Kampen mellom president Obama og republikanernes utfordrer Mitt Romney er nå for alvor i gang, etter at Rick Santorum og  Newt Gingrich er ute. Mitt Romney vant primærvalgene i Pennsylvania, Delaware, New York, Connecticut og Delaware i forrige uke Resten av primærvalgene vil ikke få noen betydning for utfallet, og det ventes at både Obama og Romney nå vil intensivere angrepene på hverandre, samt bruke mye tid på å samle penger til det som ventes å bli tidenes dyreste valgkamp. Startskuddet er også gått for det man i Washington kaller ”the silly season”, perioden fra nå av og fram mot landsmøtene (Rep i Tampa/Florida siste uken i august, Dem i Charlotte/North Carolina i begynnelsen av september), når begge sider kappes om å kjøre ut mer og mindre seriøse angrep i media.

Ron Paul har ingen reelle nominasjonsmuligheter, men ventes å henge med også videre fram mot republikanernes landsmøte. Romneys utfordring er å samle republikanerne (både velgere og bidragsytere) etter slagene med Santorum, Gingrich og deres Tea Party/fundamentalistbase. Santorum har ennå ikke gitt sin tilslutning til Romney, og det legges merke til. Han lar seg neppe kjøpe billig, prisen antas å måtte betales både i rene penger (Santorum har nærmere en million dollar kampanjegjeld) og i plass på landsmøtet. Santorum skal ha sagt til sine støttespillere at han ikke automatisk vil frigi sine landsmøtedelegater til Romney selv om han gir sin tilslutning til Romney som kandidat, og det kan være et tegn på at det vil ta tid før de to leirene har forhandlet fram en løsning. Romneys oppslutningstall innen partiet har imidlertid økt kraftig de siste to månedene, det samme har hans ”personal favorability”-rate generelt. Nylige målinger viste at 38% av de spurte hadde et positivt syn på Romney (”favorable”), mens 48% var negative (”unfavorable”). Ser kanskje ikke imponerende ut, men viser en positiv trend: Tidligere målinger har vært 30 prosentpoengs forskjell i negativ favør. Dette tyder på at mange velgere nå tar en ”second look”.

Med det blodigste av primærvalgkampen bak seg har Mitt Romney nå utpekt sin ”search committee” for å finne visepresidentkandidat, ledet av tidligere stabs- og kampanjesjef Beth Myers. Det er tidlig i prosessen og sannsynligvis lenge til avgjørelsen tas, men spekulasjonene går høyt og mange navn svirrer rundt. Romney er kjent for å legge vekt på lojalitet og samarbeidsevner. I tillegg må han ta hensyn til om vedkommende kan samle partiet, og hvilke geografiske områder og befolkningsgrupper kandidatene appellerer til. Blant de ”trygge” valgene finnes guvernørene Mitch Daniels (Indiana) og Bob McDonnell (Virginia), tidligere guvernør i Minnesota og presidentkandidat Tim Pawlenty og senator Rob Portman (Ohio). Også New Jerseys karismatiske og populære guvernør Chris Christie er aktuell. Noe mer utadisjonelle valg kan være de kvinnelige guvernørene Nikki Haley (North Carolina) og Susanna Martinez (New Mexico), eller Floridas wonderboy-senator Marco Rubio. Felles for de tre er at de er uerfarne på nasjonalt nivå, men kan være stemmesankere blant kvinner og Hispanics, to grupper der Romney strever. Rubio har fått mest oppmerksomhet, og markerer seg sterkt for tiden (blant annet med utenrikspolitisk tale i Washington i forrige uke).  Også Louisianas indisk-ættede guvernør Bobby Jindal er på lista, men  har et handicap i at han støttet Rick Perry i primærvalgkampens første fase. Wisconsins budsjettspesialist og –hauk Paul Ryan er et mulig navn, men hans korte fartstid trekker ned. Sør-Dakotas norskættede John Thune nevnes også, men observatører mener han kan ha for lite å tilføre kampanjen til tross for sine bunnsolide ”conservative credentials”. Dersom Romney ser at han fortsatt kommer til kort overfor de mest konservative i partiet, kan også Rick Santorum og tidligere Arkansas-guvernør og presidentkandidat Mike Huckabee være alternativer. Observatører tror at Romney vil vente i det lengste med sin avgjørelse, for å kunne ta hensyn til utviklingen i meningsmålingene framover. Dersom galluptallene skulle synke, tror mange at han vil forsøke å gi  kampanjen en energiinnsprøyning ved å velge en yngre og spennende kandidat (men sjokk a la Sarah Palin er utelukket, meget grundig testing av alle kandidaters bakgrunn). Dersom det blir en tett kamp med Obama (som de fleste tror), antar mange at han vil plukke en av de ”trygge”. Tradisjonelt har man offentliggjort navnet på visepresidentkandidaten en uke eller to før landsmøtet, men det kan skje tidligere.

Den siste tidens meningsmålinger har gitt Obama en ledelse på ca. 2-5 prosentpoeng i match-up med Romney. Analytikere peker imidlertid på at den indikatoren som har størst betydning for utfallet for en sittende president er den såkalte ”approval factor”, dvs hvor mange som mener at Obama gjør en god jobb. Dette har variert fra 44 til 50% de siste ukene, men svinger i takt med utviklingen i amerikansk økonomi.  Arbeidsledighetstallene har gått noe ned, det samme har bensinprisen, og det gir umiddelbare utslag på presidentens popularitet. Men motsatt utvikling i sysselsetting og ved bensinpumpene kan raskt vippe pilen over i republikanernes retning.  Vanligvis vil en sittende presidents ”approval rating” på valgdagen være tilnærmet lik den prosentandel av stemmene han får. En annen indikator som vil ha stor betydning er ”optimismefaktoren”, dvs hvor mange som mener at landet er på riktig kurs, og om de tror de vil få det bedre i årene som kommer. Dagens meningsmålinger viser at bare 29% av velgerne mener at Obamas USA er på riktig kurs.

Aktuelle saker

Høyesteretts behandling av helsereformen har fått stor oppmerksomhet de siste ukene. President Obama la ned mye politisk kapital i å få reformen gjennom i 2010, mange vil si for mye, med tanke på hva dette kostet demokratene i mellomvalget. Å nedkjempe helsereformen er blitt en merkesak for republikanerne, og både blant  presidentkandidater og  i Kongressen brukes reformmotstanden til å mobilisere. En nylig meningsmåling viste at 56% av befolkningen ønsker helsereformens kjent ugyldig. Høyesterett har hatt uvanlig lange høringer om saken, der et hovedspørsmål er hvorvidt det er konstitusjonelt lovlig å pålegge borgere kjøp av helseforsikring.  Utfallet av Høyesteretts vurderinger vil ikke være klart før i juni, men mange vil mene at resultatet avhenger av hvor dommer Anthony Kennedy lander. I politisk ladede saker, der Høyesteretts fire konservative dommere (Roberts, Scalia, Alito, Thomas)  står mot de fire liberale (Ginsburg, Breyer, Sotomayor, Kagan), har Kennedy vært vippestemmen. I pressen og blant Washingtons jurister kappes man om å tolke Kennedys opptreden under høringene, og mange mener å lese ham dithen at han er skeptisk til reformens konstitusjonelle holdbarhet.  Også svakheter i regjeringsadvokatens framføring pekes på av de som mener saken kan være tapt, og det er en viss pessimisme blant helsereformens forsvarere.  Dersom utfallet skulle bli at hele eller deler av reformen finnes ukonstitusjonell, vil det være et betydelig nederlag for Obama. Uansett utfall vil helsereformen forbli et av de mest kontroversielle tema i valgkampen.

Hvordan avhjelpe den vanskelige budsjettsituasjonen forsetter å være en hovedsak i presidentvalgkampen og i Kongressen. Republikanerne, bundet av tidligere løfter og fremdeles  under press fra Tea Party-vingen, har lite å gå på og fastholder sin motstand mot skatteøkninger. Demokratene har hittil vært lite villige til å diskutere kutt i velferdsprogrammer som pensjon og sykeforsikringer for fattige og eldre (hhv Medicaid og Medicare), og frontene står steilt mot hverandre. Dersom intet blir gjort vil to saker av betydning for budsjettet automatisk tre i kraft ved utgangen av året: 1,2 milliarder må kuttes over de neste ti år (som resultat av at den såkalte ”superkomiteen” ikke kom til enighet i november i fjor), og skattelettelsene som ble innført under president Bush vil utløpe. Diskusjonen fortsetter, med Rep Paul Ryan (Wisconsin) som den ledende stemmen blant republikanerne. President Obama har nylig lagt fram sitt forslag om den såkalte ”Buffett-skatten” der de som tjener en million dollar eller mer pålegges inntektsskatt på minimum 30%, mens skattenivået ikke endres for de som tjener under 250 000 dollar. Mitt Romney satte ufrivillig søkelys på misforholdet mellom vanlige folks skattenivå og det de rikeste betaler (på grunn av lave satser for avkastning på investeringer) da hans selvangivelse for 2010 viste en inntekt på 21 millioner og en skatteprosent på 14. Warren Buffett, styrtrik og Obama-sympatisør, påpekte det urimelige at han selv betalte betydelige færre prosent i skatt enn hans sekretær gjorde, og utspillet fikk stor oppmerksomhet. Obamas forslag om høyere millionærskatt ble umiddelbart slått ned i Kongressen (som forventet), men har lykkes i å opprettholde og forsterke søkelyset på republikanernes skattesnillisme overfor de aller rikeste. I en tid der middelklassen fremdeles strever med arbeidsledighet og boliger nedsyltet i gjeld, og ”en-prosenten” er gått inn som et skjellsord i manges vokabular, kan dette være et grep som gir uttelling blant de mange i ”middle America” som strever. Men til tross for budsjettsituasjonen og det faktum at alle mener skattesystemet må overhales,  er det intet som så raskt får fram beskyldningene om at USA er på vei mot et ”sosialistisk europeisk system” som konkrete forslag om innstramminger  på dette området. Og hverken ”sosialistisk” eller ”europeisk” er begreper som noen gang har hjulpet en presidentkandidat i et amerikansk valg.

Et tredje hovedtema de siste ukene har vært hvilken presidentkandidat som ligger best an til å sikre seg den nødvendige andel av kvinners stemme i november. Kvinner møter i større grad enn menn opp ved stemmeurnene, og undersøkelser tyder på at en større andel kvinner enn menn venter til sent i kampanjen med å bestemme seg.  For å vinne presidentvalget i USA trenger kandidaten i underkant av 40% av kvinnenes stemmer. Meningsmålinger tyder på at Mitt Romney ligger dårligst an blant kvinnelige velgere, men Barack Obama er foreløpig et godt stykke fra den oppslutning han hadde ved valget i 2008 da han fikk 56% av kvinnenes stemme. To nylige saker i nyhetene antas å ha hatt særlig innflytelse i denne velgergruppen: Obama-administrasjonens pålegg om at arbeidsgivers helseforsikring må dekke prevensjon (en avgjørelse som falt religiøse institusjoner tungt for brystet og der administrasjonen måtte slå retrett), og en uttalelse fra en demokratisk rådgiver om at Mitt Romneys kone Ann kanskje ikke var skikket til å uttale seg på vegne av kvinner flest siden hun ikke hadde ”arbeidet en dag i sitt liv”. Dette var en gavepakke til republikanerne, som umiddelbart kunne kontre med å si at demokratene ikke respekterte det arbeid som utføres av hjemmeværende kvinner. Obama distanserte seg raskt fra rådgiverens uttalelser. Både Romney og Obama sender nå sine koner (som begge er meget gode på kampanjemøter, Ann Romney kanskje bedre enn sin mann mener noen)  ut for å hjelpe, og begge har hatt travle dager. En meningsmåling i april viste 53-40% i Obamas favør blant kvinner, men det i aldersgruppen yngre kvinner (under 35) var 61-33% i Obamas favør. Dette kan bety vaskeligheter for Romney, og på lengre sikt også for hans parti generelt. Men selv om Obama ventes å gjøre det bedre blant kvinnelige velgere enn Romney, har han ikke råd til å ta noe for gitt i månedene som kommer, verken blant kvinner eller andre.

Også blant yngre velgere strever Obama med å gjenopplive den bølgen av entusiasme som ga ham seier i 2008. Presidenten ruller nå ut nye initiativer for å appellere til denne gruppen, og har besøkt skoler og universiteter for å presentere nye tiltak for å forbedre offentlige studielånsordninger. De fleste tviler imidlertid på at Obama denne gangen i samme grad som i 2008 vil lykkes med å nå de aller yngste velgerne.

Penger

Valgkampen i 2012 vil bli den mest kostbare i amerikansk historie. Høyesteretts beslutning i den såkalte ”Citizens United”-saken i 2010 førte til at bedrifter og privatpersoner kan gi ubegrensede beløp til de såkalte SuperPACs dersom pengene brukes uavhengig av kandidatenes kampanjer, og dette har åpnet for en flodbølge mange er bekymret over. Tall fra siste kvartal viser at SuperPACs på republikansk side som for eksempel Karl Rove’s Crossroads-gruppe nå samler like store beløp som det republikanske partiet (RNC). Crossroads hadde ved utgangen av mars fått inn totalt 100 millioner dollar for 2012-valget, mens RNC hadde 122 millioner.  I perioden januar-mars 2012 samlet RNC 44 millioner, Crossroads 49. Det er ikke usannsynlig at Crossroads kan nå sitt mål om 300 millioner. Og dette er bare en av mange SuperPACs, som alle har fordelen av å kunne operere mer uavhengig enn det tradisjonelle partiapparatet og ta imot sjekker i en størrelsesorden partiet ikke har lov til. Roves gruppe har en betydelig ”indre krets” som hver kan gi bidrag på en million pluss når det trengs. Newt Gingrich’s valgkamp ble finansiert av en styrtrik kasinoeier fra Las Vegas. Dette er eksempler som skaper bekymring blant de mange som advarer mot enkeltpersoners påvirkning av den politiske prosessen. Det er flere forsøk på beddingen for å stanse utviklingen via rettssystemet, men foreløpig er det lite som tyder på at karusellen vil stoppe.

For president Obama og demokratene er SuperPAC’ene et dilemma. Etter å ha kritisert etableringen av SuperPACs på republikansk side og effekten på valgkampen, ble presidenten tvunget til å opprette sin egen SuperPAC for å holde tritt med utfordrerne. Demokratiske donorer har imidlertid være tilbakeholdne med sin støtte, og Obamas SuperPAC, Priorities USA Action, hadde i løpet av årets første tre måneder fått inn 4,6 millioner dollar. Siste nytt er at tidligere president Clinton skal bistå gruppen med å bearbeide donorene. Det sies at en del av Obamas beste støttespillere i finansverdenen har byttet side, og dette vekker bekymring.  Obama-kampanjen og det demokratiske partiet har imidlertid bedre tall å vise til – 350 millioner hittil, med et mål om å nå en milliard. Ikke urealistisk, mener mange, gitt at Obamas 2008-kampanje nådde 746 millioner. Hvilken side som til slutt håver inn mest er vanskelig å tippe, men sikkert er det at store vinnere i 2012-kampanjen vil være politiske konsulenter og TV-stasjoner, som kan se fram til et skred av nye penger.

Vi supplerer med noen tall som kan bidra ytterligere med å forklarehvorfor bensinpriser er en så sentral sak i amerikansk offentlighet. I desember 2011 kjørte amerikanerne 246 milliarder miles.  Fordelt på 313 millioner amerikanere tilsvarer det omtrent 1260 (kjøre)kilometer for hver eneste mann, kvinne og barn i USA – på én måned. Det var 1,3% mer enn i desember 2010. Kjørelengdene er i ferd med å ta seg opp igjen etter den verste økonomiske krisen. Og bensinprisen er blitt en valgkampsak.

 Mange europeere har vanskelig for å forstå at en bensinpris på USD 3,8 per gallon (tilsvarer NOK 5,60 per liter) oppleves som uakseptabel og en hovedsak i politisk debatt. Saken er at bensinprisen betyr mye for amerikanernes personlige økonomi. Hver amerikansk husholdning kjøper 1100 gallons (4160 liter) bensin per år. For hver dollar bensinprisen går opp rammes familieøkonomien med en ekstra utgift på 1100 dollar. Prisen har gått opp omtrent en dollar siden 2010 og fortsetter å stige. 

Fra 2007 til 2010 falt husholdningenes realinntekter med 6,4 %, fra USD 50.599 til 49.445. Med dagens bensinpris bruker en gjennomsnittlig husholdning 8,45 % av sine inntekter på bensin, mot 6 % i 2007. Ulikhetene i det amerikanske samfunnet gir store utslag. Når en gjennomsnittlig svart husholdning tjener bare 65 % av hva en hvit husholdning tjener (USD 32.068), betyr økt bensinpris enda mer. Og så lenge arbeidsløsheten ligger på over 8 % vil ikke lønnsnivået stige særlig mye.

Bensin er et lite elastisk konsumprodukt. Folk kjøper omtrent like mye bensin selv om prisen stiger. Kjørelengdene gikk litt ned i 2008-2009, men bare litt. For de fleste amerikanske husholdninger finnes det ikke noe kollektivt alternativ til privatbilen. Man kjører bil til jobb, skole, barnehage, fritidsaktiviteter og butikker. Avstandene øker jevnt og trutt fordi byplanleggingen legger opp til det, og amerikanerne kjører dobbelt så mye i dag som i 1970. På landsbygda kjører husholdningene 36 % mer enn i byene, og forbruker 1500 gallons med bensin per år.  Bilene har fått mer effektive motorer, men vekt og hestekrefter har økt så mye at bensinforbruket er omtrent som før.

Kjøremønsteret i byene er sterkt varierende. En typisk storby er Cincinatti. Der viser statistikken at 81 % kjører alene i bilen til jobb, 10 % kjører sammen med andre (carpool), 2 % kjører kollektivt og 3 % sykler eller går. 4 % jobber hjemmefra. Det gjøres svært lite for å endre på dette mønsteret.

Bensinprisen har steget med 24 % i 2012. Det er ikke overraskende, for prisen stiger alltid om våren, men prisnivået er et problem. To av tre amerikanere sier nå at bensinprisen skader dem økonomisk. Halvparten av husholdningene som tjener mindre enn USD 50.000 oppgir ”serious financial hardship”.  Flere republikanere enn demokrater klager over bensinprisen, og de har langt større tro på at president Obama må bære ansvaret. Så mange som 71 % av republikanske velgere mener at presidenten har stor innflytelse på bensinprisen, mot bare 42 % av demokratene.

Økende bensinpris har negativ effekt på innenlandsk konsum, siden det meste av oljen er importert. Men effekten på økonomien blir mindre smertefull når konjunkturene er i bedring. USA har fått to millioner nye jobber det siste året. Synkende arbeidsledighet gjør at folk får mer tro på fremtiden og forbruker mer. Boligmarkedet har stabilisert seg. Alt i alt er det en mer positiv stemning. Men fordi et oljesjokk kan ha så stor effekt på husholdningenes og landets økonomi, er det stor oppmerksomhet rundt situasjonen i Midtøsten. En oljepris på 150 dollar eller mer er et marerittscenario.

Skrevet av Lars Petter Henie, ambassaden i Washington

”Jeg lover å få ned bensinprisen til 2.50 dollar per. gallon”, uttalte nylig presidentkandidat New Gingrich i et intervju med ABC News. I dag ligger den gjennomsnittlige bensinprisen i USA på 3.73 dollar per. gallon, noe som tilsvarer omtrent 6 kroner per. liter. Siden 2009 har prisene steget relativt jevnt. Bensinpris er noe som diskuteres i Norge også, men det er neppe en så betydelig faktor i politiske valg som det har potensial til å være her i USA. 

Med unntak av de store byene (spesielt på østkysten, området rundt the Great Lakes og på vestkysten) er infrastrukturen i stor grad bygget med tanke på at ”alle” bruker bil fremfor (annen) offentlig kommunikasjon. Å kjøre bil er også tett knyttet opp mot amerikansk kultur, frihetstanken og portrettert i utallige filmer, sanger, TV-serier osv. Det amerikanske folket er helt avhengig å benytte bil i sitt daglige virke, og det meste av livsviktige husholdningsartikler blir transport på veiene.

Forskning fra University of California – San Diego og University of Michigan gjengitt hos Bloomberg viser en klar korrelasjon mellom økning i bensinprisen og nedgang i forbrukeroptimismen hos folk flest. Den amerikanske økonomien er i stor grad drevet av forbrukerkonsum (70 %) og bensinpris kan dermed påvirke den amerikanske økonomien som helhet.

Barack Obama har i den siste tiden fått mye kritikk for de stigende bensinprisene i USA. De republikanske presidentkandidatene, særlig Rick Santorum og Newt Gingrich, hevder at de høye bensinprisene er et direkte utslag av Obamas energipolitikk og delvis av den uavklarte situasjonen i forhold til Iran. Santorum har den siste tiden advart amerikanere om at bensinprisen vil stige til over 5 dollar per. gallon hvis Obama får videreføre sin energipolitikk etter valget i november. I forlengelsen av dette mener de også at Obama bidrar til å svekke den amerikanske økonomien ved at han ”tillater” at amerikanere må betale så høye priser for bensinen. Og det er opplagt viktig for Obama å kontre argumenter om at hans politikk svekker amerikanske økonomi nå som vi er inne i et valgår. Studier utført av The New York Times viser en sterk positiv korrelasjon mellom en sittende Presidents mulighet for gjenvalg og økonomisk vekst i valgåret. En fersk meningsmåling utført av The Tarrance Group/George Washington University og gjengitt i Politico, viser at 51 prosent av sannsynlige velgere er misfornøyd med Obamas forsøk på å gjenreise økonomien, mens 50 prosent av respondentene mener han ikke har gjort nok for å stimulere jobbmarkedet.

Kritikken fra republikansk side baserer seg blant annet på Obamas beslutning i 2010 om å redusere antall lisenser for amerikansk petroleumsutvinning offshore, utsettelsen av beslutningen om utbygging ”The Keystone XL Pipeline” som republikanerne på sin side mener vil styrke amerikansk økonomi, skape flere arbeidsplasser og redusere USAs avhengighet av utenlandsk olje. Torsdag ettermiddag avholdt Senatet en ny avstemning for å bestemme om man skulle starte utbyggingen av rørledningen, og på tross av at forslaget ble nedstemt var det denne gangen 11 demokratiske senatorer som stemte for utbygging. Flere amerikanske aviser skriver i dag at Obama personlig hadde ringt de demokratiske senatorene for å sørge for at forslaget ble nedstemt. 

Fra demokratisk side kan man ikke nekte for at arbeidsplassene for å fysisk bygge rørledningen ikke realiseres, men man peker samtidig på at amerikansk oljeproduksjon har steget fra 5.4 millioner fat per dag i 2004 til 5.59 millioner fat per dag i 2012. På tross av en midlertidig nedgang i amerikansk oljeutvinning i Mexico-gulfen, i kjølvannet av BPs utslipp i 2010, har antallet av amerikanske oljerigger firedoblet seg fram til i dag. En studie utført av The Fact Checker/The Washington Post for å finne ut av om utbyggingen av ”The Keystone XL Pipeline” vil lede til et fall i bensinprisene i USA, finner studien at det ikke finnes grunnlag for å hevde at utbyggingen vil lede til lavere bensinpriser i nær framtid. Ekspertene intervjuet i studien mener at prisnivået først og fremst settes på verdensmarkedet og at utbyggingen av rørledningen  i beste fall kan lede til en prisnedgang på et par cents per gallon (en nedgang på noen få øre per 3.78 liter bensin).

Samtidig argumenterer personer på demokratisk side at man må se på muligheten for å selge olje fra ”The Strategic Petroleum Reserve” for å motvirke veksten i bensinprisene, nevnt forrige fredag av Finansminister Timothy Geithner. Dette utspillet har igjen høstet kritikk fra republikanere som mener at en løsning på problemet er å åpne for mer hjemlig petroleumsutvinning, og derimot ikke stimulere markedet kunstig ved å tappe USAs strategisk oljereserver.

I en tid der spenningen mellom USA og Iran er sterk; bensinprisene øker, man frykter en mulig stengning av Hormuz-stredet og en eventuell væpnet konflikt med Iran (som igjen vil drive bensinprisene hurtig), representerer utviklingen en alvorlig utfordring for Obama i valgkampen. Samtidig kan økt petroleumsutvinning i USA representere et slag mot Obamas- og demokratenes fokus på fornybar energi og reduksjon i utslipp av klimagasser. De økte bensinprisene er også i stor grad en effekt av den generelle utviklingen i Midt-Østen under den pågående ”arabisk våren” og kan vanskelig løses kun ved å åpne for mer hjemlig oljeproduksjon. Hvis bensinprisen øker til 5 dollar per. gallon (ca. 8 kroner per. liter), slik enkelte kommentatorer frykter vil skje innen kort tid, vil dette potensielt styrke republikanernes mulighet for å vinne tilbake presidentembetet og Obama vil bli tvunget til å kommentere republikanske utspill med mer konkrete mottiltak for å vise at han tar bensinprisen alvorlig.   

Skrevet av praktikant Thomas Torjussen, ambassaden i Washington

Uke 3 bød på noen av de mest begivenhetsrike dagene
så langt i nominasjonsprosessen til republikanerne og endte med en overraskende men klar seier til Newt Gingrich i primærvalget i South Carolina. Til tross for at nominasjonsprosessen ser ut til å vare lenger enn antatt er Mitt Romney fortsatt favoritt til å bli Obamas motstander til høsten. 

Huntsman og Perry gir seg

Den begivenhetsrike uken begynte da John Huntsman mandag morgen kunngjorde at han kom til å suspendere sitt kandidatur. Media hadde tidlig pekt på den tidligere guvernøren fra Utah som en farlig utfordrer til Obama, men Huntsman slet med å bygge støtte rundt sin mer moderate plattform. Etter en noe skuffende tredjeplass i primærvalget i New Hampshire kastet dermed Huntsman inn håndkleet og gav sin støtte til Mitt Romney.  Noe mer overraskende kom nyhetene om at guvernør Rick Perry også suspenderte sin kampanje senere i uken. Når Perry annonserte sitt kandidatur i august var han storfavoritt til å slå ut Romney, men falt som en stein på meningsmålingene etter en rekke svake debattopptredener. I sin avskjedstale gav Perry sin støtte til Newt Gingrich, noe som trolig hjalp Gingrichs blant konservative velgere i South Carolina.

Utslagsgivende debatter

I uken før primærvalget ble det avholdt to tv-debatter i South Carolina. Begge bidro til å svekke Mitt Romneys stilling. Romney  ble spurt om å offentliggjøre selvangivelsen sin, som trolig vil vise at den tidligere guvernøren betaler rundt 15 prosent skatt, altså drastisk lavere rate enn den gjennomsnittlige amerikaner. Tidligere har det ikke vært vanlig å offentliggjøre disse papirene før en har vunnet nominasjonsprosessen, men både media og de andre kandidatene brukte sjansen til å legge press på Romney utover uken. Det hjalp lite at kandidaten selv var noe famlende i svaret når han ble konfrontert med spørsmålet, eller at Newt Gingrich publiserte sine papirer rett før torsdagens debatt (Gingrich betaler rundt 31 prosent skatt).

Gingrich seiler i medvind

Til tross for en turbulent uke seiler nå Newt Gingrich i medvind. Det var lenge ventet at Romney lett ville vinne South Carolina, men etter hvert som nye meningsmålinger kom ut i dagene før primærvalget ble det klart at Gingrich kunne overraske. To dager før primærvalget slapp ABC News et oppsiktsvekkende  intervju med hans ekskone Marianne Gingrich, hvor hun påsto at Newt ba om et åpent ekteskap etter at det kom frem at han hadde hatt en lengre affære med sin nåværende kone, Callista. Da CNNs journalist John King åpnet torsdagens debatt  med å spørre Gingrich om intervjuet benyttet den tidligere speakeren sjansen til å nøytralisere temaet før noen av de andre kandidatene kunne bruke det mot han. Med et kraftfullt tilbakeslag mot CNN og ABC spilte Gingrich til høyresidens ønske om en offensiv kandidat som skyter fra hoften, samtidig som han kritiserte det han selv kaller venstrevridd media som beskytter Obama. De fleste er enige om at Gingrich klarte å snu en ”nær døden”-opplevelse til sin fordel, noe som har kjennetegnet hans kampanje så langt.        

Santorum og Paul falmer?

Ukens andre store overraskelse kom da Rick Santorum
ble kåret som den endelige vinneren av caucusvalget i Iowa. Til tross for dette, samt en sterk opptreden i den andre debatten, havnet Santorum på tredjeplass i South Carolina, langt bak Gingrich og Romney. Santorum uttalte at han kommer til å fortsette kampanjen i Florida, som avholder neste primærvalg 31. januar, til tross for at han så langt har brukt lite ressurser i staten. Den tidligere senatoren vil trolig presses hardt til å suspendere sin kampanje og gi sin støtte til Gingrich, for å gi republikanerne et konservativt alternativ til Romney, som av noen anses å være for moderat. Det vil dermed ikke komme som en overraskelse om Santorum blir den neste som annonserer at han gir seg.

Med 13 prosent av stemmene oppnådde Ron Paul svakere oppslutning i South Carolina enn i Iowa og New Hampshire. Mer uventet var kanskje Pauls anonyme opptreden i torsdagens debatt, hvor publikum ved enkelte tilfeller måtte minne John King på at Paul ikke hadde fått anledning til å svare. Resultatene fra South Carolina kommer trolig ikke til å endre Pauls strategi om å være med i nominasjonsprosessen fremover, men han ligger så langt på fjerdeplass i Florida uten noe særlig oppslutning. 

Kommentarer

Obama gir tirsdag sin årlige State of the Union tale, som trolig vil røpe litt hva hans retoriske anslag kommer til å være i valgkampen (se ambassadens valgblogg de neste dagene for en analyse av denne talen). På den republikanske siden er det så langt lite som tyder på at nominasjonsprosessen kommer til å avgjøres med det første. Primærvalget i Florida er som sagt åpent, mens de neste statene, Nevada og Minnesota, trolig vil gå i Romneys favør. De andre kandidatene vil trolig fokusere mer på Super Tuesday den 6. mars, når flere såkalte ”battleground states” avholder primærvalg.

Til tross for ukens hendelser er Mitt Romney fremdeles klar favoritt til å bli Obamas motstander til høsten. Romney sitter med klart mest ressurser av de gjenværende kandidatene og har fortsatt å samle støtteerklæringer fra etablerte republikanere rundt om i landet.  Det vil ta lenger tid enn tidligere antatt å erklære en vinner i nominasjonsprosessen. Hvorvidt dette vil påvirke den seirende kandidatens sjanser mot Obama gjenstår å se.

Skrevet av: Thor Steinhovden, San Fransisco

Sammen med flere tusen andre internettsider streiket Wikipedia, Reddit, og Mozilla forrige uke i protest mot Senatets PROTECT IP Act (PIPA) og Representantenes Hus sitt lignende lovforslag, Stop Online Piracy Act (SOPA). Aksjonen førte til at flere støttespillere av lovforslaget trakk seg samme dag, og at majoritetsleder Reid valgte å utsette vurderingen av lovforslaget inntil videre. Under den republikanske presidentdebatten torsdag understreket alle fire kandidatene sin motstand mot lovforslagene i sine nåværende former. SOPA/PIPA forsvinner trolig ikke med det første, og kan bli et hett tema utover våren.

Hva er SOPA og PIPA?

Lovforslagene tar sikte på å hindre utenlandske nettsider å spre opphavsrettet materiale (filmer, musikk, spill, osv) til amerikanske brukere ved å minske trafikken på slike sider. Dersom et selskap kan bevise at et googlesøk gir treff som linker til en tjeneste/annen side som tilbyr gratis filmer ulovlig, ville selskapet under den nye loven kunne be myndighetene om å gripe inn. Google kan da bli tvunget til å ikke vise treff fra denne siden når noen bruker deres søkemotor. Underholdningsbransjen kan også under noen omstendigheter saksøke tech-selskap som gir tilgang til sider med ulovlig fildeling.

Kontroversen

De fleste er enige i lovforslagenes mål, men noen mener at prisen for å beskytte opphavsrettet materiale er for høy. Amerikanske myndigheter fastholder at fildelingssider besøkes mange millioner ganger i løpet av et år, og det anslås at amerikanske selskaper taper opp mot 130 milliarder dollar på den ulovlige fildelingen. Men motstandere av PIPA og SOPA mener at lovforslagene vil gi private aktører altfor stor makt på internett, noe som er stikk i strid med konseptet om et fritt internett. Noen har også foreslått at loven muligens bryter med ytringsfriheten (tilleggsartikkel 1 i den amerikanske grunnloven)

Hvem er partene?

I California har SOPA og PIPA satt to av delstatens største aktører, tech-industrien i Silicon Valley og underholdningsbransjen i Hollywood, opp mot hverandre. Underholdningsbransjen, spesielt film- og musikkprodusenter, har lenge slitt med ulovlig fildeling. Også farmasiselskaper og produsenter av luksusprodukter har stilt seg bak lovforslagene, ettersom mange av disse taper penger etter økt konkurranse fra falske merker som utgir seg for å være ekte varer på internett. Alt i alt støtter flere hundre selskaper i ulike industrier SOPA og PIPI. 

På den andre siden står tech-sektoren, ledet an av aktører som Wikipedia, Google, Mozilla og Reddit. Generalkonsulatet skrev tidligere i år om at flere aktører i Silicon Valley har opprettet PACs for å påvirke politikken i Washington D.C. Mange mener nå at dette er første gang techsektoren viser muskler i amerikansk politikk. Politico skrev blant annet: ”It all amounts to this: Congress woke the sleeping tech giant, and now lawmakers are desperate to pacify it.”

Skrevet av: Thor Steinhovden, San Fransisco

Mitt Romney sine seire i de to første primærvalgene i Iowa og New Hampshire beviste at han har mye av den støtten han vil måtte trenge for å kunne bli republikanernes presidentkandidat, og har gitt ham et frontkandidatstempel som gir både ham og hans kampanje en ny giv i valgkampen. De to seirene er også historiske ettersom Romney er den første republikanske kandidaten, utenom sittende presidenter, som har vunnet begge de to første rundene.

 Til tross for dette er det fortsatt mange republikanske velgere, deriblant Tea Party-bevegelsens tilhengere, som ønsker seg en mer konservativ presidentkandidat og mye kan derfor endre seg i løpet av de neste månedenes primærvalg. Det neste valget vil finne sted i konservative South Carolina på lørdag og kan gi nye muligheter til de fire gjenværende motkandidatene Ron Paul, Newt Gingrich, Rick San­torum og Rick Perry.

Som den vedlagte kalenderen viser, er Super Tuesday (6. mars) ikke like stor i år som ved tidligere valg. Dette kan delvis skyldes at under primærvalget i 2008 fikk ikke de tidlige valgstatene en like avgjørende rolle som de tradisjonelt har hatt, ettersom ingen av kandidatene tok en klar ledelse etter de første valgene. Dette førte til at de få statene som hadde valg til sist spilte en avgjørende rolle.

Her er den videre primærvalgskalenderen:

I amerikansk valgkamp spiller de såkalte Political Action Committees (PACs) en viktig rolle. Ved hjelp av disse private gruppene kan enkeltpersoner, bedrifter eller fagforeninger gi penger til kandidater eller saker i den amerikanske valgprosessen. Etter at Høyesterett i 2010 fjernet restriksjoner på hvor mye som kan gis til PACs har det oppstått en ny kategori, de såkalte SuperPACs, som ikke kan gi penger direkte til kandidater, men som står fritt til å distribuere budskap som støtter opp om en kampanje. Både i oppløpet til Iowa og nå foran South Carolina er det SuperPACs som står bak en betydelig del av den politiske TV-reklamen.

Ofte nære forhold til kandidatene
SuperPACs er ikke offisielt tilknyttet kampanjene, men drives ofte av tidligere ansatte eller nære bekjente av kandidatene. Restoring Our Future, som støtter Romney, har flere av den tidligere guvernørens støttespillere på lag, deriblant den sentrale pengeinnsamleren Steve Roche som forlot kampanjen til fordel for SuperPACen i sommer. Restoring Our Future brukte rundt $4,6 millioner i Iowa, hvorav rundt 3 millioner på negativ reklame rettet mot Newt Gingrich. Det var omlag dobbelt så mye penger som kampanjen til Romney selv brukte i delstaten. I etterkant av Iowa-valget har dette fått mye av skylden for at støtten smuldret rundt Gingrich. På samme vis brukte gruppen Red White and Blue Fund, som støtter Rick Santorum, ti ganger mer enn hans egen kampanje, noe som trolig hjalp han kraftig mot en knepen andreplass i Iowa.

SuperPACs i fleng
De fleste kandidatene har mektige SuperPACs bak seg. Rick Perrys støttespillere i Make Us Great Again brukte rundt $3,7 millioner på reklame for guvernøren fra Texas, mens gruppen Our Destiny PAC punget ut med $1,9 i New Hampshire for å støtte tidligere guvernør Jon Huntsman. Både Ron Paul (Endorse Liberty Inc.) og Newt Gingrich (Winning Our Future) nyter godt av lignende støtte, mens president Obamas støttegruppe (Priorities USA) er i ferd med å komme på banen.

Skarpe reklamefilmer og ukjente donorer
Så langt er gruppene kjent for å produsere reklamefilmer som går rett i strupen på de ulike kandidatene. I høyesterettskjennelsen fra 2010 ble det nemlig også åpnet for mer direkte bruk av motkandidater i reklame, noe som har ført til en rekke skarpe angrep. En utbredt teknikk er å bruke opptak hvor kandidatenes utsagn tas ut av kontekst for å poengtere motstanderens budskap, noe f. eks Newt Gingrich har lidd mye for etter en lang karriere med mye mediemateriale å forsyne seg av.

Selv om også SuperPACs har krav om å oppgi hvem som har gitt støtte til organisasjonen, har endring av tidsfrister gjort at mange av SuperPACene enn så lenge kan holde bidragsyterne skjult. Den neste tidsfristen var opprinnelig satt til midten av januar, men er nå for flere av gruppene skjøvet til februar. Dette betyr at Mitt Romney i teorien kan ha sikret seg nominasjonen til republikanerne før det blir publisert hvem som er hans SuperPAC-støttespillere, noe enkelte mener er problematisk.

Kommentar
Super PACene har vist at de kommer til å spille en viktig rolle i valget av ny president i USA. Hittil har de vist seg å være mest effektive innen negativ reklame, men ikke like hjelpsomme når det gjelder å fremheve kandidater på en positiv måte. Som tidligere nevnt har både Perry og Huntsmann nytt godt av finansiell støtte fra Super PACs, uten at dette har gjort store utslag på meningsmålingene. Trolig vil de nye grupperingenes rolle synliggjøres ytterligere når Obamas Priorities USA begynner å rulle ut sitt arsenal for alvor.