Vi er minst fire religioner som lever under samme tak  på den norske ambassaden New Delhi. Hinduer, kristne, sikher og muslimer. Det går fredelig for seg.

Det gjør det for så vidt også i vårt store vertsland India, – og der er det enda flere, buddhister, jainer, jøder og et rikelig antall sekter. Til tross for enkelte religiøse opprør og motsetninger, går sameksistensen overraskende bra.

Religiøse fridager blir et interessant spørsmål med så forskjellige trosretninger under samme tak. Er det rimelig å forvente at hinduer vil feire Kristi Himmelfartsdag eller annen pinsedag på bekostning av egne høytider? Og de kristne, hva ville de synes om at den muslimske fasteavslutningen Idu’l Fitr og fødselsdagen til sikhenes Guru Nanak var fridager istedenfor første juledag?

På ambassaden i New Delhi er julen tverrkulturell i rent praktisk forstand. Her blir det norske juletreet med kongeparet i bakgrunnen pyntet av sikhen Harvinder Singh og hinduen Joshi Lilamber. Foto: Eva Bratholm

På pragmatisk vis har vi gjort dette ved å la alle få litt.  Lista over høytidsdager på ambassaden er som en reise i et økumenisk landskap.  Der er påske, jul, Id, Dusshera, Holi, Diwali og Guru Nanak, – for å nevne noen.  Noen av feiringene er familieorienterte og merkes nesten ikke i gatebildet, mens andre er fargerike og støyende. Holi er høytiden som markeres ved å kaste farger på hverandre, mens Diwali er en lys- og fyrverkerifest.

Jul er knapt synlig i India. Det er litt merkelig å lese norske nettaviser om lutefisklag og julekonserter i advendtstiden.  Jeg har NSBs julekalender på e-posten min og får slik et lite snev av norsk julestemning hver morgen. Men det er alt.  På markedene i New Delhi finnes det en del butikker som pynter til jul, særlig de som henvender seg til utlendinger. Mange av dem bruker det gamle solsymbolet svastikaen – det omvendte hakekorset – som julepynt. Her har det ingen politiske konnotasjoner, men vi utlendinger skvetter litt til hver gang vi ser det.

På byen mest sentrale marked, Khan Market, er det en butikk som har spesialisert seg på religiøse symboler og skifter vareutvalg ettersom årets festivaler og høytider kommer og går.  Her kan enhver finne utstyr til nettopp sin feiring. Nå er det naturligvis julepynt, men det merkes godt at jul ikke er en tung tradisjon. Jul er ikke noe man er oppvokst med og har sterke følelser knyttet til.  Mange selvfølgeligheter ved jul er ikke selvsagte her. Julenissen kan for eksempel gjerne ha gule hansker og svart snute. Fargene er et annet eksempel. Rødt og grønt var lenge dominerende i Norge, nå er også mørkeblått og lilla kommet inn i bildet.  Her blinker julepynten i turkis, limegrønt og rosa. Fjærboaer og hvit isopor er andre julefavoritter.

Det er bare å hygge seg med den indiske varianten av jul. Her på ambassaden er den tverrkulturell i rent praktisk forstand. Det norske juletreet med kongeparet i bakgrunnen blir satt opp og pyntet av sikhen Harvinder Singh og hinduen Joshi Lilamber.

Jeg for min del har gått til innkjøp av små sykkel-taxier til å henge på juletreet, ved siden av elefantene og kamelene. Jeg smiler litt og tenker på hvor utrolig klønete jeg ville vært, – om noen ba meg pynte til Guru Nanaks fødselsdag.

“Guds eget land” kaller indere sin sørligste delstat i vest, Kerala.  Det er et overveldende sted som bringer tankene hen på Edens hage. Grønt og frodig, med en overdådighet av palmer. Mango, bananer og kokosnøtter i overflod. Ikke nok med det, Kerala scorer også høyt på levekårsindikatorer som helse, ernæring, barnedødelighet, skolegang og utdanning.

Men for bistands-interesserte har navnet Kerala også en annen klang.  I snart 60 år er Kerala blitt assosiert med feilslått bistand. I utallig debatter om bistand oppigjennom alle disse tiårene er Kerala i India og Turkana i Øst-Afrika blitt trukket fram som eksempler på mislykket utviklingshjelp. Det er egentlig litt pussig, de fleste navn og begivenheter fra begynnelsen av 50-tallet er fullstendig glemt, mens Kerala lever.

Det var derfor med en viss spenning vi landet i delstatshovedstaden Thiruvananthapuram. Endelig skulle jeg få se dette Kerala, som har vært trumfkort i så mange bistandsdiskusjoner. Vi var heldige som hadde fått til en tur i Diwali-helgen, Indias vakre lysfest i høstmørket.  Det er en hindu-høytid på linje med jul hos oss og feires med liv og lyst, søtsaker og raketter i dagevis. Nå er det mange kristne i Kerala. Både Jesus og Jomfru Maria er høyst tilstedeværende i landsbyer, på strender og i bygatene. Derfor er Diwali litt mer neddempet her enn for eksempel i hovedstaden New Delhi. Men oljelampene var tent langs fortauene, i trappetrinn og vinduskarmer.

Grupper av menn drar i land garn på kysten i Kerala. Det er tungt og hardt arbeid, men det gir en rimelig bra fangst.

Det første vi så på stranden var store grupper menn som dro garn inn på land. Med håndkraft trakk de inn svære garnlenker i en slags snurpenot. Det tok tid og det var tungt. Med rytmisk sang dro de effektivt i samme retning. De hadde ingen form for mekanisk assistanse. Med en stor jesusfigur på en nærliggende høyde – følte vi oss nesten hensatt til fisket i Genesaret sjø. Senere fikk vi forklart at dette var en praktisk løsning på fisket på denne tiden av året hvor småfisken dominerer. Fangsten var ikke ubetydelig, og vi kunne se at den ga et visst utbytte til de slitne fiskerne.

Vi hadde naturligvis lest oss opp på hva som skjedde med Kerala-hjelpen. I 1952 ønsket den indiske planleggingskommisjonen å modernisere kystfisket i delstaten, og Norge var villig til å hjelpe. Norske fiskerieksperter ble sendt ned, og det ble satt i gang et arbeid med å gjøre fisket mer rasjonelt. Båtene ble motorisert. De ble større og havgående.  For noen var dette en stor hjelp, men ikke for alle. Prosjektet varte i mange år og fikk etter hvert mye kritikk for overfiske og ikke minst for å skape større sosiale og økonomiske forskjeller innad i befolkningen.

Jeg spurte noen litt tilårskomne herrer om de hadde hørt om det norske prosjektet i Kerala. – Ja visst, det hadde de. Det var et norsk sykehus der, og det var et riktig godt prosjekt. 

Det er ikke sikkert dette er informasjon til å stole på, men det kan helt sikkert diskuteres hvor stor fiasko Kerala-hjelpen egentlig var. For det første var det nybrottsarbeid. Ingen hadde drevet utviklingsarbeid på denne måten før, og det skjedde i en tid preget av teknologi-optimisme, industrialisering og tro på framskrittet. Andektighet overfor uformelle strukturer og respekt for lokale skikker sto ikke øverst på dagsorden i det første etterkrigstiåret.

De norske politikerne og ekspertene som reiste til Kerala hadde nok de beste intensjoner og tok avgjørelser ut fra det de visste den gangen.  I etterpåklokskapens klare lys kan det se annerledes ut. Bistand innebar risiko den gangen, akkurat som nå. Derfor er det tankevekkende at nettopp dette prosjektet skulle bli symbolet på feilslått bistand, navnet alle husker, – Kerala.

Nobels fredspris i år har fått mange gode ord her i India. Politisk aktive, tøffe og kontroversielle kvinner trenger all den oppmuntring de kan få, skrev ”The Hindu” en av de store avisene  på lederplass.  Det gjelder ikke minst i India.

Kvinners rolle i indisk politikk er svært delt. På toppen er flere sterke og svært synlige kvinner. Presidenten er kvinne, Parthiba Patil har riktignok mest en symbolsk rolle, men likevel – statsoverhodet er kvinne. Sonia Gandhi leder regjeringskoalisjonen med stor reell innflytelse og opposisjonslederen er kvinne.  Flere sentrale delstatspresidenter er kvinner og noen få er regjeringsmedlemmer. På parlamentarikernivå både sentralt og lokalt er det færre, mens det på det lokale nivå i landsbyforsamlingene ”Panchyat” er riktig mange.  37 prosent for å være helt nøyaktig.

Det at kvinner har rimelig god representasjon i det politiske liv, betyr ikke at indiske kvinner har et enkelt og likestilt liv. Å være kvinne i India kan by på ekstreme utfordringer.  Desto viktigere er det derfor at de kvinnene som er politikken klarer å hevde seg og ivareta sine og sine medsøstres interesser. De må rett og slett lære å bli politikere under vanskelige forhold og i krevende omstendigheter.

Her kommer FN-organisasjonen UN Women og den norske ambassaden inn i bildet.

Fra et møte mellom UN Women og lokale kvinnelige politikere i delstaten Odisha i sommer. Ministerråd Aslak Brun fra den norske Ambassaden i New Delhi orienterer. Foto: Ambassaden i New Delhi

Norge bidrar gjennom UN Women med 60 millioner kroner til kampanjen «Promoting women’s political leadership and governance in India and South Asia» for å få flere kvinner til å ta politiske verv og til å støtte og videreutdanne dem som allerede er valgt inn.  Kampanjen ble lansert  av utviklingsminister Erik Solheim under hans besøk i India i fjor og skal gå over tre år.  Politikk-opplæringen for kvinner skjer i 14 distrikter i seks stater i India.  FNs kvinneorganisasjon UN Women spiller en hovedrolle, men også indiske institusjoner og ikke minst det indiske departementet for lokalt styresett er med i arbeidet.  Det finnes allerede et  system for å lære opp ferske folkevalgte, men det er viktig å få et  kjønnsperspektiv inn i denne opplæringen. Det gjøres ved å la rutinerte, kvinnelige politikere dele sine erfaringer med nye og gjennom instruktører som igjen lærer opp nye instruktører.  

UN Women i New Delhi ledes av Anne Stenhammer, tidligere lokalpolitiker i Fauske og statssekretær i Utenriksdepartementet.

- Vi gir kvinnene en veldig praktisk rettet opplæring, sier hun.

 Å ha mot til å delta på folkemøter, selv om mannen deres nekter dem å gå ut.  Å tørre å ta et upopulært standpunkt som får alle til å pipe. Noen ganger dreier det seg om fysisk mot for å unngå trakassering. Videre om å legge fram et standpunkt, argumentere og underbygge, samle støtte og så gjenta hovedpoenget.

 Bare det å reise seg i en forsamling, ta ordet og legge fram en sak er en betydelig utfordring. Ofte vaker ektemannen eller den lokale byråkraten i  sivet og er klar til å overta den reelle makta. Det viktigste er derfor å tro på seg selv og overvinne hindringene, men også å kunne lese og skrive, slik at sakspapirer og dokumenter gir mening.

Kvinneliv i India er for mange ingen dans på roser. Derfor er det også et poeng i dette arbeidet å få landsbyrådet – også mennene -  med på  vedtak og forslag som skal gjøre livet bedre og lettere for kvinner.

Som alltid i India, snakker vi om store tall. Det er halvannen million folkevalgte kvinner på landsbynivå.  UN Women har så langt vært i kontakt med rundt halvparten av dem.

Erik Solheim traff mange tøffe damer da han var i India for å lansere dette prosjektet. Nå har de fått en oppmuntring og en ekstra inspirasjon i form av en Nobels fredspris til nettopp kvinner som nekter å sitte stille og finne seg i sin skjebne.

Ikke tale om. Vi slapp ikke inn med sykkel. Det fine hotellet i New Delhi ville ikke ha gjester medbringende sykkel innenfor sine porter. Mens tohjuling av forskjellig slag er absolutt høystatus i Norge, er den i India langt nede på den sosiale rangstige.

Det lar seg naturligvis ikke sammenligne. Mens sykkel i vårt rike land er trening og – ikke minst prestisje - for samfunnets toppsjikt, er sykkelen i India de fattiges framkomstmiddel. Foruten det faktum at millioner av mennesker ikke en gang har råd til en sykkel.

Derfor blir det forvirring når to bleke nordmenn kommer syklende midt i solsteika en lørdag formiddag og vil ha noe kaldt å drikke. Det hele endte med at vi måtte sette syklene bak et tre og så ankomme hotellet gående.

Noen ganger må man bare gå av sykkelen og fortrekke inn i veikanten.

Og det er ikke hvilke som helst sykler vi her snakker om. Vi har gått til innkjøp av to helindiske eksemplarer av merket Hero. En dame og en herre. Dette er ikke lettvektere som forut for Birken ville blitt anbefalt over fire sider i Dagens Næringsliv. Hver sykkel veier 22 kilo, ifølge vår badevekt. Så den største faren er kanskje å få doningen over seg, det kan gi varige men.

Det er mange gode grunner til å unngå sykling i New Delhi. Trafikken er dramatisk og nesten daglig er det notiser i avisene om folk på sykkel som er meid ned. Derfor er det få som sykler frivillig og den er langt ifra noe instrument for trening og rekreasjon. Hvem kaster seg ut i dødsfare for å bedre kroppens kondisjon?

Indere bruker parkene til trening. På grønne plener, vel unna trafikken – driver de med yoga eller gjør øvelser med trær og benker som apparater. Det brukes atskillig fantasi på å få et tre til å fungere som et helt treningsinstitutt. Og så spaseres det mye, i treningstøy og i raskt tempo. I den nydelige parken Lodhi Garden er det grytidlig hver morgen en masse mennesker som går og går.

Vi sykler ikke grytidlig, men det skjer bare i helgene og i bestemte gater. I området rundt departementene og i ambassadestrøket er det knapt biler ute på lørdag og søndag. Så da kan vi tråkke i vei med helsa i behold. Venstrekjøringen og de store rundkjøringene er utfordringer, men blir det for vanskelig er det bare å gå av sykkelen og fortrekke inn i veikanten.

Indere synes det er morsomt å se på oss, der vi manøvrerer oss av gårde. Flere merker seg våre indiske Hero-modeller og roper hyggelige hilsener om dette, ” Heia India” eller ”Velkommen til India”.

Alt er relativt heter det. Sykkel og sykling er i hvert fall det. I Norge er det strålende for statsråder og direktører å bli avbildet på sykkel. Hele arbeidsplasser samles rundt en bedriftskultur for sykling. Fanatikerne kjøper sykler som er så dyre at de ikke tør fortelle prisen til kona. Her i India må sykkelen gjemmes bak et tre før man kan ankomme med verdighet.

Les mer om UD-bloggere på to hjul her:

Morten Wetland – Sykkel i New York

Torgeir Larsen – Sykkel i Madrid

Det er ikke så ofte å se indere røyke. Noen ganger står kule jenter på fortauet, vippende på høye hæler, med en sigarett tilfeldig mellom fingrene.  Men røyken er en ingen daglig følgesvenn på markeder, i hus eller på gater. Det er derimot tobakken, som i en rekke forskjellige former er et stort helseproblem i India.

Jeg kan huske min bestemor i Trondheim snakke om gamle dager og griseriet med kailler som tygget skrå og brukte spyttebakke. Det var en slags metallskål som sto i et hjørne og tok i mot klyser med uttygd tobakk.  Et stykke husgeråd som er blitt borte. Det eneste stedet spyttebakken fortsatt finnes, er i det amerikanske senatet, men det er visstnok av historiske og sentimentale årsaker.

 Bestemor ville kjent seg igjen i India. Her mangler riktignok bakkene, men tyggetobakken lever i beste velgående.  Det tygges og tygges. Rundt 50 prosent av mennene i dette store landet rapporteres å bruke Paan.  Paan Masala, som det kalles, selges overalt og er billig, veldig billig. Man kan oppleve å sitte i en taxi, sjåføren ruller ned vinduet, strekker ut hånden og i farta kjøper en liten pakke tobakk. Gutka er den farligste, den gir en liten rus, er avhengighetsskapende og kreftfremkallende.

Gutka spiller hovedrollen i et virkelighetens Bollywood-drama som utspiller seg i India denne høsten. Skuespilleren Shaikh Shafique har hovedrollen i filmen ” Malegaon ka Superman”. Der spiller han en helt som redder landsbyen sin fra mange farer, sykdommer, skurker og ikke minst: Tobakkens herjinger.  Nå vil skjebnens ironi at Shafique selv er i ferd med å dø av tungekreft på grunn av sin gutka-bruk.  Han ble avhengig da han var i åtteårsalderen og hadde senere et dagsforbruk på 30 til 40 pakker om dagen. Indiske aviser har de mest gruoppvekkende detaljer om filmstjernens lidelser i munnen. Filmen er ennå ikke vist på kino, men premieren må nå fremskyndes på grunn av hovedrolleinnehaverens helse.

Men det synes ikke å skremme. På strategiske steder i byen sitter Paan-selgerne med sine store brett  fylt av små pakker og  med forskjellige ingredienser, – alt fra uskyldig krydrede nøtter  til pulvertobakk og gutka.  Kundene kjøper et stort betel-blad og bestiller så hva det skal inneholde. Selgeren bretter bladet hardt sammen og så er det klart for tygging.  Etter en stund blir man nokså emmen i munnen og vil skylle ut med vann, derav alle de røde flekkene man finner på vegkanter og husvegger.

Indiske myndigheter er naturligvis klar over elendigheten og skriver i en rapport at ” India har et tobakksproblem som er mer komplekst enn noe annet land i verden”. Et forbud mot røyking  i offentlige rom og en lov mot sigarettreklame ble vedtatt allerede i 2003. Indiske helsepolitikere var på flere besøk i Norge for å studere det norske arbeidet med røykelov. Dette forbudet regnes som en suksess i India. Men nå drøftes lover, regler og kampanjer mot den røykfrie tobakken.  En av ambassadens samarbeidspartnere, helseeksperten K. Srinath Reddy, går inn for en rekke tiltak som skal redusere bruken. Økt pris, redusert tilgang og skremmebilder på pakkene er noen av virkemidlene. Det dreier seg om grusomme, blodige bilder av ødelagte munner og svelg.

Foreløpig er det bare et bilde av en svart skorpion på pakken som indikerer helsefare, men i et land hvor folk flest har store utfordringer med å få livet til å gå rundt hver eneste dag, hvem bryr seg om en liten skorpion?

Noen ganger føles oppgaver uovervinnelige. Stilt overfor en enorm, myldrende og kaotisk indisk jernbanestasjon tenker man: hvordan skal dette gå, hvordan skal jeg finne fram til mitt tog, min vogn, mitt sete? Det er mennesker overalt, noen sitter, andre ligger, mange sover, babyer gråter og familier spiser middag. Alle slags produkter til alle typer reiser er til slags.

Det er overveldende, men likevel, det viser seg at det går helt fint.  Skiltingen er god, all informasjon er også på engelsk og det er betydelig orden i kaoset. Det gjelder bare å unngå alle ”hjelpere”.

Varansi, byen ved Ganges. Foto: dwrawlinson / Flickr

Jeg skulle til Varansi, eller Benares som byen ved Ganges het i gamle dager.  Et sted man absolutt bør besøke i India. Ektemannen var i Oslo, det var 45 varmegrader i Delhi og helgen var helt uten planer. Et naturlig valg var en togtur til hinduenes hellige by, dit hvor mennesker drar for å skylle sine synder av seg i elvens ekstremt forurensede vann, eller for å dø og bli kremert med asken spredt på vannet. Det er et spesielt gunstig sted å dø, i følge de troende, der kan man unnslippe det evige kretsløpet av gjenfødelse og bli til permanent positiv energi. Den prisbelønte kanadiske filmen ”Water” handler om enkene som lever i enkle hospitser ved vannkanten i Varanasi, – i påvente av døden.

Jeg hadde fått plass på Shiv Ganga-toget.  14 timer igjennom Indias store og mest folkerike stat Uttar Pradesh, med 200 millioner mennesker – like mange innbygere som i Brasil. Second Class AC er fint. Der betyr en firemannskupe med køyer og luftkondisjonering. Det siste er det viktigste. Frisk og kjølig luft strømmer inn i den nesten lammende varmen.
Indian Railways var en gang verden største arbeidsgiver, før den ble slått av den amerikanske kjeden Wal-Mart. I dag sysselsetter Indian Rail 1,6 millioner mennesker og jernbanen har sin egen minister i regjeringen.  Jernbanenettet ble påbegynt allerede i 1853 og britene bygget ut et finmasket nett som dekker hele landet. På en enkelt dag blir over 11 millioner mennesker fraktet med toget i India.

Denne dagen var jeg en av dem. Det var fredag og helt fullt. Vognen er inndelt i en form for halvåpne kupeer med brisker og forheng. Fire passasjerer i hver avdeling. Jeg delte reiserom med tre herrer i forskjellige aldre. Greie karer. En hadde med pc, en annen skiftet raskt til sandaler og alle var utstyrt med lesestoff og vann. Jeg rigget meg til i et hjørne og slik satt vi, mens togpersonalet kom og gikk. De tilbød te, kaffe, vann, chips og en flere retters middag. Et par av mine medreisende takket ja til sistnevnte og fikk digre brett med alt det tilbehør som hører til et skikkelig indisk måltid. Alt foregikk utrolig effektivt og rutinert. Ganske annerledes enn Øystein Sundes vise om norsk togmat:” Kald kaffe, varm brus, gamle wienerbrød…”

Så, som på et slags usynlig signal litt tidlig på kvelden, begynte herrene å endre kupeen fra sitte til sove.  Ulltepper ble brettet ut og det kom fram putevar og laken. Jeg må innrømme at jeg kavet litt for å innrette meg i overkøya, i medbrakt lakenpose; men det var delig å legge seg ned og lytte til den kjente lyden av tog.  Slik gikk natten, med snorking og andre nattelyder.

Morgenen etter brettet vi tepper og satte oss opp. Det var fortsatt timer til Varanasi. De samme togansatte kom med søt te og kaffe med melk.  Vi som hadde tilbrakt natten sammen, vekslet bare noen få ord, men det hersket en god og forsonlig stemning i kupeen. Det slo meg veldig at tog er en god reiseform i dette store og mangfoldige landet hvor folk – stort sett – lever i nesten overraskende fred og fordragelighet med hverandre.

Den indiske forfatteren Anita Nair har skrevet boka” Ladies Coupé” som også er oversatt til norsk. Den handler om Akhila som kjøper en enveisbillett til Kanyakumari, helt på sydspissen av India for å komme vekk fra sin trange tilværelse. Toget er fullt, men hun kan få en plass i en kupe for ”kvinner, gamle og handikappede”. I løpet av reisen får hun høre de andre kvinnenes livshistorier.

Nair åpner boka med å beskrive hvilke følelser stasjonen vekker i Akhila:

” Det var som det alltid hadde vært, lukten av en jernbaneplattform om natta fylte Akhila med en følelse av fluktmulighet.”

Når det er 44,3 plussgrader ute, føles solen nesten ondskapsfull. For meg som er trønder, – og dermed vant til å utnytte hvert solgløtt, er det uvant å sitte inne og se på sola.

Og inne, her dundrer og går aircondition hele tiden for å kjøle oss ned til rimelig arbeidstemperatur. Det er nesten litt ironisk at vi her i New Delhi bruker elektrisitet fra kullkraft til nedkjøling, mens den enorme energikilden sola bare henger der og bidrar til enda mer varme…

Nettopp dette, å få høstet energi av sol, er noe som opptar mange i India. I deler av landet skinner sola minst 250 dager i året. Samtidig lider landet under en nesten desperat mangel på elektrisk kraft. Man regner med at rundt 400 millioner mennesker lever uten strøm. Et nattbilde fra lufta av India viser svære områder uten lys. En togreise mellom byene her er en ferd i mørket. I dette så høyt tempererte landet er det mye varme, men lite lys.

Solenergi opptar også oss på ambassaden i New Delhi. På dette feltet er det etablert et omfattende norsk-indisk  samarbeid. Hvis det er noe vi kan i Norge, så er det fornybar energi, riktignok mest fra vann, men interessen, kunnskapen og viljen overfor flere former er høyst tilstede. Et prosjekt i regi av Scatec Solar, Norad og indiske myndigheter er i ferd med å elektrifisere 30 landsbyer i India ved hjelp av solenergi. De er alle operative nå i sommer. Fordi så store deler av India mangler et nett for elektrisitet, egner solkraft seg godt for å lyse opp småsteder utenfor byene.

Fraværet av nett gir seg noen ganger snodige energiparadokser. I deler av indisk Himalaya er noen landsbyer isolert flere måneder i året på grunn av stengte veier. Diesel må derfor fraktes med fossilt drevne lastebiler i sommerhalvåret, – for å holde vinterens elektriske aggregater i gang. Sol og vann hadde vært en mye bedre løsning…

Å få være med på elektrifisering av en landsby er et eventyr. Den dagen strømmen slås på, begynner et nytt liv. Forurensingen fra matlagingsbål blir borte, det blir leselys utover kvelden, barn kan gjøre lekser lenger, med lys følger trygghet og sikkerhet. Med tilgang til tv og radio blir man ”koblet på” samfunnet og myndiggjort som samfunnsdeltager. For mange er det å kunne få ladet mobilen ikke minst viktig.

Den norske antropologen Tanja Winther fulgte elektrifiseringen av en landsby på Zanzibar i Øst-Afrika. I sin bok om dette skriver hun om hvordan døgnet endret seg; fra å ha 12 timer til disposisjon – hadde det plutselig 24. Alt ble bedre med strøm, den eneste ulempen var at det ble mindre ekteskapelig sex, fordi mannfolka satt oppe og så på tv utover kvelden.

Det siste bekymrer neppe indiske myndigheter, som satser storstilt på solkraft. Den største vanskeligheten er kostnadene. Å konvertere solskinn til strøm koster mye pr. enhet elektrisitet skapt, noe som også begrenser hvor stor skala produksjon av solenergi er aktuelt for. Prisene er på vei ned, selv om mange nok skulle ønske det gikk raskere.

Uansett, planene er store: I fjor ble The Jawaharlal Nehru National Solar Mission lansert, med det ambisiøse mål å ha kapasitet for 20 GW solkraft i 2022.

Det vil lyse opp mye, – og kanskje endre noen litterære virkemidler. I romanen ”White Tiger” av Aravind Adiga, beskriver han landsbygda han kommer fra, som ”The Darkness”. Han vil for all del ikke tilbake til mørket. Via en dramatisk handling i det moderne og det gamle India lykkes han i det. Mye ville vært annerledes om landsbyen hans var lyst opp av solkraft.

Indiske ungdommer drømmer om kontor. Å bli byråkrat er det høyeste ønsket for veldig mange. Hele fem og halv million unge meldte seg i år for opptaksprøven til den indiske sentraladministrasjonen IAS (Indian Administrative Service). 

Etter flere runder med krevende tester og eksamener skaller millionene av. Underveis leser de bokstavelig talt døgnet rundt og bruker store penger på ”liksom-eksamener” som skal få dem igjennom neste nåløye. Til slutt er det 920 som blir de utvalgte.

I år var det en 24 år gammel kvinne, en jurist fra staten Tamil Nadu som fikk det aller beste resultatet. Det var hennes andre forsøk og hun var naturligvis topp mediestoff både lokalt og i hovedstaden. Litt lenger ned på listen var en jente fra Kashmir og hennes fattige bakgrunn og kamp for å nå toppen var godt stoff i flere dager.

De skal bli byråkrater, riktignok på høyt nivå. Men ikke i stillinger man for eksempel i Norge vil anse som glamorøse og sprekkeferdige av status og prestisje.

Hos oss har ordet byråkrat og byråkrati en odiøs klang av unødig papirflytting, treg saksgang og støvete kontorer.  Paragrafrytter, pedant og petimeter er andre ord for byråkrat. Det er ofte et skjellsord når det offentlige skal beskrives eller kritiseres.

Så ikke i India. 

Her finnes det flere magasiner som handler om, diskuterer, kritiserer og hyller byråkrater.  Jeg kjøper ofte bladet ”Bureaucracy Today” for å følge med på den fronten. Det er et fargerikt magasin med mye reklame, ingen liten grå blekke for de få.

For oss som er vant til den norske byråkrat-definisjonen er det riktig underholdende å lese om ”månedens byråkrat”, intervjuer med romantiske byråkrat-par og spalter som drøfter byråkratiske utfordringer. Det er naturligvis motesider og filmanmeldelser. Men best av alt er horoskopene.

Astrolog Anil Kumar Jain gir råd i stjernene til byråkrater hver måned.  For den som født i Krepsens tegn kan det for eksempel være en fordel å vente med et notat til neste måned og for all del unngå alt som kan komme i konflikt med politisk ledelse.  Likeså kan det for Vektens tegn være en forventning om ny postering eller en advarsel om å unngå for tett kontakt med kollega av motsatt kjønn.

I det hele tatt er det ganske forfriskende med et blad som ser offentlig administrasjon fra en positiv synsvinkel og omtaler byråkraten som en helt, ikke en skurk. Ikke noe snakk om kontor-rotter, men om glamorøse suksesspersoner.

Hvorfor er det slik? Helt siden britenes tid har det vært få på toppen i indisk administrasjon. Den gangen ble byråkrat-spirer sendt til London for å ta eksamen. Det ga naturligvis prestisje. Nå skjer alt i India, men fortsatt er dette faste jobber som man aldri blir oppsagt fra, det følger penger, leilighet og ofte bil med jobben.  Med andre ord velstand, trygghet og forutsigbarhet, alt mangelvare for millioner av indere.

Han flekker tenner, smiler ikke og spiser aldri lunsj med oss. Rocky har vært midlertidig ansatt på ambassaden i hele vår og har fått utrettet mye.

Han har et tau rundt halsen og jobben hans er å skremme apene vekk fra området vårt. Rocky er en av mange kommersielle sinna-aper i den indiske hovedstaden. Han er en langoor, det er en litt stor ape med mørkt ansikt og lang hale – og med åpenbar avskrekkende effekt på sine artsfrender. Han ankommer ambassaden hver morgen sittende bakpå en sykkel, med verdighet og displin.
 
New Delhi myldrer av aper. I området hvor parlamentets medlemmer bor, er det små og store aper å se på balkonger og gesimser, på tak og vanntanker. De kan være plagsomme og det er ikke bra å bli bitt. Direkte livsfarlige kan de være. En lokalpolitiker som skulle vurdere ape-problemet hos de folkevalgte, rygget så langt bakover på taket at han falt ned og døde.

De er utrolig flinke og fingerferdige. Har du noengang sett en ape skrelle en banan?

Her på ambassadeområdet har de gått inn på kjøkkener, åpnet kjøleskap og forsynt seg med frukt og innholdet i juicekartonger. Så det gjelder å passe på å lukke vinduer og dører. Her kommer Rocky inn i bildet, han viser fram tenna sine og da stikker de andre apene.
 
Hjemme hos oss har vi mange av dem. Noen er store med manker som løver, men de fleste er små, søte og morsomme å se på, der de hopper og vandrer i trær og på hagegjerder. De har en forkjærlighet for vanntankene våre på taket. Vannsystemet i Delhi er slik at husene har store vanntanker under jorda og så må vi passe på at det blir pumpet vann opp i tanker på taket.

Det er blitt en del av morgenritualet å starte opp denne pumpa og å sjekke om det er aper – på eller i tanken.

I den brutale varmen her i byen, vi har nå over 40 varmegrader hver dag, er det naturligvis fristende å forfriske seg litt i en vanntank. Med sin fingerferdighet er det ikke noe problem for en rutinert ape å fikle opp lokket på en tank og ta seg et bad. Noen ganger ser vi dem stikke hodet ned i tanken og deretter fornøyd riste av seg vannet. Det verste er naturlig nok om apen drukner og blir liggende i vanntanken.

Dette er heldigvis ikke vann vi drikker, men også for vask og dusjing er det grunn til å unngå å dele vann med mange aper. Derfor har vi forsøkt en rekke låser og mekanismer, men det er bare sinna-apen Rocky som er ordentlig effektiv.
 
Vi må passe på å ikke legge fra oss noe ute. Apene leker og tuller med alt. De velter blomsterpotter og spiser opp planter. Jeg la fra meg et Se og Hør og fant det igjen noen timer senere revet i tusen småbiter. Det var neppe en mediepolitisk markering.
 
Apen har en velvilje i det indiske samfunn. Det er forbudt å angripe den. En helt sentral gud i hinduismen  – Hanuman – framstår i apeskikkelse. Dessuten, i en gjenfødelsesreligion vet man jo aldri om det er en ens egen bestefar som sitter der og skreller banan.
Jeg har i all diskresjon fått en sprettert av en diplomatkollega, men den klarer jeg jo ikke å bruke, ikke tør jeg heller. Man bør ikke legge seg ut med vertslandets seder og skikker, eller aper.
 
Så jeg er glad for assistansen fra Rocky. Han er i beste indiske ikke-voldstradisjon. Som en Mahatma Gandhi forholder han seg i ro og har makt i kraft av sin eksistens. Men han er sur. Mannen min forsøkte å hilse og ønske velkommen, men ble slått hånden av – som det heter. Rocky er vel lei av være sinna fra åtte til fem hver eneste dag. Det er høyst forståelig.

Tall kan noen ganger være hjerteskjærende. I helgen leste jeg en avisartikkel om landsbyen Barhana i Haryana, – nabostaten til New Delhi.  I denne landsbyen ble det i fjor født 203 barn, 148 gutter og 55 jenter. Situasjonen i Barhana er ekstrem-utgaven av det som nylig kom fram i de foreløpige resultatene av årets folketelling: Det blir stadig færre jentebarn i India.

Tallet på jenter under seks år -  i forhold til gutter - har gått nedover siden forrige telling for ti år siden.  Nå er det  914 jentebarn per tusen gutter. Det er blitt ”borte” åtte millioner jenter på dette tiåret.

Indiske myndigheter fortviler. Til tross for lover, kampanjer, tiltak og oppmerksomhet rundt småjenters rett til livet, går det altså feil vei. Senest for noen dager siden åpnet Indias president Pratiba Patil en ny kampanje, og indiske kjendiser og politikere står i kø for å bidra. Allerede få dager etter at tallene var offentlige, fikk regjeringen laget et råd for å prøve å snu utviklingen. Leder er ministeren for helse og familievelferd, Ghulam Nabi Azad. Med seg har han fagpersoner, parlamentsmedlemmer og folk med indisk lokalkunnskap. Tilsammen 35 mennesker. En så rask og omfattende respons viser hvor alvorlig indiske myndigheter ser på misforholdet mellom jente- og guttebarn.

Rådet får ingen lett oppgave. Det er ikke enkelt å gripe inn i folks mest private forhold. Stasjonsvogner med mobilt ultralydutstyr kan kjøre til den mest avsidesliggende landsby. Ultralyd er nyttig  i et svangerskap, så hva er bruk og hva er misbruk ? Derfor mener mange at det er en holdningsendring eller kanskje penger som skal til.  I Tamil Nadu får familier med flere jenter en viss pengesum hvert år, og i Bihar får skolejenter en sykkel.

En av de mest kjente holdningskampanjene heter Beti Bachao og har som sitt symbol en søt småjente med musefletter og teksten: ”Save the girl child”. Jeg husker godt første gang jeg så dette symbolet. Det var på veggen i en helsestasjon utenfor byen Alwar i Rajastan. Der er det norskstøttede prosjektet NIPI (Norway India Partnership Initiative) sammen med FN og indiske myndigheter igang med et arbeid for å bedre mødrehelse og hindre barnedødelighet. Å endre holdningene til spørsmålet om  barnets kjønn, er en del av dette prosjektet.

Tegningen av den lille jenta som skulle ”reddes” gjorde et sterkt inntrykk på meg. Hvorfor skulle noen ikke ønske seg en jente?

Denne preferansen for guttebarn er gammel og særlig utbredt  i India, Kina og Vietnam, de tre landene i verden som har det verste misforholdet mellom jenter og gutter. Men det er verdt å huske at det er bare noen generasjoner siden det også i Norge var mest stas å få en gutt.

Jeg ser massevis av indiske småjenter hver dag. Vi bor like ved en skole, og der strømmer de ut i sine nystrøkne uniformer hver dag. Så det finnes jenter, men det blir gjerne med en eller kanskje to i hver familie. Dersom den førstefødte er en jente, aksepteres det men så sikrer man seg en gutt. Noen velger også å sterilisere seg etter å ha fått en gutt.  Derfor er India landet som mangler lillesøstre.

Hvorfor er det da så viktig å få gutter ? Arv og eiendomsrett følger gjerne mannen, han bringer navnet videre og han utfører religiøse ritualer.  En stor medgift følger med når han gifter seg og mannen tar seg av gamle foreldre. En jente derimot,  ” det er som å vanne blomster i naboens hage” som det heter i et indisk ordtak. Hun må ha en stor medgift i form av penger, smykker, gull og kanskje en bil – når hun gifter seg og deretter forsvinner hun inn i svigerfamilien. Det rare er at dette medgiftsystemet ikke ser ut til å forandre seg, selv om det  etterhvert blir færre og færre jenter. For det er blitt vanskelig å finne seg en brud. I den tidligere omtalte landsbyen Barhana finnes det flere ufrivillige ungkarer, på leting etter en jente.

I India er det ikke knyttet noen status til å være ungkar. Tvertimot, det er familien som teller. Det kan være vanskelig for en ungkar å finne seg en leilighet og å kunne lage seg en god tilværelse.  Så etterhvert vil det vise seg da, hvor stas det blir for alle dem som ble født, – fordi det var mest stas å få en gutt.